Bare et navn?
Jeg har etter hvert kommet i en alder hvor flere og flere rundt meg gifter seg.
Det innebærer at mange tradisjoner som ikke burde sett dagens lys plukkes frem fra mørke kroker. Ikke bare er det plutselig ikke lenger en fæl muslims skikk å dekke seg til med slør, eller tegn på grusom undertrykkelse å bli gitt fra en mann til en annen på denne dagen. Det er også normalen at kvinner gir opp sitt eget etternavn til fordel for sin manns, man gir fra seg sin slektstilhørighet og går opp i en ny familieenhet med hans navn som grunnlag.
SBB gjennomførte en undersøkelse om etternavn i 2003. Tallene i undersøkelsen viser at kun 20 % av kvinner beholder sitt eget navn etternavn ved ekteskap– 93 % av mennene gjorde det samme. Av de resterende 7 % var det rundt 3 % som endret sitt eget til konas og litt over 3 % som tok konas i tillegg. 46 % av kvinnene beholdt sitt eget navn som mellomnavn. 
Frem til 1949 var det en plikt for kvinnen til å ta mannens etternavn ved et giftemål uansett (dette var også lenge før samkjønnende par kunne få registrert noe som helst). Dersom hun skulle beholde navnet så måtte det søkes med samtykke fra ektemannen. I 1964 ble dette myket opp og kvinnen kunne få velge hvorvidt hun ville ta ektefellens navn eller ikke. Dette forutsatte at det ble gjort et aktivt valg om å beholde sitt eget navn, ellers ble det automatisk endret. I dag ligger det ingen forutsetning i lovverket om hvilket navn noen av ektefellene skal sitte igjen med etter bryllupet – man må gå aktivt inn for å endre det.
Norge er et av verdens mest likestilte land – det er i hvert fall noe vi liker vi å si. Så hvorfor tar mer eller mindre 80 % av alle kvinner navnet til sin utkårede? Og dersom dette var et så personlig og uavhengig valg, hvorfor er det ikke flere par som snur det på hodet og tar konas navn?
Navnet er en viktig for å gi et menneske identitet. Det er en menneskerett å ha et navn, og et skifte navn er derfor en stor endring – både for en selv men også for omverden som må forholde seg til at navnet blir endret. Personlig synes jeg det fremstår som fremmed å skulle endre etternavn – jeg er oppvokst og markert som en Tungen og den markøren vil jeg fortsette å ha selv om jeg skal gifte meg med en Rindal (han kan selvfølgelig velge å bli medlem av team Tungen, men pt fremstår ikke det som veldig aktuelt),
Et kjapt søk tilsier likevel at mange kvinner er veldig opptatt av at hele familien skal hete det samme. Ettersom menn i stor grad ikke ”ser det som naturlig” å endre sitt navn – forståelig nok – så blir det fort dama som må endre navn for å ”samle familien”. Barna får nemlig i overveiende stor grad mannen sitt etternavn. Det er mange som velger å endre navnet selv, og ser på det som et sterkt personlig valg eller at de mener navnet ikke bærer noen identitet og at det derfor ikke gjør noe å skifte. Tradisjon er et annet sterkt argument for å endre navnet. Det å ta mannens navn er i alle tilfeller det normale, og det å beholde sitt eget eller at mannen endrer navn er i norsk sammenheng mer unormalt.
Likestilling handler om frihet til å ta egne valg. Jeg savner at flere kvinner som skal gifte seg spør seg selv og eventuelt kompiser om hvorfor menn ikke er like villige til å endre navnet sitt som det damene er. Når 80 % av alle kvinner fatter et helt uavhengig og personlig valg om å endre sine etternavn så er det et symptom på at likestillingen ikke har kommet så langt som vi skulle ønske.
Bildet finnes her og er tatt av Sean Choe.
Om forfatteren
Ingrid
Jeg er en 30 år gammel jurist med mann, barn og hund. På mange måter veldig konvensjonell, på andre måter ikke. Er politisk rådgiver for SV på Stortinget og ellers interessert i friluftsliv og hundetrening.
Related Posts
-
Krysset du en kvinne?
Resultatet fra lokalvalget 9. september strømmer for tiden inn. En ting er hva slags oppslutning hver enkelt parti fikk; noe helt annet er hvem som […]
Du bør stille!
Hvem skal på lista? I disse dager er partilag over det ganske land i ferd med å lage lister til neste års kommune- og fylkestingsvalg. […]
Interessant tema. Jeg gifta meg sommeren 2011, og det ville ikke falle meg inn å bytte etternavn. Vi lekte litt med tanken på å ta hverandres etternavn som mellomnavn, men da ville jeg “mistet” det mellomnavnet jeg allerede har, så vi lot det bli med tanken. Jeg har alltid vært stolt av slektsnavna mine, både mellomnavnet som er fra morssiden og etternavnet som er pappas. Etter den fine humanistiske vielsen spurte “alle” meg: “hva heter du nå?” og jeg skjønte ikke spørsmålet en gang, så fjern var tanken på å bytte navn.
Det er et utdanningsaspekt ved skifte av etternavn – kanskje derfor jeg også kjenner relativt få som har gjort det (og de som har skiftet, har vært menn). Jeg er også veldig stolt av navnet mitt, og vil ikke endre det, og det vil heller ikke min kjære. Noe som er helt greit. Det er bare så typisk at dersom det skiftes, så er det kvinnene som gjør det.
Men verre enn å endre etternavn er den amerikanse skikken med å kalle bruden for mrs- også hele navnet til fyren. Da kjenner jeg at det krymper seg i meg.
Anbefaler denne boka; http://books.google.no/books?id=h0UHaxcFwIYC&printsec=frontcover&hl=no&source=gbs_ge_summary_r&cad=0#v=onepage&q&f=false
Den viser hvor lite tradisjon det egentlig er i de “tradisjonelle” bryllupene. Du skal ikke mange hundre år tilbake før det var vanlig og akseptert å få barn før ekteskapet, brudeparet gikk hånd i hånd opp til alteret, og navnebytte var uaktelt.
Det “klassiske” hvite kirkebryllupet kommer dels fra Danmark, dels er det inspirasjon fra Hollywood-filmer.
Hva skal barna deres hete? Tungen Rindal? Rindal Tungen?
Jeg syns det er fint om hele familien heter det samme, men jeg syns at hvis _jeg_ skal endre navn, så få pina dø han også endre navn – slik at vi heter det samme.
Vi liker vel det tradisjonelle samtidig som vi skal ha like rettigheter. Tror de fleste har et noe uklart skille mellom “gode” tradisjoner (hvit brud, slør, bli gitt bort etc) og likestillingskampen, og da ikke forstår helt hvordan dette faktisk har med hverandre å gjøre. Men, hei, jeg kunne ha tenkt meg et flott lite bryllup hvor foreldrene gir meg bort og at han går på kne for å fri. Jeg er visst litt gammeldags selv. ;)
Takk likevel for at du setter problemstillingen i perspektiv. Det er så mange av disse gamle tradisjonene som man bare gjør uten å tenke seg om. Folk må i det minste ha en tanke bak valgene man tar!
Eg er bestemt på å behalde mitt slektsnavn uansett, det er ein del av meg og eg er stolt av det. Dessutan er eg ihuga feminist, og det fristar lite å ta mannen sitt navn “berre fordi det er vanleg”. Og eg er enig med Ingrid her; eg kan virkelig ikkje fordra den amerikanske “Mr & Mrs”-skikken. Blir provosert når eg må krysse av om eg er Miss eller Mrs noken ganga eg skal bestille flybillett f.eks. Menn har jo berre eitt valg; dei er sin eigen Mr. uansett om dei e single, kjæreste eller gift.. Man må kunne tenke litt meir rundt dei småtinga og symbola ein omgir seg med, sånt betyr gjerne meir enn ein trur. Eg synst det er viktig med en slik debatt, sjølv om det tilsynelatande kun er snakk om “filleting”i enkeltes ører. Det er ein del tradisjonelle ting eg syns samfunnet vårt har “vokse ifrå” etterkvart.
@Linn. Jeg er helt enig, det er på mange måter en filleting – ingen som lider av å skifte navn, men det er noe med symbolikken i det.
@Anna. Jeg kjemper hardt for at våre (fremdeles svært hypotetiske) barn skal hete Tungen, men dette er ennå ikke avgjort;) Det eneste vi er enige om er at det ikke blir noe dobbeltnavn, så det må faktisk velges.
Jeg kommer fra en familie hvor vi er tre søsken som heter Tungen, mamma heter Tungen også heter pappa Arntsen. Selv om jeg skjønner at mange vil være en enhet som familie, og markere det med navn, så har ikke forskjellene i navn vært noe som har vært problematisk eller noe jeg har tenkt over. Jeg liker derimot at vi søsknene heter det samme.
Det er lov å være gammeldags, men jeg synes folk også bør tenke litt over symbolikken i det som “alle” gjør. Og spesielt i forbindelse med bryllup så er det mange måter man “må” gjøre ting på, som jeg mener kan problematiseres. Kanskje det fører til at man kan bli mer aksepterende overfor andre tradisjoner og kulturer også?
Jeg kommer til å miste min halvdel om jeg må bytte navn; Jeg er jo tross alt halvt skottsk, som er en av de store greiene med meg som gjør meg forskjellig! Så jeg skal beholde mitt navn!! Men ungene… Ja, samling, ja…
Jeg har både et mellomnavn og et etternavn som betyr noe for meg og som er en del av min identitet. Jeg kommer aldri til å ta til meg min evt. fremtidige ektemann sitt etternavn. Jeg liker dessuten å være selvstendig, så hvorfor “dilte” etter å bare ta til meg mannen sitt navn?
Er litt forenklet å si at man er “Mr” uansett. Sist jeg måtte fylle ut et slik hotellskjema så var det i hvertfall 10 alternativ for oss menn. Jeg endte opp “Esq.” Siden det er en forholdsvis generell betegnelse og klinger bedre enn “mister” i mine norske ører.
Synes egentlig det er greit at begge parter beholder sine respektive slektsnavn, og at guttebarn får mors etternavn som mellomnavn, og vice versa, frem til de er gamle nok til å bestemme selv.
Du har gode poeng her. Det jeg alltid har undret over er hvordan vi i Norge skryter av likestilling, men når det kommer til selve kjærligheten og gifte mål velger vi å neie for en mann. Jeg er selv muslim, men praktiserer aldri religion og har aldri gjort det. Så vidt jeg vet er det heller ikke vanlig blant muslimer å endre etter navn, det har ihvertfall aldri vært det blant oss Kurdere. Jeg ser for meg at mine barn i fremtiden vil kunne beholde både mitt og min manns etternavn, når det kommer til barne barne, for dem ta den diskusjonen den dagen det blir aktuelt :)
Jeg er straks 35 år, så jeg har altså levd et halvt liv med mamma’s etternavn. Når jeg ble født var det veldig vanlig at kvinnene behold etternavnet sitt når de giftet seg og at barnene også fikk kvinnenes etternavn. Som en “pay back” for det som har vært før.
Så min pappa’s slektsnavn Kristiansen dør ut med han. Søsteren hans tok etternavnet til mannen sin, og ingen av pappa’s 3 barn har hans etternavn. Jeg har min mamma’s og mine to søsken har sin mamma’s.
Jeg har aldri vært gift men jeg har fått et barn. Han drar Hagen navnet videre fordi han ikke har fått farens etternavn heller. Hadde det ikke vært for at jeg fikk mamma’s etternavn hadde Hagen navnet dødt ut fra vår slekt, men nå vil vi føre det videre pga min sønn.
Et navn forsvinner ett går videre. Slik vil det alltid være. Derfor synes jeg det ikke skal handle om hvem navnet kommer fra, men hvis det er et sjeldent navn så synes jeg man skal beholde det. Hvem bryr seg om Hagen og Kristiansen egentlig? Det er jo 40.000 andre som heter det samme.
Jeg ville ikke ha valgt bort mitt eget navn ved giftemål.
Men noe annet jeg har sett på kirkegårder er kvinner som blir begravet under sin manns navn:
Her hviler fru Gunnar Andersen f.eks.
Tenk å miste hele sin identitet. Også for ettertiden. :o
Ville dere ha kalt det likestilling dersom 50% av menn hadde tatt kvinnens etternavn, og 50% av kvinner hadde tatt mannens etternavn? Eller dersom 100% av menn hadde tatt kvinnens etternavn?
Kom over dette innlegget helt tilfeldig, og jeg føler meg en smule forvirret av poengene som blir lagd her, spesielt en liten del av avslutningen: “Likestilling handler om frihet til å ta egne valg. Jeg savner at flere kvinner som skal gifte seg spør seg selv og eventuelt kompiser om hvorfor menn ikke er like villige til å endre navnet sitt som det damene er. Når 80 % av alle kvinner fatter et helt uavhengig og personlig valg om å endre sine etternavn så er det et symptom på at likestillingen ikke har kommet så langt som vi skulle ønske.”
Jeg føler ikke at dette har noen sammenheng med likestillingen og det har sannsynligvis ikke så mye med valg å gjøre i det hele tatt. For det første, dersom kvinner velger å endre etternavnet sitt da de inngår et ekteskap, så er jo det faktum at de tar det valget selv bevis på hvor likestilte vi er. Det er ingen lover som krever endring av navn pga. ekteskap som jeg er klar over. Var vi ikke likestilte så ville sannsynligvis kvinnen bli tvunget til det. At hun kan føle seg tvunget for å “samle familien”, uansett hvordan en snur på det, endrer ikke det på at hun til syvende og sist gjorde et bevisst valg, som hun strengt tatt ikke hadde behøvd å gjøre i første omgang. Om en mann føler seg tvunget av sine venner til å drikke alkohol, og han gir etter og drikker seg dritings, så er det fortsatt hans ansvar når han setter seg i bilen for å kjøre hjem; man kan ikke skylde på personene som fikk ham til å gjøre det.
Å påstå at likestillingen ikke har kommet så langt som vi skulle ønske på grunn av at kvinner endrer etternavn oftere enn menn, føler jeg er å fornærme de som tok det valget. Likestilling handler ikke om at begge kjønn skal gjøre akkurat det samme, akkurat så ofte; det handler om at begge kjønn har frihet til å ta de samme valg, gjøre de samme tingene og få de samme fordelene om de så ønsker! Å glemme dette er veldig farlig; linjen mellom å forsvare likestilling & å oppmuntre til diskriminasjon av ens motsatte kjønn er veldig lett å krysse, uansett ens intensjoner.
Når det er sagt, så vil jeg påpeke at de fleste tar det for gitt at kvinnen endrer navnet sitt etter ekteskap på grunn av patriarkirske tradisjoner som stammer fra det Kristne/Katolske ekteskapsritualet som er så inngrodd i oss, og jeg tviler sterkt på at mange faktisk tenker så mye over det av den grunn. Det er mer sannsynlig at det du har observert er grunnet den religiøse bakgrunnen i et ekteskap, enn at der er grunnet likestilling.
Jeg ønsker også å påpeke at jeg er fullt klar over problemene vi har med likestilling i dag, og at vi fremdeles sliter med å bli helt likestilt. Navnendring ved ekteskap er ikke egentlig en del av dette.