Ung, ”ubemidlet” kvinne på boligmarkedet
Ane Evenstad er masterstudent på UiO og gjesteblogger for maddam i dag.
Etter mange skriverier i avisene om hvor vanskelig det er for unge å komme inn på boligmarkedet, har jeg blitt tvunget til å tenke over alle fordelene ved å leie. Etter ni år som leietaker i Oslo har jeg bidratt med cirka 485 000 kroner til rike eiendomsinvestorer. Det har virkelig vært verdt hver krone!
Jeg har ikke foreldre som hadde mulighet til å spare i BSU for meg[1], eller som kunne stille som kausjonister da jeg flyttet til Tigerstaden, så for meg har det ikke vært et alternativ å kjøpe. Hvis jeg hadde investert i en leilighet i 2003, med den prisstigningen man har sett de siste ni årene, ville jeg ha kunnet betalt ned både studielånet og finansiert et lån til en større leilighet, eller hus når etableringsfasen kommer. Men jeg har hørt at studielån lønner seg, og hvem vil vel egentlig etablere seg?
Flyttekompetanse. Det å leie leilighet, som det nå blir viktig å fokusere på, har mange fordeler. Jeg har blant annet fått mulighet til å flytte masse. Som student har man ikke råd til å bo i en leilighet alene, så da flytter man ut og inn med venner. Venner som flytter utenlands, innenlands, sammen med kjærester og fra kjærester. Dette gjør at de fleste studenter, som leier, flytter mye. Veldig mye.
For meg har det ført til at jeg har hatt den euforiske følelsen av å innrede et nytt rom mange ganger. Og den ikke fullt så euforiske følelsen av å pakke ned rom like mange ganger. Generelt det å pakke ting i esker, pakke ut av esker, bære, (få noen til å) kjøre, skru og innrede kan jeg. Turen på Ikea for å investere i nye møbler har jeg også hatt gleden av. Mange ganger. Hva er vel gøyere enn å gå på Ikea, leke i ballrommet og late som om man bor i de ulike utstillingsrommene? Kjempegøy, spesielt når man får mulighet til å gjøre det mange ganger i året, mange år på rad.
Som den idealisten jeg er, har jeg ofte tenkt hvor heldig jeg er som har blitt tvunget til å bli så lite materialistisk. Ting betyr liksom ikke noe. De blir jo ødelagt eller borte i flyttinga likevel, så det er ikke noe vits å ha egne møbler, hvert fall ikke ta dem med videre til neste midlertidige hjem. Har vel egentlig funnet ut at desto mer upersonlige tingene i leiligheten er, jo lettere blir livet. Flyttelivet.
Kollektivkompetanse. Kollektivets gleder må jo også tas med som en av fordelene ved å leie. I løpet av mine ni år på flyttefot har jeg lært meg å kjenne veldig mange ulike typer mennesker. Det å bo sammen med ulike typer mennesker gjør at man får utvidet sin horisont. Betraktelig. Mennesker er forskjellige, og når man bor i lydutette kollektiv blir man godt kjent. På godt og vondt.
Ungdomskilden. Når man er i slutten av tjueåra, bor de fleste sammen med kjæresten, eller har kjøpt sin egen leilighet. Med andre ord, det er ikke lenger så mange andre på din alder som bor i kollektiv. Dette gjør at man ofte ender opp med å bo sammen med den yngre garde, og dette vil jeg tørre påstå at bidrar til at man holder seg ung til sinns. Det er noe med dette å krysse av at badet er vasket i din vaskeuke, og når dem du bor med snakker om folk på din alder som om de var eldgamle. Det som er finest er når de trekker det tilbake ved å si at ”men jeg tenker jo ikke at du er like gammel som henne”.
Når jeg inntrer i de voksnes rekker. Jeg innser at når masteroppgaven er levert, og jeg kan begynne å betrakte meg selv som voksen, bør jeg kanskje finne meg en leilighet alene. Leieprisene i Oslo gjør det umulig for folk med studielån og ingen penger på bok å leie i sentrum. Jeg må derfor leie meg en leilighet som gjør at jeg ”slipper” å være sosial i byen. Som en konsekvens av at jeg er en ung, ”ubemidlet” kvinne vil jeg bli henvist til en av endestasjonene på t-banen. Her vil jeg ha råd til å bo alene. Forbli alene… Dette kan i for seg kanskje være med på å bidra til at jeg kan spare litt penger. Og kanskje jeg til og med kan kjøpe meg en ettromsleilighet om en ti-femten år.
I solidaritet med leilighetshaiene, har jeg bidratt med nesten en halv million i boligpolitikkens fordelingslogikk. Jeg får nå virkelig merke på kroppen at eiendomspolitikken i Norge ”samsvarer” med velferdsstatens idealer om sosial trygghet og velferd for alle. At studenter og unge skal nedbetale leilighetslånene til formuende personer er ikke rettferdig! Jeg syntes ikke at de skal få lov til å spekulere i eiendomsmarkedet, og presse leilighetsprisene enda mer opp.
Selv om kollektivlivet og studenttilværelsen har sin sjarm, er det ikke en blivende tilværelse for de fleste av oss. Men dagens boligpolitikk gjør at unge mennesker, i samme situasjon som meg, tvinges til å ”nyte godt av” alle fordelene som kommer med å leie fremfor å eie. Samtidig som at den hjelper oss til å gi opp drømmen om og noen gang få et eget sted å bo.
Fordelen med å spare i BSU. Heldigvis tilrettelegges det for at jeg kan spare ”gode” penger i BSU. ”Alle monner drar”, sa musa og pissa i havet.
[1] Ps. Kjære politikere, det er det 99% av BSU er – arv eller penger fra mor og far.
bilde: female students, Marquette University´s Photostream,CC BY 2.0.
bilde: moving out,ibm4381´s Photostream, CC BY 2.0.
bilde: Moving tip, RBerteig´s Photostream, CC BY 2.0
Om forfatteren
Gjesteblogger
Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.
Et innlegg, med god nytteverdi for meg som nå flytter innover.
OSLO og Omegn, eller Lillestrøm. Nøyaktig hvor jeg skulle ende opp er fortsatt usikkert – Men jeg vil gå ut i fra at utfordringene ville være så og si like, uansett hvor jeg ender opp.
NYTTIG INNLEGG
Jeg er ikke helt enig med forfatteren om at alle BSU-penger er arv og foreldre. Ja, selvsagt plasserer mange konfirmasjonspenger der, og får summer øremerket BSU fra besteforeldre og lignende. Men det kreves ikke veldig høy inntekt for å ha nytte av denne ordningen, enten man tar et friår og jobber før studiene, eller om man fortsetter “studentøkonomien” noen år i første jobb.
Personlig tror jeg mye hadde vært gjort om man fjernet skattefradraget for nedbetaaling på bolig man ikke selv bor i. Da hadde mange “boligspekulanter” mistet interessen.
Er hjertens enig i at boligmarkedet blir hardere og hardere og at mange unge føles seg skviset ut.
Når det er sagt, er det ingen selvfølge å kunne kjøpe leilighet som student, langt mindre en menneskerett å bo sentralt i Oslo. Jeg er også veldig forbauset over at forfatteren tilsynelatende har brukt hele 9 år på mastergraden og ikke har greid å spare opp en eneste krone i BSU.
Jeg vil snarere legge skylden for at forfatteren står der hun er idag, på dårlig økonomisk og personlig planlegging enn boligmarkedet. Dessuten er det ikke noen katastrofe å bo på Vestli eller i andre drabantbyer. Her kan man faktisk fortsatt får rimelige leiligheter.
Da jeg selv var student på begynnelsen av 200-tallet, jobbet jeg hardt om sommeren og hadde ellers deltidsjobb, og greide å legge meg opp 100.000 på 5 år, som ble min inngangsport i eiendomsmarkedet.
Takk for et godt innlegg. Jeg synes det er på høy tid at vi studenter sier tydeligere i fra om en boligpolitikk som er forbeholdt et griseheldig mindretall med masse penger på bok av ymse grunner. Men i likhet med Eirik som har kommentert over her reagerer også jeg på at det er BSU som blir “angrepet”. Jeg er blant de påståtte 1 % som selv har spart, og er av den oppfatning at BSU er en gavepakke, selv om jeg mest antakelig ikke får tilgang på leiemarkedet innafor ring 3 på en evighet enda. BSU er, slik jeg ser det, en gavepakke som altfor få unge benytter seg av. Derimot er det mange andre ting å reagere på når det kommer til boligpolitikk som jeg synes det er viktigere å endre. En mer regulert boligpolitikk som setter rettferdighet i sentrum som f. eks i Sverige er en god løsning. Det er markedsregulert boligpolitikk som i dag man må vekk fra for å få et boligmarked alle kan ha tilgang til.
Takk for et godt innlegg. Jeg synes det er på høy tid at vi studenter sier tydeligere i fra om en boligpolitikk som er forbeholdt et griseheldig mindretall med masse penger på bok av ymse grunner. Men i likhet med Eirik som har kommentert over her reagerer også jeg på at det er BSU som blir “angrepet”. Jeg er blant de påståtte 1 % som selv har spart, og er av den oppfatning at BSU er en gavepakke som alt for få benytter seg av. Dette på tross av at jeg mest antakelig ikke får tilgang på leiemarkedet innafor ring 3 på en evighet enda. Likevel blir det etter min oppfatning uriktig å ta tak i BSU som problemet da det finnes mange andre viktigere ting å reagere på når det kommer til norsk boligpolitikk. En mer regulert boligpolitikk som setter rettferdighet i sentrum som f. eks i Sverige hvor man regulerer leieprisene kan være en god løsning. Det er markedsregulert boligpolitikk som man må vekk fra for å få et boligmarked alle kan ha tilgang til.
Fordelen for kvinner på boligmarkedet er at de gjerne blir sammen med litt eldre menn som har rukket å spare opp egenkapital og kan kjøpe seg inn i hans leilighet.