Den virkelige velferdsfella
Kontantstøtta viser seg å være en skikkelig velferdsfelle. En utspekulert velferdsfelle som spesielt går etter kvinnene med lavest utdannelse og lavest lønn. Når kvinnene først har begynt å være hjemme er det vanskeligere å komme seg tilbake i jobb selv om kontantstøtten tar slutt. Det koster felleskapet dyrt og kvinnene risikerer å bli sinker i arbeidslivet.
Halvparten av mødrene som reduserte arbeidstiden sin som følge av kontantstøtten, var ikke tilbake i full jobb igjen da barnet var fire år og de ikke lenger hadde krav på kontantstøtte.
Utilsiktet effekt
Lavtlønnte taper mest
Kvinner tjener i gjennomsnitt 85% av det menn tjener i Norge. Noen av årsakene til dette lønnsgapet mellom kjønnene er at kvinner er mer hjemme med barn og at de jobber mer deltid. Dette er med på å sørge for at kvinner blir tapere i lønnsoppgjør på arbeidsplassen og gir kvinner lavere pensjon. Alt dette er gammelt nytt.
Les også: Frivillig deltid er en illusjon Baker alle sykepleiere cupcakes?
Forskningen til Drange er med på å sette dette i et enda mer interessant lys: Hun finner en overraskende forskjell mellom kvinner mellom høy utdannelse og/ eller høy lønn og kvinner med lav utdannelse og/ eller lav lønn. Når barnet er fire og fem år, er det stort sett bare mødrene uten høyere utdanning og uten god lønn som fremdeles er ute av arbeidslivet i større eller mindre grad. Mødrene med god lønn og god utdanning er tilbake i full jobb, forteller hun.
Det vil si at de kvinnene som fra før tjente minst sakker enda mer akterut og bidrar mindre til felleskapet enn de kunne ha gjort hvis velferdsordningene hadde vært innrettet annerledes. Ikke bare har kontantstøtten vært en betaling til folk for at de skulle holde seg borte fra arbeidslivet i en periode, men det reduserer også arbeidstilbudet mye lenger enn det som var tilsiktet. På toppen av det hele er det med på å gjøre lavtlønnte kvinner til enda større lønnstapere enn de var i utgangspunktet.
Kanskje er kvinners deltidsarbeid den virkelige velferdsfella i Norge?
PS: Heldigvis har regjerningen besluttet å avvikle kontantstøtten også for toåringer fom. august 2012. Dette har MadDam feiret tidligere. Hurra!
Kjære Sunniva.
Har du barn?
Vet du hvor mye arbeid det er å ha barn og å “administrere” et hjem? Jeg tror ikke kontantstøtten ene og alene er den største drivkraften til de som velger å være hjemme litt lengre. Økonomisk lønner det seg helt klart å heller jobbe.
Kan du ikke se litt bort fra kroner og øre, og tenke litt på at det også har en verdi for samfunnet at de små enhetene -familiene- har det bra og fungerer godt?
Er vi kun til for å jobbe for penger? Er yrkeskarriere det viktigste i livet? Jeg mener at familien er det viktigste, og så jobber man for å forsørge familien. Jeg skal jobbe litt på “ordentlig” snart, men da er det ikke for å få råd til flatskjerm i hvert rom, om du skjønner.
Jeg jobber hjemme hver dag, men det er liksom ikke “godkjent” siden jeg ikke får lønn. De som jobber i barnehagen gjør den “samme” jobben, men får betalt. Da er det helt greit å ta seg av barn. Men vet du. De har ikke født barna, de har ikke trøstet dem om nettene, de skal ikke følge barna for resten av livet, og kan aldri erstatte en mors eller fars kjærlighet. Hvordan kan en institusjon erstatte det? Jeg mener ikke å kritisere de som jobber i barnehager, de gjør sikkert stort sett sitt beste. Men jeg er kritisk til systemet her i Norge og at det er blitt helt gjengs å plassere 1-åringer i barnehage, ofte fulltid.
Har du barn? Jeg forstår ikke hvorfor kvinner skal motarbeide kvinner? Spesielt ikke feminister, som helst skal kjempe for kvinner og kvinners rettigheter.
La meg være kvinne slik jeg ønsker å være kvinne. La meg leve i tråd med mine innerste ønsker.
Hva er den utilstiktede effekten med kontantstøtten? At mor får mer tid med barna? Er det så ille?
Vet du hvor mye man kan utvikle seg på å ha barn og oppdra dem selv? Vet du hvor godt det er å ha tid sammen? Og lurt. Jeg tror familier som har fokus på nettopp familien, har større sjanse for å holde sammen. Er ikke det litt positivt for samfunnet?
Hjertet mitt sukker. Jeg syns det er rart at kvinner ikke forstår dette. Men,men… Vi er forskjellige. Jeg forstår at noen har stor glede av å være ute i “yrkeslivet”, og mange gjør også en viktig jobb der. Jeg skal ikke dømme. Jeg skulle bare så inderlig ønske at yrkeskvinnene kunne gi rom til mammakvinnene også.
Hei Ida.
Jeg har ikke barn, men jeg har familie og mange forpliktelser og vet godt hvor mye som kreves for å administrere et hjem. Selvfølgelig er vi ikke til for å jobbe kun for penger. Jeg snakker ikke om at vi må jobbe alle sammen slik at alle kan kjøpe seg en ekstra bil eller flatskjerm eller ta seg råd til en dyr utenlandsferie. Selvfølgelig har det en verdi for samfunnet at familiene fungerer. Men vi er i en situasjon der vi trenger flere sykepleiere til å dele på de tunge løftene i eldreomsorgen, vi trenger flere lærere, vi trenger flere håndtverkere til å bygge boliger, vi trenger flere ingeniører til å utvikle fremtidens teknologi. Vi har en velferdsstat som gjør at hvis barnet ditt blir sykt så kan du ringe og få en ambulanse til å komme og hente det, vi har gratis utdannelse til alle, vi har betalt foreldre permisjon, vi har sykehjem og hjemmetjeneste. Denne velferdsstaten må vi ta vare på og styrke, og det er avgjørende at vi har flest mulig i arbeid. Da er det helt riv ruskende galt at vi har høyt kvalifisert arbeidskraft som har videregående skole, fagbrev eller høyere utdannelse som går hjemme og nyter godt av velferdsstaten når de kunne arbeidet. Samtidig er jeg veldig opptatt av at vi har et arbeidsliv som tar hensyn til at folk har familie og et liv utenom. Folk skal ha skikkelig betalt for den tiden de er på jobb, de skal ha ferie, pensjon, krav på avspasering og overtidsbetaling. Jeg tror også 6 timers arbeidsdag ville fungert godt i veldig mange bransjer. Jeg er for fleksibel arbeidstid for småbarnsforeldre og mulighet til å jobbe redusert i perioder. Men jeg mener at vi må ha løsninger som gjør at det samlet sett er flere kvinner som jobber mer, ikke det motsatte.
Jeg setter pris på begge innleggene og synspunktene her. Ikke minst er det viktig å få belyst følger av det vi setter igang som forsker Nina Drange har gjort med én mulig følge av kontant-støtten.
Vi er alle takknemlig for et velfungerende samfunn. Men vi må hele tiden stille oss spørsmålene : hvem gjør vi ting for? hva er den viktigste enheten i ethvert samfunn? hva er de egentlige verdiene vi skal hegne om?
Og da mener jeg at samfunn/stat/velferdsgoder er til for familien og ikke omvendt. Vi må alle bidra, ja, men “det hellige” er familien og det er der fokus skulle være rettet.
Derfor protesterer jeg på retorikk som: “Det vil si at de kvinnene som fra før tjente minst sakker enda mer akterut og bidrar mindre til felleskapet enn de kunne ha gjort hvis velferdsordningene hadde vært innrettet annerledes”. “….. bidrar mindre til felleskapet ….” Dette (at kvinner er ute i arbeid) er et for snevert syn på hva som er verdier og bidrag til fellesskapet.
Jeg innser at dette innslaget hadde en annen innfalsvinkel og fokus enn det jeg belyser her, og at kvinners rettigheter ifh til arbeidslivet er i fokus, og at kvinner ikke blir behandlet rettferdig fordi de er mer borte fra arbeidslivet pga barn etc. Jeg stemmer i med a bekjempe all urettferdighet. Men vi må bestemme oss for hva er definert som verdier og hva bringer verdier til fellesskapet og bidrar. Og det er ikke BARE at så og så mange kvinner er ute i arbeidslivet. At en mor som ønsker det er hjemme med sitt barn er også en verdi.
Hei Sunniva.
Takk for en litt mer nyansert svar. Syns det er godt å høre at du ikke er helt svart/hvitt, og at du ønsker at familiene skal fungere. Må da si at jeg er enda mer takknemlig for Rolf sin kommentar. Enig med han i at velferdsstaten er til for familien og ikke motsatt. Jeg ønsker å ta ansvar for meg og min familie. Mannen min jobber mer enn fullt (dvs han betaler skatt deretter, og jeg syns ikke jeg kan kalles en snylter, da jeg ser på familien som en enhet og at vi alle bidrar med noe, men på ulik måte) og tar deltidsutdannelse ved siden av. Jeg jobber “mellom” barna, men det er ikke ideelt, det blir mye stress. La meg bare si at all min utdannelse etter videregående har vært private skoler/høyskoler, så her har jeg i alle fall ikke snyltet. Er ikke ferdigutdannet, min tid kommer (og det er GREIT for meg). Når barna blir eldre skal jeg bidra med mine skattekroner i forhåpentligvis mange år. I mens jeg er hjemme bruker jeg en del tid på å lære mer om mat og helse og har bedre tid til å lage mat fra “bunnen”. Jeg får også trent mye mer. Ergo: Jeg satser på å holde meg frisk og energisk i alle mine yrkesaktive år, slik at skatten kommer inn i statskassa og jeg ikke blir til belastning for helse-Norge. Gjør også mitt for at barna ikke skal pådra seg dyre livsstilsykdommer… ;) Det er sent på kveld og hjernen er helt bomull, skulle gjerne diskutert litt tidligere på dagen, men men. Forresten: “Flaks” at jeg ikke er sykepleier, for da slipper jeg å ha ekstra dårlig samvittighet for at jeg “bare” er hjemme. Men kanskje vi kan gjøre en deal? Jeg utdanner meg til sykepleier om noen år hvis du gir oss idealistiske minstepensjonister en sjanse? Jeg tror nemlig vi har mye godt å bidra med og at vi OGSÅ kan være en viktig ressurs i samfunnet. Drar på kjærestetur i morgen, bort fra barn og debatter, så ingen lyd fra meg på en stund! ;) God sommer-
Hei igjen!
Jeg vil understreke at jeg aldri har kalt noen snyltere. Jeg forsøker ikke å si at familien ikke er ekstremt viktig eller at en kvinne som er hjemme med barn ikke gjør noe av verdi. Men det er to veldig viktige aspekter som er nødvendig å huske på.
Det første er hvorfor i alle dager vi diskuterer verdien av at _kvinner_ er hjemme med barn. Årsaken til at vi snakker om dette knyttet til kjønn er at det stort sett er kvinner som er hjemme med barn i dag. Det er med på å gjøre at kvinner har lavere inntekt enn menn og at vi som samfunn ikke utnytter ressursene våre på den beste måten. Hvis det hadde vært like mange menn som kvinner som valgte å redusere arbeidstilbudet sitt for å være hjemme med barn, tror jeg ikke vi hadde hatt denne diskusjonen.
Det andre aspektet er hvilke verdier som er viktig. Jeg blir tolket som om jeg nedvurderer viktigheten av familien og det å oppdra barn fordi jeg mener at kvinner burde delta i arbeidslivet istedet for å være hjemme. Dette er ikke riktig. Jeg mener vi som samfunn må ha et arbeidsliv som lar seg kombinere med familieliv og der begge kjønn deltar på likefot. For å sette det på spissen er halvparten av befolkningens kloke hoder kvinner, og da er det sløsing med fellesskapets ressurser at kvinner ikke deltar i arbeidslivet på lik linje med men. Noe av det som gjør at nettopp familiene fungerer så bra i Norge i dag er at vi har gode velferdsordninger for familiene og de minste barna. Vi har barnetrygd og barnehage for alle, rause permisjonsordninger og ammefri, for å nevne noe. Forskning har også blant annet vist at det å gå i barnehage er bra for barn, særlig for barn av foreldre med lavere utdanning og inntekt. Noe av den store velstandsutviklingen vi har opplevd er nettopp fordi vi har greid å få kvinner ut i arbeidslivet istedet for at de er hjemme. Jeg synes vi må tenke hvordan arbeidslivet og velferdsordningene våre skal innrettes slik at folk kan leve gode liv sammen med familiene sine samtidig som flest mulig deltar i arbeidslivet.
Jeg var innbitt motstander av kontantstøtten, og delte mange av argumentene som Sunniva skriver. Jeg var farget av samfunnet vi lever i hvor hjemmeværende kvinner blir framstilt som pensjons- og karrieretapere. Jeg syntes også det var unyttig at mødre skulle være hjemme, når de kunne bidratt i yrkeslivet istedet, og at de på en måte snyltet på velferdssamfunnet. Men det var før jeg selv fikk barn.
Jeg har en liten gutt på ett år, og jeg skal være hjemme med ham et år til. Jeg skal bli kontantstøttemottaker! Før 5000 kr måneden skal jeg ha den mest slitsomme men også den mest fantastiske jobben som jeg har hatt. For meg er det utrolig meningsfylt å få være sammen med barnet mitt, høre han si nye ord, være der for ham når han når han gråter, hyler av fryd, går sine første skritt og å få se ham i lek med andre unger. For ham vil jeg være en mamma som er tilstede både fysisk og psykisk, som han kan bygge en trygg relasjon til. Og ut fra all utviklingspsykologi jeg har lest er relasjonen til foreldrene av enorm betydning for at barnet skal få gode relasjoner til andre mennesker senere i livet.
Jeg er sjeleglad for at kontantstøtte fins. Ellers hadde det ikke latt seg gjøre å være hjemme. Vi må riktignok leve på et minimum og forsake mye, men vi har masse tid til hverandre.
Du Sunniva skriver på den ene siden at det er “riv ruskende galt at vi har høyt kvalifisert arbeidskraft som går hjemme og nyter godt av velferdsstaten når de kunne arbeidet.” På den andre siden mener du at har det har verdi å være hjemme med barn. Du mener også at det er viktig at samfunnet tar hensyn til at folk har familie og et liv utenom og at småbarnsforeldre kan jobber redusert i perioder. Men du sier også at “kanskje er kvinners deltidsarbeid den virkelige velferdsfella i Norge?”
Dette er forvirrende for meg. Har det verdi å være hjemme med små barn eller ikke? Er det bra eller dårlig å jobbe redusert fordi man vil ha mer tid med barna?
Du skriver at “forskning har vist at det å gå i barnehage er bra for barn, særlig for barn av foreldre med lavere utdanning og inntekt”. Gjelder det de aller minste barna også? For denne forskningen har ikke jeg sett noe til.. En femdel av ettåringene tilbringer mer enn 41 timer i uka i barnehagen, ifølge SSB. Lars Smith, seniorforsker ved Nasjonalt kompetansesenter for sped-og småbarns psykiske helse mener myndighetene burde advare mot å la barn være over 35 timer i barnehagen i uka. Den samme forskeren mener at gitt at barna har et godt hjem kan ettåringen vanskelig få det bedre i barnehagen enn hjemme.
Vet vi at samfunnet taper økonomisk på at kvinner mottar kontantsøtte? Er det så enkelt som at hvis jeg jobber fulltid (med ettåringen i barnehage) som oljearbeider, aksjemegler, kaffeselger eller frisør, så er det mer samfunnsøkonomisk lønnsomt enn hvis jeg er hjemme med sønnen min ett eller to år ekstra? På kort sikt er det sikkert det. Men hvis sønnen min kanskje blir tryggere på seg selv og andre, blir mindre utagerende i skolen, mer produktiv, og at vi får et godt forhold til hverandre som voksne (kanskje han til og med stiller litt opp for meg når jeg blir gammel?), så kan det hende at det i det lange løp jevner seg ut. Kanskje er det mindre fare for at jeg blir sykemeldt eller utbrent fordi jeg slipper dobbeltarbeid? Kanskje jeg kan utsette pensjonisttilværelsen? Og kanskje ekteskapet holder fordi vi ikke er så stressa i småbarnsårene? Kan hende blir ikke regnestykket så ille likevel.
Jeg skulle ønske at feminisme ikke nødvendigvis betydde karriere framfor alt, men å kunne realisere det man innerst inne føler er aller viktigst.
Dette betyr ikke at jeg er imot barnehager eller vil lenke kvinner til kjøkkenbenken. Jeg er ikke tilhenger av foreldreblogger eller cupcakes-konkurranser. Jeg syns det er helt ok at andre foreldre velger å ha småbarna i barnehage. Det er deres valg, og jeg respekterer selvfølgelig det. Men skulle ønske at flere feminister kunne komme på banen og forsvare kontantstøtten, fordi den gir flere mulighet til å være mer sammen med sine barn.
Hei, Stine! Mange gode poenger du har. Mye av det du skriver har jo jeg kommentert på allerede, men det er to ting jeg har lyst til å svare på i tillegg etter å ha lest dine refleksjoner og meninger.
Uansett om vi er uenige eller ei: veldig kult at du deltar I debatten her på maddam! :)