[Spoiler-alert! Ingen eksplisitt beskrivelse, og jeg synes selv jeg er innenfor men andre mener det er riktig å opplyse om at det kan oppleves som en spoler å lese dette.]

Hunger Games klatret raskt opp på listene etter den Nord-Amerikanske premieren, og er per nå den mest sette filmen i 2012 . Det var ikke veldig overraskende at filmen kom til å gjøre det godt. Bøkene filmen er basert på har en voldsom fanskare, og på tross av at filmatisering av ungdomsroman er en svært usikker sjanger så er filmen faktisk veldig god.

Fremtidsdystopi

Det er vel ikke en underdrivelse å kalle The Hunger Games for en dystopisk film. Handlingen utspiller seg i Nord-Amerika etter en form for apokalypse, eller i hvert fall en revolusjon, tydeligvis uten at det forekommer  kontakt med resten av verden. Landet Panem er delt inn i 12 distrikter med en hovedstad – Capitol, som styrer distriktene gjennom ”Fredsbevarende” styrker.

Capitol har informasjonskontrollen, og alle distriktene er avgrenset ved hjelp av gjerder (selv om de ikke er så godt bevoktet). En viktig del av å holde massene i sjakk er terroren  i tradisjonen med tv-overførte hunger games  – dødsleker på norsk – hvor 24 barn blir satt ut i en arena og skal kjempe til døden hvor kun en kan overleve.

Fellesnevneren i dystopiske historier er at de indirekte kritiserer det rådende samfunnet. De blir ofte skrevet og gitt ut i nedgangstider,  slik som denne infographicen illustrerer. (De er ofte også noe kontroversielle i samfunnet. I følge The American Library Organization så havner hele The Hunger Games triologien på en fjerde plass i oversikten over bøkene som oftest ble klaget inn  i 2011. Overraskende har en av de viktigste bøkene innenfor dystopi sjangeren Brave New World en syvende plass, selv om boken ble gitt ut i 1931.)

Kamp mellom klassene

Bøkenes, og filmens, suksess er fascinerende. Først og fremst fordi det introduserer en kvinnetype som har vært lenge borte  i ungdomskulturen, nemlig en kvinnerolle vi kan se på uten å gremmes. For det andre fordi det ligger et klart maktperspektiv til grunn, det er en undertrykker og det er en masse folk som undertrykkerne i realiteten er redde for og vil holde i sjakk.

Undertrykkerne i The Hunger Games endrer ikke på familiestrukturer eller seksualiteten på samme måte som dystopibøker som 1984 og Brave new world. I Katniss sitt distrikt, nummer 12, ser og oppfører folk seg som i de harde 30-årene. Utnyttelsen fra hovedstaden Capitol er først og fremst materiell, normene i samfunnet hva gjelder familie og seksualitet er de ikke videre interessert i. Det må bemerkes at normene i Capitol er noe pervertert ettersom de liker å se på at 24 barn (fra 12 til 18 år) slår ihjel hverandre, men fasinasjonene for død og fordervelse er på ingen måte noe nytt. Slik fremstår Capitol som et fremtids Roma – brød, sirkus og gladiatorer.

Presidenten Snow er klar over maktforskjellene i samfunnet han styrer. Som han sier: ”there are a lot of underdogs and I think if you could see them you would not root for them either.” Captol har enorme ressurser, men er avhengig av distriktene som har veldig mange flere folk.

Ikke alle distriktene er like fattige, de distriktene med lavest nummer er rikere og har mer ressurser, deltakere fra disse distriktene tenderer også til å vinne lekene oftere. Parallellene til vår verden hvor noen er rike, og mange lever i sterk fattigdom uten en reell mulighet til å heve seg fra fattigdommen er påfallende. Det minner om det Occupy bevegelsen forsøker å gjøre med bevistgjøringen rundt 1 % samfunnet. Selv distriktene som er rikere lever under undertrykkelse fra hovedstaden, de bare ser det ikke selv. En av deltakerne fra de rikeste distriktene får likevel en oppvekker på slutten i det som er en hjerteskjærende og resignert monolog.

Katniss

Katniss som er hovedkarakteren er sterk, handlekraftig, beskytter familien og er svært fokusert på oppgavene hun skal utføre. Hun er en heltinne, uten de store følelsesmessige svakhetene som kvinnelige eventyrfigurer ofte får. Hun har iboende de fleste mannlige egenskaper, i tillegg utnytter hun det politiske spillet og r0mmet som oppstår ved å bli eksponert for en hel verden.

Dette er en ungdomsfilm/historie med alle de elementene det medfører. Det er ærlige figurer som prøver å overleve mot alle odds, eller i hvert fall mot svært høye odds. Filmen legger opp til en romantisk trekant mellom Katniss, Peeta – den andre deltakeren fra distrikt 12, og Gale – Katniss sin beste venn. Katniss virker likevel ikke så interessert i et romantisk forhold med noen av de, selv om de er aldri så kjekke. Hun prøver ikke å gjøre seg likt, og fremstår egentlig aldri som en person som er særlig sympatisk.

Det er også  lite kropp og fokus på utseende, noe som står i skarp motsetning til Twilight filmene hvor du på visse tidspunkt ikke kunne gjøre annet enn å stirre på altfor unge sixpacker. Deltakerne turer rundt i skogen i det som minner om allværsjakker ala Gløshaugen.

Forholdet mellom Peeta og Katniss under selve kampen vrir også om  på forutsetningen til menn og kvinner. Katniss fremstår hele veien som mye mer handlekraftig enn Peeta, tillegg er det Katniss som jakter, Peeta plukker bær. Jeg har ikke hatt så lyst til å snike meg rundt i skogen og skyte med bue siden jeg leste om Robin Hood en gang da jeg var tolv. Katniss som karakter har en styrke som det er lenge siden jeg har sett på film og som ikke forklares ut fra kvinnelige egenskaper som sluhet. Hun er på ingen måte en Bella som må bli reddet eller en sidekick til den viktige hovedrollen.

Fremtiden

At en slik dystopi kan erobre verden vitner kanskje om en verden som er mer negativt innstilt til fremtiden enn tidligere. Denne fremtiden inneholder ikke jetpacks, det foretrukne fremkomstmidlet er noen svevende fartøyer og tog (!). De fattige ser ut som de kommer fra 30-tallet, de rike som en krysning mellom dagens houte cotoure og Versaillemote på 1700-tallet.

Filmen og historien har helt klart sine feil. Den bruker relativt lang tid på å komme i gang, og dødsfallenen er i overkant rene. Det er likevel en film om  barn som dreper barn,  blant annet hvor en vrir om nakken på en annen. En 11 års aldersgrense synes jeg fremstår som litt rart.

Filmen gir et bilde på et samfunn som ikke er spesielt vakkert, men hvor det kan finnes håp bak samfunnsstrukturene.  Og dersom damene er som Katniss så finnes det også håp om en fremtid hvor kjønn ikke er så begrensende som påskens debatt om bleieskift i barnehager har vist seg at det er i Norge i dag.