Om demokrati på First House-måten.

I Dagbladet 04.04.2012 skrev Jan Erik Larsen og Tor Mikkel Wara på vegne av kommunikasjonsselskapet First House. Her søker de å imøtegå kritikken fra stortingspresident Dag Terje Andersen, som mener det er et demokratisk problem at noen går rett fra politikken over i fremskutte posisjoner i kommunikasjonsbransjen.

First House gjør ikke noe ulovlig. Det betyr ikke at det ikke er kritikkverdig. Larsen og Wara hevder at det er en ”alvorlig nedvurdering” av deres “kunnskap og kompetanse om politikkens vesen, dens drivere og dens prosesser” å tro at de hyrer inn folk på grunn av nettverk. De syntes nok også det er synd at gamle kollegaer ikke klarer å se at de har andre kvaliteter (les: bedre enn andre) da ”den som blir rekruttert inn i framskutte verv, har kvaliteter som også er attraktive når man går ut igjen”.

Men; er ikke et godt eksempel på en slik kvalitet nettopp nettverk. I politiske partier kommer man rett og slett ikke på toppen av en liste dersom man ikke kjenner andre i partiet. Og kanskje er det nettopp det som gjør at mange reagerer på slike overganger. Jeg tror flere enn meg har spurt seg om det kanskje bør gjøres noe med rekrutteringen. Kanskje bør alle partier før neste nominasjonsrunde spørre seg om man ønsker seg broilere som løper etter posisjoner som esler etter gulrøtter?

Frank Rossavik beskriver i dette svært enkelt i bt. “En jobb i et PR-byrå gir ikke samme sosiale status, men den kan gi samme lønn, den gir et påskudd til å fortsette å gå med dress eller drakt hver dag, og den innebærer at man fortsatt kan bruke sitt kontaktnett og sine kunnskaper. Jobben sikrer at man fortsatt kan operere i miljøer der makt utøves”. Han hevder at folk må være svært idealistiske dersom de skal gå tilbake til sitt “tidligere” yrke, om de noengang har hatt det. Rossavik har nok rett i at det er slik det er. Det er derimot problematisk om tidligere politikere fra venstresiden er så lite idealistiske at det ødelegger troverdigheten til andre politikere.

”De som er innenfor, kan ikke trekke stigen opp etter seg og kritisere dem som prøver å knekke disse kodene” skriver Larsen og Wara. Hva i alle dager mener de med det? Har tidligere statsråd Bjarne Håkon Hansen og statsministerens rådgiver Jan Erik Larsen vært med på å bygget opp et system de selv mener som er så komplisert? I så fall er det rimelig problematisk. Politikere bygger opp et system bare de forstår, for så å selge tolkningen av dette til de med betalingsevne og -villighet. Ikke spesielt sosial politikk fra Aps tidligere wonderboys. Og ikke spesielt oppløftende for de av oss som fortsatt ønsker å tro på det politiske systemet.

I motsetning til Hansen, er Kristin Clemet en tidligere politiker det er vanskelig å ikke ha stor respekt for. Til tross for jeg er svært uenig i flere politiske grep hun har tatt, har hun alltid tatt politiske beslutninger på prinsipielt grunnlag med begrunnelser jeg kan respektere. Jeg ble derfor ganske overrasket da jeg leste hennes innspill til debatten “First House: Hysteri eller hyklere?”. Det er da ikke skummelt at Arbeiderpartiet har en allianse med arbeiderbevegelsen, på lik linje med at Høyre har et godt forhold til NHO. Det ligger i partienes historie og politiske prioriteringer. Dette er velkjente samarbeidspartnere, og det ville vært langt mer skremmende om det ikke ble uttalt at det er bånd mellom dem. Mellom Ap/LO og H/NHO er det allikevel en viss distanse. Det skremmende er at det i dag sannsynligvis er større avstand fra Ap til LO enn til First House.

First House er ikke vanskelig å forstå. Derimot har jeg store problemer med at politikere syntes det er mer spennende å påvirke regjering og Storting utenifra enn innenifra. Det er en trend at politikere (både i rådgiverapparatet og blant folkevalgte) går til kommunikasjonsselskaper, også andre enn First House. Det er vanskelig å ikke se dette som et tegn på at dagens politikere har større ambisjoner på vegne av egen lommebok enn fellesskapet.

Å bruke krigsretorikk (som ”Hos oss jobber det mange som har vært i mange slags kriger”) er rimelig patetisk med mindre man faktisk har deltatt i en krig. Det er derimot verre å påstå at ”Den kunnskapen deler vi gjerne med andre”. Det er faktisk stor forskjell på å dele kunnskap og selge den. Når det viser seg at også våre folkevalgte på venstresiden er mer opptatt av å selge en vare enn å bidra til sosial utjevning, skaper det mistillit også til andre i det politiske systemet. ”Hvor du går på sti og vei, følger noen etter deg”, heter det i Jens Gundersens vuggevise. Dette gjelder i svært stor grad for politikere.

For å gi et godt, og gratis, råd til First House: Det er nettopp det totale fravær av refleksjon om forskjellen på å representere fellesskapet og det private markedet som gjør folk irriterte. De fleste av oss er interessert i både mer penger og spennende arbeidsoppgaver. Det er en ærlig sak. Det er derimot ikke helt ærlig å si at de som jobber i First House ikke først og fremst er der på grunn av sitt nettverk. Når man over natten går fra å skulle representere og utforme politikk for arbeiderklassen til å selge sin kunnskap til høystbydende, så skurrer det.

Tidligere stortingsrepresentanter har i dag tilgang til Stortinget (se Stortingets adgangsreglement). De kan altså, resten av livet, benytte seg av treningsrom, kantine og alle fellesarealer uten å ha noen avtale. I praksis betyr dette at Bjarne Håkon Hansen når som helst kan spasere inn i Stortinget. For deretter å sette seg ned ved et bord med en han ønsker å snakke med. Når de henger i Stortingskantinen, er det sannsynligvis ikke bare på grunn av den sterkt subsidierte maten. To ting bør gjøres snarest.

–       Stortinget må endre sitt reglement. Dette må da være en feil eller anakronisme?

–       Ingen tidligere stortingsrepresentanter bør benytte seg av dette privilegiet som er svært lite demokratisk. Frist House kan jo være et forbilde her ved å garantere at deres ansatte ikke vil benytte seg av dette?

Å belyse ulike sider av en sak er fint for demokratiet. Det er derimot heller tvilsomt at det er det First House får betalt for å gjøre. At Listhaug er en del av dette, og at Clemet ikke mener dette er problematisk, kan for så vidt forklares ideologisk. Men mener virkelig grunnleggerne av First House at det er greit at de med penger er de eneste som skal gis mulighet til å manøvrere seg i jungelen av lover, beslutningsprosesser og bekjentskapskretser?

Det mest skremmende er faktisk at First House hevder de bidrar til mer demokrati og bedre beslutninger. Og her tror jeg kanskje jeg forstår noe av det First House og Clemet skriver om en særegent kompetanse: Man må faktisk være politiker for å tro på noe sånt.

Bilder:

During the Fuel Crisis before Gasoline Sales Were Regulated by the State a Dealer in Tigard, Pumped Gas Only to His Regular Customers. The Driver in This Picture Was Refused Service 01/1974 | the us national archives | no known copyright restrictions

Bjarne Håkon Hansen | Arbeiderpartiet | CC BY-ND 2.0

Owls | Brian Tomlinson | CC BY 2.0