Jeg skal gifte meg i mai, og mantraet mitt nå er: Det er bare en fest. Det spiller ingen rolle hvilke farger det er på serviettene, gjestene skal få ha på seg hva de vil og det viktigste er at folk koser seg, får pratet sammen og blir litt brisne. Hvorvidt jeg i det hele tatt skal få lov til å gifte meg har jeg ikke tenkt så mye over.

Vi har så mange rare regler når det gjelder bryllup. Det er rart at likestilte kvinner i Norge velger å bli “gitt vekk” som en annen collie, eller at de rusler rundt på “den største dagen i livet” med en bukett blomster i hendene, et accessorie som ikke har noen mening, spør du meg. For ikke å snakke om hvor fort vi gir opp etternavnene våre. Men alle disse reglene kan du velge å ignorere, hvis du vil. Jeg kan jo bekjenne at jeg ender opp med et veldig konvensjonelt bryllup. Jeg har kjøpt en svær, hvit muffinkjole, det kommer 60 tanter og onkler og venner og søskenbarn, vi skal spise kveite til hovedrett og hele forholdet vårt, livet vårt, skal få et offisielt “ok” av en dommer som jobber på Tinghuset.

Det siste er jo egentlig det viktigste. Forrige gang jeg møtte de andre i Maddam diskuterte vi ekteskapet. Hvorfor gifter man seg egentlig? Jeg gifter meg for å få et formalisert, juridisk forhold til den personen jeg har vært sammen med i fem år nå, og som jeg har kjøpt bolig med. Vi skal feire kjærligheten med en fest. Vi skal la familiene møtes. Vi skal kanskje få barn sammen. Vi skal være sammen i overskuelig fremtid, kanskje resten av livet. Men dette siste er jo bare frosting, for selve cupcaken (aka fundamentet) av det borgerlige ekteskapet er altså det juridiske. To personer som velger å binde seg sammen for resten av livet.

Det er flere spørsmål som tvinger seg frem når en ser på ekteskap. Først, tallet: Hvorfor er det bare to personer som kan gifte seg? Det er ikke alle som bare har en kjæreste, hvorfor må du velge mellom kjærestene dine hvis dere skal formalisere det? Det fremstår kanskje ikke som verdens mest påtrengende problemstilling, det er ikke mange som kjenner forhold med flere enn to personer i, men tro meg, de eksisterer. En av mine venninner er for eksempel sammen med både en mann og en kvinne. Hvorfor er dette tabu? Skal ikke de få et like offisielt “ok” på forholdet sitt slik jeg får? Med hvilken forskning i ryggen mener staten at folk bare lever i par?

Hvilke kjønn som får lov å gifte seg med hvem er vi egentlig ferdig med å diskutere nå, syns jeg. Vi er jo enige, til og med KrF syns at lesbiske og homofile skal kunne gifte seg. Men i land vi liker har de fremdeles et snevert syn på ekteskapet. Når North Carolina ikke engang tillater ekteskap mellom personer av samme kjønn så ville de kanskje ledd av ideen om ekteskap mellom flere enn to personer. Tirsdag denne uken vedtok de en lov mot homofile og lesbiske ekteskap. På underskriftskampanjen hvor de samler inn støtte mot loven kan folk skrive hvorfor de signerer.

Det er en som skriver “The constitution should protect rights..not take away.” Jeg er enig. The land of the free burde jo gi innbyggerne sine likeverdige rettigheter, og ikke moralisere over hvordan man innretter privatlivene sine. Nå tror jeg at folk kan leve gode og fullverdige liv uten å gifte seg, altså, men når man først har innført konseptet så skal det da være likt for alle. En annen ting er at bare tanken om at noen lever mer moralsk riktige liv enn andre er en grobunn for trakassering. Mennesker må få lov å gå hånd i hånd med kjæresten(e) sine uten så mye som et eneste fordømmende blikk. Ingen skal måtte stå til rette for andre om hvem de er sammen med.

Mest av alt syns jeg det er rart at verden går bakover. Det er en viktig påminnelse om at verden ikke blir friere og mer likestilt automatisk, av at tiden bare går.

—

Illustrasjonsbilde: Wedding time av Luca Rossato | (Some rights reserved)