Dagens gjesteblogger er anonym.

– Er det her du gjemmer deg?

Jeg merker at jeg befinner meg på gulvet i garderoben, men jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg har havnet der. Kroppen skjelver så den rister, og kaldsvetten renner ned langs ryggraden. For nå kommer alt tilbake. Det vises en film bak øyelokkene mine, og det er ikke lenger mulig å benekte det som skjedde. Det føles som om alt skjer her og nå. Hendene mine skjelver så mye at jeg søler vann fra papirkruset og ned på genseren.

– Er det lenge siden det skjedde?

Hun setter seg ned ved siden av meg, og jeg vet at hun har forstått. Tårene presser på, og jeg kjemper mot den stigende kvalmen. Tankene raser rundt i holdet, og jeg prøver å gripe tak i virkeligheten. Jeg sitter på de harde, kalde flisene med knærne pressa opp til brystet, og tar endelig inn over meg det jeg så desperat har prøvd å benekte. Jeg har vært i et voldelig forhold.

Og så begynner jeg å fortelle. Jeg forteller om tvang, om blåmerker på leppene og sår i munnen, og om å bli tvunget av kjæresten sin til å avbryte et svangerskap. Jeg forteller om sinnet og frustrasjonen over å ikke bli sett. Og så til slutt om noe som skjedde en sommernatt for ett og et halvt år siden.

Ute på en liten øy i norskekysten hadde vi feiret sankthansaften sammen med vennene til foreldrene hans. Jeg følte meg skikkelig ukomfortabel med situasjonen, jeg var det for å vises fram, en premieponni på utstilling. Det ble en absurd kveld, og mangel på alkohol var det ikke.

Vi bryter opp i tretiden, og bestemmer oss for å kjøre vennen til kjæresten min hjem til hytta hans på andre siden av fjorden. Vi raser over bølgene så vannet spruter og vi blir klissvåte. Jeg ler så utrolig hardt. Tilbake på øya løper vi opp til hytta. Inne på soverommet kjenner jeg plutselig hvordan alkoholen har gått til hodet. Hele verden snurrer, og blikket blir slørete. Jeg setter meg ned på sengen, tar av de våte klærne, legger meg under dyna, og sier at jeg skal sove. Han kler av seg, og legger seg ned sammen med meg. Han er veldig full, og blir innpåsliten. Jeg sier nei, det har bare gått noen uker siden aborten, verken psyken min eller kroppen min er i stand til å ligge med han nå. Men han nekter å høre. Jeg stivner til, og klarer ikke å gjøre motstand på noen som helst måte. Lamslått av redsel kan jeg ikke gjøre annet enn å stirre i taket mens jeg kjenner hvordan det blir vått i ørene. Etterpå ligger jeg der fremdeles stiv av skrekk, og kan ikke forstå hva som nettopp skjedde. Så hører jeg at han har begynt å snorke. Da går jeg til utedassen for å spy.

Når jeg senere konfronterer han med hendelsen sier han at det bare er noe jeg har diktet opp, og jeg ender opp med å tro han. Men det er ikke den siste gangen det skjer. Litt etter litt viskes grensene mellom voldtekt og frivillig sex ut. Jeg får et forvrengt blide av seksualitet, og reduseres mer eller mindre til en dukke. Vi er sammen i et halvt år til etter den sommeren, og etter at det er blitt slutt fortsetter jeg å fortrenge minnene. Men så, ett og et halvt år etter hendelsen får jeg flashback, og blir tvunget til å se realiteten i øynene.

Hvordan er det mulig å leve et normalt liv etter å ha blitt voldtatt av noen man kjenner? Hvordan kan man stole på sin egen dømmekraft etter å ha elsket en person som berøvde deg for all frihet? Hvordan forholder mann seg til en ny kjæreste når sex er synonym med trusler, tvang, vold, og undertrykkelse?

Den gangen slo det meg ikke å anmelde. Dette var jo en person jeg hadde valgt å være sammen med, så da var vel jeg like skyldig som han? Nå, nesten to år senere angrer jeg. Kommer han til å voldta igjen? Er det min feil hvis det skjer, siden jeg ikke anmeldte han da jeg hadde muligheten? Hvor mange jenter har måtte lide samme skjebne som meg, fordi jeg ikke var sterk nok til å anmelde? Gang på gang blir jeg fortalt at det aldri er jentas feil, og jeg vet at det er sant, men det hjelper ikke. Skammen over å ha latt seg selv reduseres til et objekt har klistra seg fast og sitter for dypt.

For to år siden var jeg for ung til å vite at begrepet voldtekt ikke bare befatter seg om det som skjer i de mørkeste krokene av slottsparken natt til søndag. Ny innsikt i feministisk ideologi og maktanalyse har gitt meg en helt annen forståelse av hva en voldtekt er. Et nei er et nei uansett om det kommer fra en full jente på vei hjem fra fest, eller fra en kjæreste. En voldtekt handler ikke nødvendigvis om overfall, det handler om å ta for seg av kroppen til en person som ikke har gitt samtykke.

Nittifem prosent av alle voldtekter begås av noen offeret kjenner. En psykolog fortalte meg at det er relasjonsvoldtekter som gir mest psykiske skader, så hvorfor er det ingen som snakker om dem da?

Nettopp derfor er det utrolig viktig at flere jenter som opplever relasjonsvoldtekter gjør det jeg ikke klarte å gjøre. Stå opp og anmeld. Krev din rett. Bare da kan vi få synliggjort at dette er noe som skjer med så altfor mange, og da kan vi få satt i gang de tiltakene som fungerer.

Bilde 1: Of joy and sorrow av 27147 (CC BY-NC-ND 2.0).

Bilde 2: Candles av magnuscanis (CC BY-NC-SA 2.0).