Nyutdanna, blakk og arbeidsløs
Nyutdannede bør få dagpenger for å kunne konsentrere seg om å komme i relevant jobb.
Dette er en kronikk jeg skrev i fjor da jeg var en fortvilt jobbsøker. Jeg turte aldri å publisere den, i tilfelle den skulle skade mulighetene mine for å komme i relevant arbeid.
Tar tid å få jobb
Kjære Hanne Bjurstrøm, hvordan skal jeg overleve inntil jeg får jobb? Studenter har ingen rettigheter i NAV-systemet. Dermed står de på bar bakke, uten tilstrekkelig opptjening når de så kastes ut i den harde jobbsøkerkampen. For å kunne være en effektiv og dyktig jobbsøker, burde studiepoengene kvalifisere til dagpenger i en kort periode.
Jeg er nyutdannet statsviter med videreutdanning i økonomi og ledelse. Det er en spiss og tung kompetanse jeg sitter på, men arbeidsmarkedet mitt er nokså trangt, og stappet med ekstremt sterke søkere. Etter et halvt år med intensiv og beinhard jobbsøking har jeg ikke vært så heldig å kapre en jobb ennå.
Å være arbeidssøkende er en heltidsjobb. Mer enn det – jeg tror det er den tøffeste jobben jeg noen gang har hatt. Kanskje mest av alt fordi jeg ikke har noen penger i det hele tatt. Å være student er nemlig også en heltidsjobb, og selv med kveldsjobber ved siden av studiene skal det godt gjøres å tjene seg opp rettigheter hos NAV.
Når jeg ennå ikke har fått jobb er det ikke nødvendigvis fordi jeg sikter for høyt eller lavt eller fordi jeg gjør noe galt, men fordi jeg har hatt uflaks eller fordi jeg så langt ikke har vært den perfekte match. Jeg trenger rett og slett litt tid før jeg kommer i relevant arbeid.
Hvordan overleve?
Spørsmålet nå er hvordan jeg skal overleve. De siste årene har jeg tjent akkurat 10 000 kroner for lite til å kunne få dagpenger nå mens jeg er ledig. Jeg har i virkeligheten tjent mer, men siden de pengene har kommet inn gjennom det lille skribentforetaket mitt, teller de ikke. Hadde jeg beholdt den irrelevante servitørjobben min et par måneder til, hadde jeg vært kvalifisert. Men skulle jeg takket nei til muligheten for å jobbe som frilanskritiker i en landsdekkende avis fordi jeg burde fortsette å være ansatt? Tanken slo meg aldri. Dumt gjort, kan du si. Det skulle da bare mangle at jeg ikke har lagt opp livet mitt etter NAVs regelverk. Jeg har jobbet så hardt jeg har orket, og samlet så mye erfaring jeg har kunnet. Jeg har spart penger på BSUen, og kvalifiserer derfor heller ikke til sosialhjelp. Jeg har nemlig vært flink pike. Jeg har gjort alt riktig, men sitter nå i klisteret.
Den viktige førstejobben
Jeg bør snart vurdere å ta meg jobb på Kiwi. Kanskje gjør jeg det. Imidlertid er butikkarbeid også en tung jobb. Derfor frykter jeg at konsekvensen kan være at jeg, når kvelden kommer, ikke har krefter til å gjøre et godt og grundig arbeid med søknadene mine. Dessuten viser NHH-forskning at den første jobben en får etter endt studium er skjebnesvanger for din videre karriere: en irrelevant førstejobb hemmer videre faglige utvikling. Ut fra et økonomisk perspektiv skyter Staten seg selv i foten om den først bruker hundretusenvis av kroner på å utdanne meg i seks år, for så å la meg ta den første og beste resepsjonistjobben jeg kan få etterpå.
Sosial mobilitet
Ikke minst opprettholdes klasseskiller ved en slik tøff start på det ”virkelige” arbeidslivet. For den som kan få penger av sitt kjødelige opphav er saken kanskje grei, og en kan bruke tid på å søke jobb. Men for den som ikke har en rundhåndet eller velhavende forelder i ryggen, blir den sosiale mobiliteten svekket allerede ved startstreken til arbeidslivet. Videre deles mange jobber ut gjennom nettverk, og en kan tenke seg at barn av foreldre med innflytelsesrike venner kommer raskere i jobb enn høyt utdannede som er uten slike uformelle nettverk. Dette styrker argumentet for å skape så like muligheter for nyutdannede som mulig.
Derfor: Gi nyutdannede en sjanse til å konsentrere seg om å komme i relevant arbeid. Gi oss mulighet for å søke dagpenger for en periode på tre til seks måneder, slik at vi får utnyttet evnene våre. Unngå juks ved å bruke vanlige meldekortreguleringer. Da kan Staten sikre at investeringene de gjorde da de gav oss studieplass og studielån ikke er fåfengt.
Anna Valberg jobber i dag som kommunikasjonsrådgiver på NUPI. Hun har jobbet som teateranmelder for Klassekampen og Scenekunst.no, og er fagredaktør for statsvitenskap på Masterbloggen.no.
Bilde 1: One thing is not like the others av EPJ Photos (CC BY-NC-SA 2.0).
Bilde 2: Homage to Babsi av Abizern (CC BY-NC 2.0).
Om forfatteren
Gjesteblogger
Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.
Related Posts
-
Dag og natt: Serien som treffer godt også her til lands
Den trønderske sommeren har ikke vært mye å skryte av, men heldigvis har jeg en digg sofa og tilgang til mange strømmetjenester på TVen. Så […]
Vi må gjere meir for å beskytte Ukrainske familier, kvinner og barn
Russlands invasjon av Ukraina har ført til at millionar av menneske er på flukt internt og inn i Europa, og vi står ovanfor den største […]
Ved første blikk er dette en ganske god ide. Man kan la spisskompetansen komme arbeidsgivere til nytte uavhengig av økonomisk bakgrunn. Problemet er bare definisjonen av relevant jobb. Du sier du er statsviter med tilleggskompetanse, som tydelig fortjener en interessant jobb, men hvordan skal vi insentivere til å ta de kjipe jobbene for høyt utdannede? Hvordan skal vi insentivere høyt utdannede folk til å ta jobb som lærervikar, som vikar i bedrifter som ikke nødvendigvis trekker de flinkeste på egenhånd, men som desperat trenger kompetansen? Hva med vikarjobber generelt? Det blir for mange løse tråder i et sånt system. Arbeidsmarkedet trenger virkelig ikke flere vridende effekter.
Planen er ikke så dum den, helt til man tenker seg om.
En god ide hadde kanskje vært å sett på noe som borgerlønn. Slik jeg hadde sett den for meg så hadde det vært noe som automatisk hadde blitt utbetalt til alle som søkte om det for 1 år. Og etter 1 år må man søke på nytt og den gis da kun til folk som har behov for noe form for velferdsstøtte.
På den måten får man frigjort veldig mye ressurser i NAV bl.a. og man kan heller bruke kompetansen til de hos NAV til å hjelpe mennesker som faktisk trenger det, fremfor å sende fullt funksjonelle mennesker på noe så trist som “jobbklubb” hvor de skal møte opp og lære å bruke internet til å søke jobber, skrive CV og søknader. (Det er mange som sikkert hadde hatt godt av hjelp til det også, problemet er bare at NAV ofte bruker det som en fyllingsplass for mennesker som ikke har andre tiltak å gå til, fordi mange ytelser ifra NAV krever at man skal være i tiltak)
Og den økningen i støtte som utbetales til veldig mange blir lett tjent inn ved at man kan sparke mange byråkrater og papirflyttere og forenkle hele systemet. Det er noe tull at vi skal ha så mange forskjellige støtter og utbetalinger som alle krever forskjellige søknader, forskjellig behandlingsmønster og skjemavelde.
Forøvrig er det like mye tull at du ikke tar deg en annen jobb mens du søker etter jobber som krever din kompetanse. NHH-forskningen er ikke et godt nok argument for at du ikke tar deg en jobb på Kiwi for å være ærlig.
“Imidlertid er butikkarbeid også en tung jobb. Derfor frykter jeg at konsekvensen kan være at jeg, når kvelden kommer, ikke har krefter til å gjøre et godt og grundig arbeid med søknadene mine.”
Og hva med helgene? Og hva med å ta deg en 70% stilling der det finnes? Det er mange løsninger å hente her, og du høres ut som mange andre som har tatt høyere utdanning som nekter å ta noen jobber hvor deres kompetanse blir tatt i bruk. Det er nesten så dere tror at fordi dere har tatt høyere utdanning så er dere så høyt verdsatt i samfunnet at dere ikke skal trenge å fornedre dere til noen annen jobber slik mange andre må.
Men som sagt, se heller på borgerlønn fremfor å fronte det forslaget du gjør.
En av de store utfordringene er arbeidsgiveres fordomer mot søkare som ikke har erfaring, men har utdanningen. Det var lettere før å få in foten og en sjanse, nå opplever jeg det slik at du må ha erfaring for å få jobb, men uten erfaring får du inget jobb.
Å søke jobb er ikke en heltidsjobb, det er en hobby som du kan gjøre i fritiden. Hvis du jobber 40 timer i uka og sover 8 timer hver natt har du igjen 72 timer hver uke til fritid, ca. 10 timer hver dag, og du kan bruke endel av den tiden til å søke mer relevante jobber. Du kan til og med gjøre det og i tillegg ha tid til å trene, treffe venner og shoppe. Når man er ferdigutdannet er det sjelden man får drømmejobben på første forsøk, de fleste må gjennom en jobb eller flere, da får man arbeidserfaring og kan få noen gode attester og referanser. Man overlever en periode i en litt kjedelig jobb. Hvis du synes arbeidsmarkedet er tøft i Norge bør du ta en prat med folk som jobber i andre land, f.eks. USA, Storbritannia eller Mexico. Der er det ganske mye hardere, lengre dager og lite ferie. Det skulle da bare mangle at ikke en person som både har en god utdannelse og god arbeidserfaring får jobben foran en som kommer rett fra skolebenken? Jeg tror dessverre at Norges utdanningsinstitusjoner ikke forbereder studentene godt nok til det som kommer og mediene hauser opp dem som får jobb lenge før de er ferdige med studiene. Det er ikke slik virkeligheten er for de fleste.
Sikkert alt for seint å komme med denne kommertaren men jeg ble direkte provosert av Sofia som sier at jobbsøking IKKE er en heltidsjobb.
Det kommer nemlig helt an på hvor mye arbeid jobbsøkeren ligger i det. Jeg bruker circa 4-5 timer HVER dag på å lete etter ledige stillinger, oppdatere CV i henhold til jobben og viktigst av alt skrive et søknadsbrev på rundt 500 ord og kanskje mer.
Søkndadsbrevet er det som tar lengst tid. Her må du researche selskapet, evaluere deg selv og trekke røde linjer fra egenevaluering til sekskapet verdier. Dette er en prosess, som hvis gjøres skikkelig, tar lang tid.
Jeg sitter selv i akkurat samme posisjon som skribent. Jeg har til sommeren en Bachelorgrad. Og satser på å ta master over sommeren. Nesten hver morgen de siste to ukene har jeg våknet opp til en e-post som begynner med “vi beklager å”. Det nærmeste jeg har kommet var intervju, som jeg måtte ta fly til, men hvor jeg ikke fikk jobben.
Jobbsøking er en enorm prosess og krever både tid og ofte penger for at den skal bli vellykket. Det burde vært en selvfølge at nyutdanne skulle fått støtte i den første perioden etter endt utdanning.