Nora Warholm Essahli gjesteblogger:

Jeg ble født i 1995. På 90-tallet utviklet det seg en ny from for feminisme. Et kvinnesyn som passet inn i det individretta samfunnet. Istedenfor å fremme likestillingskamp, har man laget et bilde av at man lever i et likestilt samfunn, og at kvinner ikke lenger er undertrykt, men at feminismen har vunnet. Hvordan går man fra dette, til en ny oppvåkning for den feministiske bevegelsen, og hvordan får vi med oss ungdom? Min generasjon frykter ordet feminisme, samtidig som jenter opplever sterkere skjønnhetspress enn noensinne. Feminismen må oppdateres, men ikke på samme måte som ble gjort på 1990-tallet. Jenter født på 1990-tallet må bli en del av den feministiske kampen.

Sånn som det er i dag, er «feminisme» heller et skjellsord enn en ideologi. Den blir betraktet som gammeldags, uaktuell, og masete. Dette gjelder riktignok radikalfeminismen og kvinnebevegelsen, og ikke Hugh Hefner, Marianne Aulie, Siv Jensen og Carrie Bradshaw (sex og singelliv), som visstnok også er feminister. Kvinnekampen er mer eller mindre død, selv om den virkelig trengs i dagens samfunn – med mellom 8.000-16.000 voldtekter hvert år i følge Amnesty international, hvor hver femte 15-åring har prøvd å slanke seg og spiseforstyrrelser er den 3. største dødsårsaken blant tenåringsjenter i Europa og hvor norske kvinner tjener 85 % av det menn gjør.

1970-tallet var preget av kollektivistisk kvinnekamp, med fellesskapet i fokus. Det var en helt annen tid, hvor vold mot kvinner ikke var en del av den offentlige debatten, og skilsmisse var sett ned på. Man hadde ikke internett, og man hadde ikke TV-programmer som hele Vesten så på – slik som i dag. Disse kvinnene kjempet frem selvbestemt abort, stengte strippeklubber, åpnet krisesentre og kjempet for likelønn. Men individet følte seg glemt i denne kampen, og etterhvert så man at i kampen mot kjønnsrolleburene, så oppstod det en mal for hvordan en frigjort kvinne skulle være.

Sin egen lykkes smed

80- og 90-tallet var tiden for privatisering og økte forskjeller. Individfokuset som var blitt dyrket fram siden 1980-tallet tok helt av, og alt handlet om enkeltindividets utfordringer. Kollektivistisk tankegang og venstresidepolitikk var upopulært etter at Sovjetunionen brøt sammen. Dette gjaldt også kjønnsroller. Ideen om at hver kvinne har ansvar for sin egen framgang, og at du fikk til hva som helst bare du bestemte deg for det, er en grunn tanke. Det er ikke bare kvinner som blir lurt til å tro at alt avhenger av hennes prestasjoner, men også arbeiderklassen blir fortalt at de kan skape sine egne muligheter – ihvertfall i Norge -, og at sosial bakgrunn ikke lenger er et hinder. Allikevel tjener kvinner 85 % av menn, og de med foreldre med høyere utdanning har 3 ganger så stor sjanse for å få det selv.

Strukturene i samfunnet, og normene har ikke blitt noe mindre faste, de har blitt glemt bort, og det har gagnet både skjønnhetsindustrien, filmindustrien. Ja, generelt alle industriene som finnes. Hele systemet tjener på at kvinner begynte å tro at de hadde oppnådd likestilling.

Hvis man ikke har en gruppeidentitet, har man heller ingen å støtte seg på og kjenne seg igjen i. Kvinner som mislykkes i både å ha en karriere og et familieliv, føler ikke at de strekker til, og tror det kun er deres egen feil. Jenter som blir voldtatt blir fortalt at det er deres egen feil, og sliter meg skam.

Glitterfitter

Boka «glitterfitter» fra 2009 er en samling av historier skrevet av forskjellige unge damer. Den tar opp tema som kjønnsroller, kroppspress, og forventinger samfunnet har til unge kvinner. Glitterfitter representerer individfeminismen, og den tar ikke opp den systematiske undertrykkinga på noe vis. Den hyller en feminisme som splitter kvinner, og som lar dem “velge” hvilken undertrykking de vil ha. Om det er karrierekvinnen, eller den hjemmeværende kvinnen, så er hun fortsatt begrenset av samfunnets normer og kjønnsroller, og denne “feminismen” er blind for det undertrykkende systemet bak. ¨

Glitterfitter mener at kvinner skal bytte ut bomullstrusa med Victoria’s secret. Det er ikke akkurat noen kampsak å bruke tid på. Den skaper et merkelig bilde av kjønn i dagens samfunn, og er en fortsettelse av 90-tallsfeminismen som ikke har noen plass i den feministiske bevegelsen. Charlotte Myrbråten, redaktør i det feministiske tidsskriftet Fett, var en av bidragsyterne. Hun langet ut etter boka når den kom ut, og kritiserte den for å være lite ambisiøs, intetsigende, og for individpreget.

Elitefeminismen

Den amerikanske journalisten og feministen Ariel Levy skriver i sin bok «feminist chauvinist pigs» om den amerikanske harrykulturen forkledt som feminisme. Om pornofilmskapere som hevder de er feminister, om feminister som lever av å selge kvinnekroppen, og om ufriheten amerikanske jenter som velger å kle seg naken på film egentlig lever i, selv om de opplever seg som frigjorte.

Ariel Levy, Hannah Helseth, og andre unge intellektuelle feminister har gode analyser av dagens kvinneundertrykking. Men de leses ikke av målgruppa. De leses av andre intellektuelle, og av de som allerede er feminister selv, og som også skriver om det på samme måte. Feminismen blir noe teoretisk, snevert, og forbeholdt en liten elite.

Jeg skrev i Klassekampen på kvinnedagen 8. mars om hvordan kvinnebevegelsen har mislykkes i å tilpasse seg tiden vi lever i, og at vi må finne ut hvordan vi skal engasjere den nye generasjonen – min generasjon. Det er ikke rart at mange ser på feminisme som avleggs, når metodene vi bruker er nettopp det. Poenget er derimot ikke å endre ideologien, det er å endre praksisen. Fremgangsmåten fungerer åpenbart ikke når kvinnebevegelsen, både i vest og øst, er så svak og lite slagkraftig.

Twitterfitter

Tiden vi lever i er et produkt av globaliseringen. Om du mener at det ikke lenger finnes noe samfunn, så har vi et globalt verdenssamfunn som vi deler med 7 milliarder andre mennesker. Dette samfunnet bindes sammen av internett og TV, og særlig sosiale medier. 1 av 13 mennesker i verden har Facebookprofil. I 2012 har twitter 140 millioner aktive brukere. Unge mennesker er aktive på internett hver eneste dag. Det blir påstått at det finnes 300 000 norske blogger.

Nytt en dag på blogg.no

• Blogger: 974
• Innlegg: 22 720
• Kommentarer: 57 286
• Bilder: 59 096
• Video: 229

Disse tallene er hentet fra det norske bloggstedet blogg.no. Kl. 11.30 er det en vanlig dag allerede publisert 22 720 innlegg. Topplisten domineres av unge jenter som blogger om sin hverdag.

Disse jentene, og de tusenvis som leser bloggene deres, er målgruppa vår. De er født på 1990-tallet, og ser gjerne ikke på seg selv som feminister. Vi må snakke deres språk, og relatere politikken vår til deres virkelighet for å nå ut til dem. Det at sosiale medier er en viktig arena, er åpenbart for meg. Men det er kanskje fordi jeg er videregåendeelev, og vasser i denne internettsuppa hver eneste dag. For veteranene i kvinnebevegelsen og voksne er det kanskje ikke like enkelt å se.

WTF-retorikken

Det er ikke enkelt å snakke ungdommers språk om du ikke er ungdom selv. Ikke bare internetthumor og forkortelser, men også interesser og kulturelle referanser. Erfaringsmessig så må du relatere politikk til ting som er viktig for den du prøver å overbevise, ellers så kommer du ingen vei. De oversolidariske ildsjelene kommer av seg selv, men de er ikke representative for flertallet. Vi må favne de som ikke er typiske politikerspirer også, for likestilling angår alle akkurat like mye, og den må være tilgjengelig for alle.

Vanskelige begreper, særlig innen sosiologi, skal ikke være en forutsetning for å forstå kvinneundertrykking. Det aller meste kan bli sagt på en annen måte, og det er vår oppgave å utforme denne nye måten.

Voldtekt, seksuell trakassering, retusjering av reklame, kroppspress, alle disse tingene angår ungdom i dag. Klarer man å forklare feminisme på en måte som ikke skremmer folk, og som de forstår, har vi kommet langt. I følge «Sett grenser» har 69 % av jentene i videregående skole har blitt kalt for “hore”. Det sjokkerer ikke ungdom, men voksne reagerer sterkt. Ikke fordi det er greit at jenter blir kalt «hore», men fordi det er vanlig, og det er sjeldent alvorlig ment, uansett hvor stygt det egentlig er. Vi må skjønne hva som appellerer til dagens ungdom. Vi har tankene, men vi har ikke praksisen. Og viktigst av alt; vi har ikke folkene. Enda.

Hvor går veien videre?

Forskjellige aktører har forskjellige roller og arbeidsmetoder, og det er viktig å ha forskjellige tilnærminger og ansvarsområder. Jenteforsvaret, som Sosialistisk ungdom tok initiativet til, er en viktig del av arbeidet vi må drive. Ikke fordi det er jenter som må ta ansvar for voldtekt, men fordi det bevisstgjør jenter på egen styrke og kjønnsroller. Fagbevegelsen må fokusere enda mer på likestilling. Skolen må begynne å ta seksuell trakassering på alvor, og bevisstgjøre gutter og jenter så tidlig som mulig om dette, og om kjønnsroller og forventninger. Den antirasistiske bevegelsen må samle seg og sikre rettighetene til innvandrerkvinner, og særlig barn av innvandrere som sliter med problemer knyttet til kjønn. Ungdom mot retusjert reklame har engasjert mange ulike ungdommer, som har jobbet sammen for et felles krav, og det fungerer kjempegodt. Alle disse aktørene må innse at vi har en felles sak, og vi må samarbeide mer, og ha mer kontakt.

Spørsmålet om hvem som skal drive denne nye bevegelsen, er veldig viktig. Alle kan bidra, men hovedfokuset må ligge på unge jenter, og det blir vanskelig i første omgang. Kvinnefronten og Ottar er fortsatt viktige, men vi må bli bredere og mer variert enn vi er i dag. Man må også stille seg spørsmålet om de gamle frontene fortsatt kan lede kampen, eller om det bare handler om å vinne tilliten tilbake. Hvor skal vi starte? Jo, vi lager et fellesskap. En gruppe må ta initiativ til samarbeid, og slutte å kritisere hverandre og heller fokusere på hovedfienden – det patriarkalske systemet. Små grupper på venstresida i Norge har hittil ikke greid å samle kreftene, men kvinnebevegelsen kan klare det, om vi går frem på riktig måte.

Det er ikke opp til meg å definere den nye feminismen, men jeg håper jeg når ut til gode krefter som vil være med å gjenreise kvinnekampen.

Nora Warholm Essali er 16 år, aktiv i Rød ungdom og driver Kvinnefronten Trondheim.

Bilde 1: Bryant park, late 2009-21 av Ed Yourdon (CC BY-SA 2.0).

Bilde 2:PA072726.JPG av Sarahinvegas (CC BY-NC-ND 2.0).

Bilde 3:Beauty Saloon Patê Garcyn av yuribarichy (CC BY-NC-ND 2.0).

Bilde 4: Big Daddy`s av Thomas Hawk (CC BY-NC 2.0).

Bilde 5: Logitech keyboard and mouse av laffy4k (CC BY 2.0).

Bilde 6: Slår som ei jente av Jenteforsvaret (som har gitt lov til å bruke biletet).