I 2011 hadde Oslo Kino AS 2 241 752 besøkende i Oslo. De hadde en omsetning på 463 millioner kroner, og et overskudd på 25,5 millioner kroner. De viste til sammen omtrent 250 forskjellige filmer fordelt på 8 kinoer og 32 saler. Oslo Kino er en dundrende publikumssuksess, og et av Norges mest benyttete offentlige kulturtilbud. Likevel har høyrebyrådet i Oslo bestemt seg for at de vil selge Oslo kino.

Manglende selvtillit?
Byrådet er langt på vei enig i at Oslo Kino er en suksess:

Byrådet mener Oslo kommune har vært en langsiktig og god eier av Oslo Kino i over 85 år. Oslo Kino fremstår i dag som den ledende aktøren av kinodrift i Norge, både kommersielt og kulturelt gjennom stor bredde og mangfold i filmtilbudet.

Begrunnelsen for salget er altså ikke at Oslo Kino utgjør et problem for byrådet, verken økonomisk eller for så vidt på annet vis. Driften er vellykket og lønnsom. Tallenes tale er klar.

Likevel har byråden liten tro på seg selv som eier. Særlig i fremtiden. For som de skriver: “Fremtiden vil bli annerledes.”

Kravet til eierne vil være annerledes enn tidligere. Eier(ne) må ha vilje og evne til å investere i selskapet, ha profesjonell eierstyring og ha gode og raske beslutningsprosesser. … Et godt selskap bør ha en eier som evner å løfte selskapet videre og har de rette eierkvalitetene.

Vi kan vel alle enes om at fremtiden vil bli annerledes. Men påstander om at kommunen fullstendig mangler omstillingsevne og vil falle av i teknologi- og samfunnsutviklingen slik byrådet hevder, forteller mer om byrådens ideologiske skylapper enn om Oslo kommunes evne til å drive god Kino. Jeg mener vi bør ha har større ambisjoner på vegne av Oslo Kommune og de ansatte i Oslo Kino AS. Jeg vil faktisk våge meg til å snu problemstillingen på hodet: En eier som ikke bare driver ut fra profitthensyn vil være den beste garantisten for at det satses på nye formidlingsformer, alternative kulturuttrykk og at det gis rom for å eksperimentere.

Mindre bredde og mangfold
Regissør Erik Poppe var i debatt på Politisk Kvarter i morges. Poppe fortalte om hvordan hans danske kolleger fikk fortalt historier om det norske kinotilbudet allerede på skolebenken. Danskene er misunnelige nettopp fordi det offentlige kinotilbudet har gitt stort rom for filmer som ikke bare har til hensikt å være en kassasuksess. En offentlig kino har sikret et bredt og variert filmtilbud med et stort antall titler, og særlig visning av europeisk og norsk film. Flere regissører uttrykker sin motstand mot kinosalget til NRK i dag, og de er krystallklare i sin kritikk: “Det man går glipp av, er de kunstnerisk vågale filmene”, sier Sverre Pedersen i Norsk filmforbund. Regissør Pål Slettaune sier videre:

Det som på en måte Oslo Kino har greid er å kombinere det å vise store filmer og drive en kommersiell kinodrift, og samtidig ta vare på de små, mindre kommersielle filmene. Og det er jo ofte de filmene som driver filmkunstene videre og som gjør at den utvikler seg.

”En riktig eier”

I intervju etter intervju har Kulturbyråd Hallstein Bjercke fra Venstre understreket at de ikke bare ser etter en eier som kan gi en god pris, men også en eier som er ”riktig”. De prøver halvhjertet å vise at dette ikke bare handler om økonomiske interesser. Hva ”en riktig eier” betyr er for meg ganske uklart. Det blir ikke mer klart av å lese formuleringene i byrådssaken:

Såfremt kommunen kan få en tilfredsstillende pris, mener byrådet det vil være riktig å selge aksjene i Oslo Kino AS. Byrådet vil imidlertid understreke at et salg ikke skal gjennomføres for enhver pris. Hvorvidt fullmakten blir benyttet vil blant annet avhenge av prisen kommunen kan oppnå og markedssentimentet ved salg. Kommunen vil også vurdere interessentenes evne og egnethet til å utvikle selskapet videre.

Jeg er ikke overbevist om at det er kvaliteten på tilbudet som er byrådets prioritet nummer én.

Dette avsnittet fra byrådssaken avslører at også byrådet selv ser det samme problemet:

Byrådet understreker at ved et salg bør alle kommunens aksjer i Oslo Kino selges. … Delt eierskap er dessuten uheldig for styringen av selskapet. Det er potensielt stor fare for at en offentlig og en privat eier kan ha motstridende interesser i målene for selskapet, ulik investeringsvilje samt ulikt syn på forretningsmessighet eller utbyttepolitikk.

Jeg kunne knapt sagt det bedre selv. Kommunen har potensielt helt andre mål for selskapet og et ulikt syn på forretningsmessighet og utbyttepolitikk enn en privat eier. Det er jo hele poenget! Kommunen som eier kan sette andre hensyn i førersetet og dermed gi Oslos befolkning et bedre, mer variert og mangfoldig kinotilbud. Et salg vil føre til at et viktig filmpolitisk og kulturpolitisk virkemiddel blir overført fra offentlige til private hender, for alltid. Konsekvensen er at Fellesskapet mister muligheten til å sikre bredde, kvalitet, lavpris og tilgjengelighet i kinotilbudet for hele Oslos befolkning.

Hvis du er enig kan du gå inn og like facebooksiden Ikke selg Oslo Kino.

Tall og fakta om Oslo Kino AS og sitatene fra byrådets sak til bystyret her hentet herfra.

Bilder:

 Ce n’est que du cinema av m4tik (CC BY-NC 2.0).

Saga kino av Geir Halvorsen (CC BY-NC-SA 2.0).