Thea Nathalie Finstad bor i Sør-Afrika. Her fascineres hun av presidenter med mange koner, antallet manikyrsalonger og 8. mars-hyllester. Her skriver hun om sine erfaringer med menn og likestilling i Sør Afrika

– Eneste mulighet nå, er å fange deg i et teppe, og ta deg med hjem! Deretter må du overtales til giftermål!

Mine nye venner oversetter lattermildt spøken de har gående seg i mellom. De er fra ulike land i Vest-Afrika og snakker derfor fransk seg imellom, et språk jeg dessverre ikke kan skilte med. Spøken har pågått i flere dager: Etter at jeg ikledte meg en beninsk kjole under en middag i forbindelse med seminaret vi alle deltar på (og dermed tydeligvis avslørte at jeg også er konemateriale), har en av de eldre mannlige senegalesiske deltakerne ymtet frempå om at han godt kunne tenke seg en ekstra kone. I Senegal kan muslimske menn gifte seg med flere damer, blir jeg forklart. Derav spøken.

De forklarer også at selv om skikken beskrevet ovenfor ikke er særlig vanlig i moderne, urbane strøk i Senegal, er det fortsatt slik at en mann kan dra på konejakt skulle hans utkårede være vrien og vanskelig, og rett og slett fange henne, i et teppe, og ta henne med seg hjem.

Ikke som i Norge, nei
Jeg vet jeg er eksotisk i denne settingen, som eneste ikke-afrikaner, med lys hud og ung alder i tillegg – og så er jeg kvinne da, selvfølgelig – og spøken er ikke vondt ment, tvert imot. Det blir sett på som positivt at jeg prøver å vise at jeg synes kvinnene her er flotte, at jeg kan identifisere meg med dem, selv om jeg kommer fra en annen del av verden.

Så selv om jeg ikke synes flerkoneri er morsomt, ei heller at man fysisk tvinger damer til giftemål enkelte steder i verden, eller at jeg blir omtalt som “mulig kone” til en fremmed mann i jobbsammenheng, så smiler jeg av spøken der og da.

“He he. Det er jo helt crazy, fange folk slik. I Norge ville det vært upopulært tror jeg”.

I mitt stille sinn tenker jeg over hvordan det ville gått, på et jobbrelatert seminar i Norge, dersom en gift mann i 60-årene begynte å spøke høyt rundt bordet om at han kunne tenke seg en ekstra kone – og peker på en fremmed kvinne i 20-årene.

Men det er ikke her jeg tar opp diskusjonen.

Vest-Afrika er langt fra der jeg har bosatt meg, nemlig i Sør-Afrika, geografisk, kulturelt, språklig,  politisk og generelt sett. Jeg bor og jobber i Sør-Afrika, i en organisasjon som dekker hele det afrikanske kontinentet, også har jeg reist litt rundt. Derfor kan jeg også driste meg til å si, at fra mitt ståsted, er én ting felles for de afrikanske landene jeg har besøkt i løpet av min tid her: Den faktiske likestillingen mellom menn og kvinner, og ikke minst særlig holdningene til likestilling, er på et nivå svært, svært langt fra det vi kjenner i Norge. Drøy sammenlikning kanskje, men hva er vel vitsen med å reise til andre land hvis man ikke kan sammenlikne med Norge?

– Alle afrikanske menn er mannsjåvinister
Nei, nei, nei. Selvfølgelig ikke! Jeg vet jeg er på tynn is nå, der jeg åpner dette innlegget med å trekke paralleller mellom Vest- og Sør-Afrika i løpet av et kort avsnitt. Dette er megatabu, det er allerede for mange som snakker om “Afrika”, og “afrikanere” på samme måte som man snakker om “Danmark” eller “tyskere”.

Dette er heller ikke en kommentar til hvordan “afrikanere” tar seg av likestilingsspørsmålet.

Dette en navlebeskuende beretning om hvordan jeg, som selvutnevnt hardbarket, illsint og høyrøstet norsk feminist takler overgangen fra en hverdag i Oslo omringet av venstrevridde blindernstudenter til å skulle bo og  jobbe i annen del av verden, i et arbeidsliv og i et samfunn der betalt fødselspermisjon er like naturlig for folk som demokratiske valg er for nordkoreanere.

Sørafrikanske menn er så mangt, men svært få jeg har møtt er mannsjåvinister per se. Likevel er det mange som synes å se på kvinner som et slags assesoar til mennenes liv – disse vidunderlige skapningene med bryster og høyhelte sko, som sørger for at alle har fått kaffe og for å smile blidt til mennene når de morsomme, slik at de kan føle seg som ekte menn.

Og jeg har således vent meg til at i Sør-Afrika påpekes kjønnet mitt i allskens situasjoner, der det burde være fullstendig irrelevant.

“Jaså, du har satt deg på dette kontoret mens du venter du, unge mann. Her med damene? Hø hø!”

(Klassisk mann møter mann i situasjon der det er lite å snakke om/småklein stemning. Derfor, er det en kvinne til stede, bør det påpekes, noe annet kunne gå på manndommen løs. Her forventes det at kvinnen skal fnise kledelig og se ned. Selv bruker jeg å sende stygge blikk, men frykter at disse misoppfattes kraftig).

På styrkerommet på treningssenteret aka Planet Fitness (muligens ikke det aller beste utvalget likestillingsorienterte menn jeg omgir meg med her, men dog) var jeg nær ved å sprekke her om dagen. Som svoren tilhenger av styrketrening, har jeg faktisk vent meg til at menn her til stadighet kommer bort for å spørre om jeg ”trenger hjelp” eller for å ”vise meg” hvordan jeg løfter opp en vektstang – til tross for at jeg faktisk, helt seriøst (tror jeg) ser ut som jeg vet hva jeg driver med. Da en gjeng med middelaldrende menn, etter å ha observert meg ta armhevninger, gliste til meg og viste ”tommel opp,” rant begeret nesten over. ”Så flink du er, lille venn,” liksom. Herregud!

Holdninger til likestilling i Sør-Afrika = ?
Det liknet muligens ekstremsport det jeg drev med, der jeg få måneder etter innlevert masteroppgave om “Holdninger til likestilling i Sør-Afrika fra 1990 til 2006” – med alt annet enn en oppløftende konklusjon (svært kort oppsummert: de var nokså negative i befolkningen i 1990. Og det er de fortsatt), flyttet til nettopp – Sør-Afrika i oktober 2011.

For all del, på likestillingsfronten er Sør-Afrika  på verdensbasis langt foran andre afrikanske land, med høy kvinnelig representasjon i politikk, næringsliv og i offentlige institusjoner. Som jeg fant i min oppgave: på elitenivå er det også høy grad av likestilling. Men dessverre tilhører ikke brorparten av landets befolkning eliten. Arbeidsledigheten er stor, skolegang for de fattigere skiktene av befolkningen er begrenset og av dårlig kvalitet, og svært mange lever i familier der man er heldig dersom en av partene har arbeid – som regel er det mannen.

Denne delen av befolkningen lever i tradisjonelle samfunn, og der er holdningene i stor grad at kvinner er avhengige av en ektemann for å klare seg, de er dårligere som ledere enn menn, og de er nødt til å få barn for å få et lykkelig liv.

I min masteroppgave fant jeg at det var særlig utdannelse som påvirket sørafrikanernes syn på likestilling. Samtidig fant jeg at korrigerte man for utdannelse og klassetilhørighet, fantes det negative holdninger til likestilling blant både hvite og svarte sørafrikanere, blant de som snakker afrikaans og de som snakker engelsk og de som snakker afrikanske språk. Det fantas negative holdninger til likestilling blant muslimer, kristne, ateister, jøder og andre trossamfunn. Faktum var: Holdningene var nesten ikke knyttet til ”kulturell bakgrunn” i det hele tatt. Det var imidlertid helt klart at høy utdannelse og deltakelse i arbeidslivet hadde en positiv effekt.

Holdningene til likestilling vil altså ikke kunne endre seg dramatisk før landet skaffer full skolegang, utdanningsmuligheter og arbeid til alle.

Meningen med livet er å gifte seg

Forholdene tatt i betraktning, synes jeg at jeg klarer meg ganske så bra, som feminist i Sør-Afrika, til tross for at det byr på mange utfordringer, i hvertfall i form av å velge å være høflig og forståelsesfull fremfor å si sin mening. Det er banalt, men fantastisk å få lov til å sette pris på at man kommer fra Norge, som er ledende på likestillingsfronten.

Jeg er gjest her, det var mitt valg å komme hit, og jeg kan ikke kreve at sørafrikanerne jeg møter skal dele mitt syn på likestilling, uavhengig av hva FN, verdenssamfunnet eller andre måtte mene om hvordan vi har det i mitt hjemland sammenliknet med situasjonen og kulturen her.

Jeg har vært på fester her, og blitt sjekket opp av menn på festen som riktignok synes jeg er et eksotisk innslag, men ikke helt forstår hva som er galt med meg.
“So, you are not married. But you can cook, yes?”
“Not really. I don’t like to cook.”

“You cannot cook??”

“No.”
“You will learn”.

Jeg kjenner umiddelbart en intens trang til å holde en tale om for det første at det er mitt problem om hvorvidt jeg kan lage mat, og ikke minst at det er fullstendig tåpelig, irrlevant og latterlig at en mann skal etterspørre dette i en kurtiseringsprosess.

(Kjaere norske menn, som riktignok aldri sjekker meg opp, men når vi først snakker sammen: takk for at dere aldri spør om jeg kan lage mat).

Kvinnedag med brask og bram!
“Feiringen at den internasjonale kvinnedagen i Sør-Afrika var fantastisk og satte virkelig kvinners rettigheter på dagsorden.”

Nei, dette var nok dessverre ikke et sitat fra de sørafrikanske avisene 9. mars i år, men kanskje om 50 år? Den internasjonale kvinnedagen ble i Sør-Afrika stort sett forbigått i stillhet. De har riktignok en annen kvinnedag, og 8. mars har ingen viktig rolle. Enkelte ting kunne jeg likevel finne frem til i avisene. 8 mars ble viet til blant annet viet kunstutstillinger som “hyllet kvinnen”, der et av utstillingsobjektene var en stillettsko på størrelse med en menneske (ja, kvinner, dere føler dere hyllet!?).

Det meste av oppmerksomheten denne dagen gikk ut på at sørafrikanske menn, live eller på facebook, utbasonerte hyllester til disse fantastiske nydeligere tingestene – kvinnene. Ikke bare er de vakre, de smiler også – og sannelig lager de ikke mat til oss?

Jeg innså at mange jeg traff på rundt meg, både menn og kvinner, tenkte at en slik kvinnedag var fint – da kunne man feire kvinnen, gi henne sjokolade og blomster, litt som valentinesday. Selv om likestilling ikke er noe fremmed tema i sørafrikansk offentlighet – er det blant svært mange liksom litt misforstått hva likestilling innebærer. Kvinnen skal ha lik rett til arbeid, til stemmerett, til alt det der, ja. Men det hersker fortsatt et grunnleggende syn om at kvinner og menn er svært ulike, og kvinner ønsker seg helst andre ting (barn, mann, manikyr, ny oppvaskmaskin) enn menn(penger, damer). Det er veldig, veldig mange sørafrikanske kvinner som ikke passer inn i den modellen – men jeg savner å høre mer til dem i den offentlige debatten. Hvor er Sør-Afrikas maddamer?

Konklusjonen er ingen annen enn at jeg elsker Sør-Afrika, resten av Afrika og jeg elsker Norge. Og så er jeg utrolig glad for at jeg har vokst opp i et land der kvinner har like muligheter og rettigheter som menn. Jeg er samtidig glad for at jeg får oppleve hvordan andre mener ting skal være, og det blir lettere å forstå hvorfor Jacob Zuma har fire koner, når man får venner som er Zulu selv og kan forklare bakgrunnen.

Ikke minst er jeg tryggere enn noensinne på hvor viktig jeg mener arbeidet for likestilling er, og at vi aldri må glemme å sette pris på at vi har kommet så langt som vi har i Norge –  og samtidig vite at vi fortsatt har en lang vei igjen å gå. En dag har vi forhåpentligvis en verden der alle kvinner har samme rettigheter og muligheter som menn – og ja, please, at kvinner slipper å få målt sin verdi i høyden på helene eller deres matlaging.

Bilde:Indaba2010 – jacob zuma at the south african tourism wine tasting, south african photostream, CC-BY-NC  2.0