En kvinnerolle i skrustikka?
I sommer stod artikkelen ”Why women can´t have it all” av Anne-Marie Slaughter på trykk i magasinet The Atlantic. Hun var direktør i det amerikanske Utenriksdepartementet, inntil hun sa opp karrieren til fordel for mer tid til familien. Artikkelen skapte heftig likestillingsdebatt, som også nådde Norge.
I følge artikkelen har feministene pådyttet samfunnet, og kvinner især, en illusjon om at de kunne få alt – både karriere og et lykkelig familieliv. At dette er en kvinneproblemstilling, og ikke en kjønnsnøytral problemstilling skrinla debatten for min del. Det vitner nemlig om at vi ikke er likestilte på hjemmebane og om et arbeidsliv som er for dårlig tilpasset familielivet.
Men problemstillingen stikker dypere enn som så. Den griper inn i forventningene til kvinnerollen og mange kvinners indre, og samfunnsskapte kvaler mellom karriere og familielivet. Her kan vi trekke paralleller til en annen pågående debatt. For noen uker siden skrev bloggkolletivet Maddam en kronikk i Dagbladet om mammabloggingens innvirkning på kvinnerollen. Kronikken pekte på mange aspekter av mammablogging, men konkluderte med at sjangeren minner mest glorifiserte utstillingsvinduer av familielivet. Hvor blir det av de snørrete skrikerungene og Toro-middagene? Mammabloggerne svarte indignert. De ville ha seg frabedt bedrevitende og nedlatende feminister som moraliserer over deres frirom. Det de glemte ”i forbifarta” er at det også fra den kanten uttrykkes noen forventninger til gode kvinner: ”egoismen, selvrealiseringen og karrieren kommer i veien for en harmonisk barneoppdragelse. Nei, vi får se å velge – karriere eller barn!”. Den såkalte harseleringen og den moralske undertonen går altså ikke bare én vei.
Det er mange, motstridene og urealistiske fortningene som retter seg både mot utseende, men også mot hvilke interesser og kvaliteter kvinner burde ha. Hva vil det egentlig si å være kvinne i dag?
Ett talende eksempel er VG og Dagbladets kampanjer for å gi oss ”sommerkroppen”. Her blir vi daglig fortalt hvordan vi skal trene, slanke oss og kle oss. Når forsidene ble anvendt til å reklamere for mirakeløvelsene som skulle gi oss ”rumpa til Tone”, kjente jeg at jeg heller ville kappe av meg ræva enn å gjøre disse øvelsene. Det enorme mediefokuset rettet mot de estetiske sidene av kvinnekroppen er både pinlig og fordummende, men mest av alt helseskadelig.
Det er forventet kvinner skal være økonomisk selvstendige og likestilte i samfunns- og arbeidslivet. Men med det enorme fokuset på og forventningene til mammarollen skal det lite til for blir oppfattet som en skjødesløs mor. Og verre kvinneskam finnes knapt. Det er nemlig to grunnpilarer i det kvinneidealet vi presenteres for: kvinner er vakre og vår identitet ligger hjemmet nærmest. Det dreier seg om interiør, kakebaking, mammarollen, matlaging, venninnekvelder, romantikk, og selvpleie. Rosabloggene og mammablogger føyer seg inn i, og underbygger dette mainstreame kvinneidealet – et kvinneideal som er slående tradisjonelt og svært kjønnsstereotypisk. Men å si dette høyt skaper mildt sagt forargelse. Jeg vil derfor presisere at problemet ikke er at noen damer er spesielt opptatt av mammarollen, huslige sysler, pynting, trening og mote. Problemet er det massive omfanget, som møter oss på forsidene av avisene og kvinnemagasinene, i reklamene og i bloggosfæren, kontinuerlig.
Å diskutere ensidige glansbilder, urealistiske, fordummende og helsefarlige fremstillinger av kvinner, og hva det gjør med kvinnerollen og vår selvfølelse, er viktig. Ikke bare fordi det er en barriere til likestilling, men også fordi krysspresset går på helsa løs. Det er ikke lett å forene kravet om likestilling i arbeidslivet med en fremstilling av kvinnerollen som regelrett peker ”hjemover”. Vi trenger mer realistiske og varierte kvinneforbilder som gjør det akseptert å legge ned lista, å se forskjellig ut og ha ulike interesser. Heldigvis har vi også mange dyktige damer som bidrar med talent, politiske og faglige analyser, humor og interesser langt utenfor husets fire vegger. Dette er bra, fordi det bidrar til å utvide kvinnerollen.
Kvinner er en uensartet identitetskategori og det er ingen vits å knives om patent på kvinnerollen. Vi er forskjellige og fortjener aksept for de valgene vi tar, men disse valgene tas ikke i et vakuum. Med den nåværende fremstillingen av kvinnerollen er det derfor et betimelig spørsmål om vi virkelig har frihet til å definere oss selv, eller om vi er mer eller mindre fastspent i en klam tvangstrøye fra husmorens tidsalder og et skjønnhetstyranni.
En forkortet versjon av denne teksten var på trykk i klassekampen 30.07.2012
Bilde: DSCF2038, incurable_hippie´s Photostream, CC BY-NC 2.0
Om forfatteren
Malin
For meg handler feminisme om rettferdighet og frihet. Å skrive om feminisme er viktig, både for meg personlig, men også fordi jeg håper det kan bidra til mer debatt, refleksjon og kjønnsrettferdighet.
Related Posts
-
Rosa klimaaktivisme
Mandag ble bloggkollektivet Grønne Jenter lansert. Malin Jacob gjesteblogger om prosjektet. På mandag Vi klinte på oss rød leppestift og åpnet den økologiske proseccoen. Endelig […]
Diskusjon over en kaffekopp
Det har gått livlig for seg i diskusjoner om mammabloggere i sommer. Sure feminister opp mot samfunnsbevisstløse mammabloggere. Karrierekvinner mot deltidsarbeidende. Kan disse damene forenes? […]
Du skriver “Å diskutere ensidige glansbilder, urealistiske, fordummende og helsefarlige fremstillinger av kvinner, og hva det gjør med kvinnerollen og vår selvfølelse, er viktig.”. Da spør jeg, som du selv er inne på vedr. debatten rundt Slaughters artikkel: er dette kun en kvinneproblemstilling?
Er det hva mediene skriver noe om som er problemet, eller kan det tenkes at folks etterspørsel etter slikt stoff er et større problem?
La meg snu litt på kjønnet ved å ta en kikk på forsiden av et magasin hvis redaktør er en av de mest fremtredende meningsytrerne i landet (jeg antar at magasinets lesere stort sett er menn). Jeg leser:”***-sjef NN er den mest overbetalte topplederen på Oslo Børs. Siden 2009 har han til sammen fått 20 millioner kroner i lønn, bonus og avsetninger til pensjon. I samme periode har selskapet tapt 9,3 milliarder kroner på driften, nesten 1.000 ansatte har fått sparken”. Artikkelen er ledsaget av et bilde av NN med et sleskt smil om munnen.
Noen er sikkert uenige i med meg i dette, men jeg påstår at, gitt magasinets egenart og målgruppe, NN her fremstilles som et (manns)ideal. Er dette et problem? Jeg synes ikke det. Noen forventninger må man kunne stille til leserne av magasinet. Selv tenker jeg: ojda, denne NN virker ikke som noen spesielt ålreit fyr. Tror jaggu ikke jeg skal bruke ham som personlig målestokk her i livet.
Alle tenker nok ikke som meg. Noen menn kan sikkert til og med finne på å deppe fordi NN åpenbart tjener langt mere penger enn dem selv. Likevel leser jeg aldri at medienes fremstilling av menn som NN er noe samfunnsproblem. Hvorfor er det bare kvinner som trenger beskyttelse mot medienes fremstilling av skadelige idealer?
En liten korrigering: Du skriver at mammabloggerne svarte indignert på deres artikkel om mammablogging. Vel, mammabloggerne reagerte vel mest på en ikke altfor godt skrevet artikkel, med uklare poenger, og ikke minst med dårlige eksempler. Pias Verden for eksempel er alt annet enn en glansbildeblogg. Og sitatet hennes var totalt tatt ut av sammenheng. Du etterlyser mer realistiske forbilder, som gjør det akseptert å legge ned lista? Vel, les Pia! At dere også omtalte det å skape egen karriere for å tilpasse seg familielivet i negative ordlag gjorde ikke saken bedre.
Visst kan vi diskutere mammablogging (hva enn det egentlig er). Men da må researchen være litt bedre i forkant av kritikken.
Hei Liv-Inger. Takk for at du følgjer debatten!
Du har rett i at me gjorde ein feil med Pia-sitatet, og det har me tatt sjølvkritikk for og beklaga.
Andre delar av debatten som kom etter kronikken handla om det Malin tar opp her – der innlegget vårt blei sett som moralisering over og nærmare mobbing av tradisjonelle kvinneaktivitetar. Her synst eg Malin har gode poeng i at det er moralisering også den andre vegen. Her er det viktig at mammabloggarane ser at blogginga deira har konsekvensar og at dei påverkar lesarane sine.
Dette har blitt ein spennande debatt. Denne veka legg både Susanne og eg ut nye innlegg om dette, så det er berre å følgje med. :)
Trine
Likestiller du private blogger (som er tilgjengelige for offentligheten) og ukeblader? Ser du virkelig ingen forskjell på disse?
Jeg synes det er merkelig at du kritiserer mammabloggere fordi de er overfladiske/idylliserende/ensidige når de bloggene du velger ut kun er de som faller inn under din egen definisjon av hva en mammablogg er. Det finnes folk som skriver om andre ting, som også er opptatt av barn/samfunn, der dette er hovedfokuset. Disse velger du altså ikke å trekke fram. På den måten kan du fremstille ting slik at du får støtte i din oppfatning av hvordan noe er. Med mindre du har full oversikt over alle bloggere i en sjanger faller kritikken litt på grus. Artikkelen/bloggposten din er ikke meta nok, tenker jeg.
Vi velger våre forbilder selv, så jeg er usikker på hva du mener er hver enkelt bloggers ansvar her?
Tradisjonelle medier har et stort ansvar for hvilke idealer som trekkes fram og vies oppmerksomhet. Jeg klarer ikke se at den enkelte blogger har et slikt ansvar.
Jeg begynte å blogge nettopp fordi krysspresset gikk på helsa løs. Og det er det bloggen min i utgangspunktet handler om. Men siden det mest er venner og familie som leser, (og etterhvert noen andre estetisk begavede, morsomme eller politisk interessante mammabloggere..) blir det også bilder av barna og omtale av mine interesser. og det er lite cupcakes. Det har vært ett innlegg om cupcakespresset. Men det har også vært innlegg om tidlig ultralyd, råtten barnehagepolitikk, brettspill, obskure tegneserier, feminisme i litteraturen, osv. Men det er lite fra mitt arbeidsliv. Nettopp fordi bloggen er et friminutt fra mitt arbeidsliv.
Jeg mistenker skribenten dere i MADdam for dårlig research, til og med for å plukke ut de bloggene som provoserer, og droppe å se alt det andre som finnes der ute under paraplyen ‘mammablogger’. Jeg regner meg som feminist, men sinnafeminisme som går ut på å styre andre kvinner, eller definere kvinnerollen ut i fra egne interesser, syns jeg minner mer om typisk mannlige hersketeknikker.
Ja, jeg ser at presentasjoner av det supervellykkede hjem kan stresse andre. Det er ikke så interessant å lese om heller. Jeg har sluttet å følge noen slike blogger nettop fordi det blir kjedelig i lengden. Men så kan man gå innom iblant, og få inspirasjon når man skal pusse opp eller innrede et barnerom eller lignende. Men det er vel mitt valg hva jeg leser. Og mitt ansvar hva jeg skriver.
Jeg har blogget mer om temaet:
http://lammelaartanker.wordpress.com/2012/08/02/utvalgte-modre-og-andre-modre-pa-nett/
Jeg reflekterer rundt temaet forbilder og medias rolle i dette. Les gjerne.