Teksten er skrevet av gjesteblogger Ingrid Harvold Kvangraven i Slett u-landsgjelda (SLUG).  

Gjeldsslette? Nei det vet jeg ingenting om, sier Fostina Mashiri. Hun poserer i hverdagsklær og en skrøpelig hjelm foran gruven sin. Hun kan fortelle at det var gruvedriften som hadde hjulpet henne mest til å få endene til å møtes. Hun vet om et nytt sykehus som har kommet på plass, men det er 18km unna og dermed altfor langt å gå til med syke barn.

Fostina begynte med gruvedrift da mannen hennes forsvant og hun hadde problemer med å få endene til å møtes.

Jeg var i Zambia for å finne ut av hvordan kvinner på bakken har blitt påvirket av gjeldssletten på fem milliarder dollar som Zambia fikk i 2006. Jeg hadde lest meg opp på caset og det syntes tydelig at før landet fikk gjeldsslette hadde gjeldsnedbetaling gått hardt ut over landets mulighet til å investere i egen utvikling. Det er kvinner som rammes hardest når gjeldsnedbetalinger går utover investeringer i sosiale tjenester – og det er som regel de som drar mest nytte av det når de frigjorte midlene fra gjeldsslette går til sosial sektor.

I Zambia var statistikken soleklar: Budsjettandelen til helse økte fra 5 til hele 12% av statsbudsjettet og utdanningsbudsjettet fra 10 til hele 18. Jeg reiste med Slett U-landsgjelda (SLUG) som jeg har fått fast jobb i etter å ha vært med som frivillig siden begynnelsen av studietiden. Jeg husker motivasjonen min da jeg var fersk på utviklingsstudier på Blindern og ville engasjere meg i noe ”meningsfylt”. Jeg så en lapp på dodøra på Eilert Sundts Hus: ”U-landsgjeld er en av de grunnleggende årsakene til fattigdom. Utviklingsland betaler over fem ganger så mye i gjeldsnedbetalinger som det de mottar i bistand.” For en viktig sak, tenkte jeg – slikt arbeid må jo virkelig kunne gjøre en forskjell!

Zambias regjering peker på at flere skoler er blitt bygget, egenandel på helsetjenester i rurale områder har blitt avskaffet, og staten har hatt råd til å ansette tusenvis av flere lærere og sykepleiere. FNs Utviklingsprogram (UNDP) kaller Zambia et ”eksempel til etterfølgelse” for land som ønsker å få omsatt gjeldsslette til sosiale goder.

Likevel stod altså Fostina der og rakket ned på det offentlige helsetilbudet og klaget over at det var for langt til sykehuset, og uansett om hun kom seg dit ville hun jo ikke ha råd til behandling uansett! Denne tøffe kvinnen hadde tatt spaden i egne hender da det nasjonale helseapparatet sviktet. Hun gravde etter kobber for å forsørge barna sine.

Dette var den første turen vår ut i feltet i Zambia for å snakke med kvinner på bakken. Jeg klødde meg i hodet. Å finne kvinner direkte påvirket av gjeldsslette viste seg å være vanskeligere enn jeg hadde trodd. Før intervjuet med Fostina og andre gruvekvinner, lurte de på hva vi drev med og hva vi skulle bruke disse intervjuene til. Gina, som jeg reiste med fra Norge, og jeg, prøvde å forklare at vi jobber med de strukturelle årsakene til fattigdom og at intervjuene deres skulle inngå i et informasjonsprosjekt som skulle opplyse den norske befolkningen om effektene av gjeldsslette. På det tidspunktet skøyt Sarah inn: – Dere må forstå at dette vil få konsekvenser for dere i et langsiktig perspektiv!

Gina og jeg vekslet usikre blikk. Vi visste jo godt at vårt informasjonsprosjekt ikke ville få direkte konsekvenser for disse kvinnene. Det eneste håndfaste vi kunne tilby dem var et måltid på slutten av dagen. ”Meningsfylt” var ikke akkurat det ordet jeg ville brukt for å beskrive vårt gjeldsslettearbeid, sett fra disse kvinnenes perspektiv.

Heldigvis skulle vi få flere inntrykk i løpet av oppholdet. Etter turen til gruvene dro vi langs støvete landeveier til rurale Kapepe med organisasjonen Women for Change. Her fant vi, til min store glede, positive konsekvenser av økte investeringer for kvinner på bakken! I Kapepe var det tydelig at nye offentlige skoler i området hadde gjort at flere jenter har fått mulighet til å gå på skole. Kvinnene har også fått det bedre etter at en ny klinikk har kommet på plass i landsbyen. Uheldigvis er klinikken ganske enkelt utstyrt, den mangler for eksempel et sted hvor kvinnene kan bo før og etter at de har fødet. Sykepleier Gertrude Akalale må som regel reise hjem til de gravide kvinnene i området, og som eneste ansatte rekker hun ikke å assistere alle.

Her er Gina og jeg sammen med Rachel Chuyabi som er rådgiver for Women for Change i Kapepe.

Firebarnsmor Margareth Phiri mener det å tilegne seg kunnskap handler mest om å styrke kvinners rolle i samfunnet. Selv har hun fire barn og to foreldreløse barn som hun sender til Moobe School. Hun mener jentene jobber hardere på skolen fordi det er viktigere for dem å studere for å få et godt liv.

Sykepleier Gertrude jobber døgnet rundt for å kunne hjelpe kvinnene og barna i området, men hun føler likevel at hun ikke strekker til. Hun ønsker seg et par kollegaer og et påbygg til klinikken, hvor kvinner kan hvile før og etter fødsel.

På to uker i Zambia samlet vi historiene fra menn og kvinner i hovedstaden Lusaka og på landsbygda. Vi snakket med kvinner som hadde blitt direkte påvirket, indirekte påvirket og som ikke hadde merket noe som helst til gjeldssletten i 2006.

Zambias økonomi har vokst med utrolige 7 % årlig fra 2006 til 2010. ”Zambia ville aldri sett så høye vekstrater hadde gjelda ikke blitt sletta i 2006”, sier Geoffrey Chongo som er leder for seksjonen for Økonomisk rettferdighet ved Jesuit Center for Theological Reflection (JCTR) i Zambia. Fra sitt nedkjølte kontor forteller Geoffrey at effektene av gjeldsslette har vært utrolig positive.

Men Geoffrey hadde også dårlige nyheter: Zambia har siden gjeldssletten i 2006 fått en ny gjeldsbyrde på en svimlende 3.4 milliarder dollar. Landet preges av manglende åpenhet og tilregnelighet på statsnivå. Parlamentet har ingen innsikt i hvilke lån finansministeren tar opp eller hvilke lånebetingelser han går med på. JCTR jobber derfor med å få en ny lov gjennom i parlamentet for å sikre ansvarlig låneopptak. Dette vil innebære at finansministeren må få godkjenning fra parlamentet før han tar opp lån. Slik lovgiving eksisterer allerede i andre afrikanske land, som Kenya og Sør-Afrika.

Zambia-turen ga altså blandete inntrykk, slik prosjektreiser helst skal gjøre. Nå som jeg er tilbake på SLUG-kontoret i Oslo vil jeg trekke fram noe lærdom fra Zambia-caset:

For det første er det tydelig at gjeldsslette ikke er noen magisk og langsiktig løsning på fattigdom – om ikke retningslinjer for ansvarlig utlån og låneopptak også kommer på plass. Slike retningslinjer er nødvendige for å forhindre nye gjeldskriser, både i fattige og rike land. Hadde det eksistert krav om åpenhet og ansvarlighet i forbindelse med utlån og låneopptak ville neppe Hellas vært i den situasjonen de er i nå. Jeg jobber jo i Slett U-landsgjelda så jeg skal ikke si for mye om Europas gjeldskriser, men når jeg en gang skriver for feministbloggen Maddam syns jeg det er på sin plass å påpeke følgende: Greske kvinner rammes hardt av den krisen Hellas befinner seg i (les mer her) og kvinner i Irland raser over den store gjeldsbyrden staten har pådratt seg (se en video med disse kvinnene her).

For det andre: Gjeldsslette er viktig! Selv om det ikke er noen magisk løsning på fattigdom, er det et viktig bidrag for å styrke utviklingslands helse- og utdanningsbudsjett. Det er derfor skummelt at en fjerdedel av utviklingsland som har mottatt gjeldsslette igjen står i fare for å havne i gjeldskrise, samtidig som gjeldssletteinitiativet for fattige gjeldstyngede land (HIPC) er i ferd med å gå inn i sin sluttfase. Nye løsningsmekanismer må på plass.

Selv om jeg er lei meg for at Fostina og veldig mange andre zambiske kvinner ikke har dratt nytte av gjeldssletten landet fikk, er det ikke forgjeves at jeg valgte å engasjere meg i gjeldssaken. Gjennom feltturen til Zambia fikk jeg bekreftet at gjeld er en svært viktig variabel i utviklingssammenheng. Men som alle ”utviklingsvariabler”, og som erfaring med gruvekvinnene illustrerte, er gjeldsslette alene ingen magisk løsning.

Her ser du noen av bildene utstilt på Utviklingshuset. Utstillingen varer ut hele mars.

Det er denne gjeldsvariabelen vi ønsker å belyse gjennom fotoutstillingen ”Kubamba: Gjeld og kvinners helse”, hvor vi gir gjeldsslette et menneskelig ansikt. I utstillingen vil du kunne se og høre zambiske kvinners (og noen menns) egne erfaringer med gjeldsslette.”Kubamba” betyr forbedringer på det zambiske språket tonga, og viser til endringene som har skjedd etter Zambia fikk gjeldsslette. Men det viser også til at mye fortsatt trengs å gjøres.

Ingrid jobber med informasjon og analyse i Slett U-landsgjelda (SLUG). Hun har en mastergrad i utviklingsstudier fra LSE i London og er opptatt av politisk økonomi og rettferdighet