Som student på den flamske musikkonservatoriet i Brüssel hadde jeg en samtale med to fiolinister om Sibelius’ fiolinkonsert. Musikkstudent nummer én mente at dette var en skjult musikalsk skatt som fortjente å bli spilt mer. Musikkstudent nummer to var ikke helt enig og mente at det alltid er en grunn til at visse komponister ikke blir spilt så mye. Han la til noe sånn som at når ”de store mesterne” har skrevet så mange verker en kan være sikker på at er bra, er det en mer fornuftig investering å bruke tiden på dem og deres musikk.

For det første viser denne uenigheten en musikalsk kulturforskjell. Mens Sibelius er regnet blant de største komponister i nordiske og enkelte tyskspråklige land, er Belgia mer franskorientert, og fiolinkonserten er således ikke blant de ”topp fem” den gjengse belgiske fiolinstudent ville spilt. For det andre viser det et snev av motvilje til å spille mindre kjent repertoar, musikk som ikke er ansett som bra nok. Dette inkluderer naturligvis alle de kvinnelige komponistene som sjelden har fått noen plass i musikkhistorien. Og har de fått innpass, så er det med et stort, rødt stempel som kvinnelig.

Dette gir et lite innblikk i den vestlige klassiske musikkens verden, som er så til de grader preget av århundrer med mannsdominans og musikalsk elitisme. Man snakker om at det ikke lenger er noen forskjell på rollen til en kvinnelige komponist kontra en mannlig, slik det var før. Man snakker om et musikkliv som mer og mer kommer i kjønnsmessig balanse. Det er et faktum at kun 7 av 53 professorer på Norges Musikkhøgskole i dag er kvinner.

Tilbake til de to fiolinstudentene: Hvis det er sånn at disse genierklærte komponistene alltid skriver så fantastisk musikk, noen vil kanskje påstå at det er en absolutt sannhet (kvaliteten ved musikken består som uforanderlig av tidens tann, kulturelle forskjeller og musikalsk ballast), hvorfor er da Sibelius blant de aller største i ett land, og bare litt stor i et annet? Og hvorfor har mange studenter et slags mindreverdighetskompleks i forhold til å spille musikk som ikke er genierklært i deres kunstmusikalske kultur?

Dette illustrerer et interessant hierarki, der musikkstudenten definitivt er langt ned på rangstigen. Øverst svever naturligvis komponisten. Eller, for å sette det på spissen, det høyeste er naturligvis den sfære der den genierklærte komponist henter sine ideer fra. Pave Gregor den store nedtegnet melodiene som Vår Herre hvisket ham i øret gjennom en hvit due, og Mozart må nødvendigvis ha opplevd noe av det samme, så renskrevne som hans originalpartiturer var. Den geniale, store, fantastiske komponist henter materiale ned til oss vanlige dødelige. At komposisjon også i stor grad handler om ting som satsteknikk og ferdigheter i orkestrering, står sjelden i fokus.

Når komponisten så har ferdigstilt et verk, gis dette stykket genial kunst videre til en stakkars musikkstudent. Et menneske av kjøtt og blod, som skal formidle de høye sfærers musikk til et jordisk publikum. Stafettpinnen (notene) er derfor av enorm betydning. Vi må følge partituret til punkt og prikke, for derfra kan komponistens intensjoner hentes fram. De siste tiårenes fokus på urtext-utgaver (de skal være så like orginalmanuskriptet som mulig) har gitt utøveren et pålegg om å utøve høy respekt for notene. Dette har i større grad enn før gitt hovedinstrumentlærere på musikkonservatorier verden over et sterkt argument – de kan lettere si at visse måter å spille på er feil, for det er ikke dette som står i notene. Stafettpinnen som overleveres utøveren, peker således mot å bli sakens siste ord. Den får høyere rang enn utøveren selv.

Og via utøveren når da sfærenes musikk ut til et publikum. Skjønt, nå er vi langt fra Pave Gregors hvite due. Nå har vi kommet inn i en sal et eller annet sted på denne jord, der musikken forstyrres av potensielt dårlig akustikk, hosting fra det dominerende hvithårede publikum, og ikke minst – utøverens feilbarlighet. Men utøveren møter som regel et publikum som jubler for de kjente komponistene, selv for ukjente ungdomsverker som ikke nødvendigvis er av samme kvalitet som komponistens mer modne produksjon, mens ukjente komponister som avviker fra den musikalske kanon ofte møtes med noe som minner om sympati, som om fremførelsen av musikken handler om en slags veldedighet. Kan man lytte åpent og gjøre seg opp en egen mening når man er så preget av forutinntattheter?

Vi er så tilbake ved begynnelsen, ved diskusjonen om Sibelius’ fiolinkonsert. Det ser ut til å heve musikkstudentens status å spille Brahms’ fiolinkonsert (det er genialere enn Sibelius), mens det å skulle spille en konsert av en ukjent komponist, men som man har funnet frem til selv og liker, innebærer et stempel som avvikende. Vi har også sett at komponisten sjelden blir kritisert, og at vi tar for gitt at komponistene som hylles i vår kultur, nødvendigvis skrev musikk av svært god kvalitet.

Vår klassiske musikkultur graver sakte men sikkert sin egen grav. Innspillinger av de samme verkene som for ti og tretti år siden slippes stadig, uten egentlig noen veldig store forskjeller. Musikkstudenter er stadig i den situasjon at suksessoppskriften til en karriere som utøvende kunstner med noe på hjertet skal være å etterligne en lærer. Og musikkstudenten har igjen så lite makt i mitt beskrevne hierarki fordi hun enda ikke har utviklet smak. Når utvikler man dette? Når man er ferdig studert og skal ut i konsertlivet og helst etterligne andre musikalske storheter?

Det relative ved genistempelet sier noe om hva vi inkluderer i vår kultur, hvorfor, og hvordan det nødvendigvis må være mye vi da går glipp av.  Som musikkstudent kan man lett komme unna med å omtale Beethovens siste strykekvartetter som geniale uten å en gang ha hørt dem. Hva legger vi da i genibegreget? Det er helt greit å ikke like fiolinkonserten til Sibelius. Og den til Brahms. Det er lov å ha meninger om musikk, den er ikke absolutt. Noen syntes de er kule når de sier at de ikke liker Haydn. Det er uvisst om komponisten Mendelssohn følte seg kul da han ”oppdaget” Johann Sebastian Bach, men det sier sitt at Bach som én av den vestlige kunstmusikks grunnpilarer ikke ble spilt i nesten hundre år etter hans død. Han var ikke genial i 1810, men han er genial i 2010. Og Mendelssohn er for øvrig genialere enn Grieg, i alle fall på kontinentet. Genialest er vel Beethoven. Man kan da sin musikkhistorie.

Studier på universitetsnivå er vel ment å legge et grunnlag for kritisk tenkning og refleksjon. Som student innenfor klassisk musikk blir man fanget av et system som bygger på det motsatte. Det er en kultur som i et samspill mellom publikum, anmeldere og formidlere bevarer og konserverer musikken, den holdes ikke levende og dynamisk. Når andelen kvinnelige professorer på Norges Musikkhøgskole er så lav, har opprettholdelsen av dette her hjemme kanskje noe med spekteret av talspersoner å gjøre. Forbildene til musikkstudenter verden over ser fortsatt ut til å være folk over seksti med skjegg og litt mage. Det må da gjøre noe med en.

For det første finnes det enorme mengder repertoar. Selv om ikke kjendismusikerne med fete platekontrakter har råd til å spille noe annet det kjente og kjære, har du det (hilsen Lånekassen). For det andre er ikke noter musikk. Den kommer først når man lager lyder av det, og det kan man, så vidt jeg vet, gjøre akkurat hvordan man vil. For det tredje bør det man kaller en utøvende musikkutdanning være et sted der man produserer utøvende kunstnere og ikke utøvende jukebokser. Først da kan man kanskje nærme seg et mer naturlig fokus på musikk, kunst og lytteropplevelser. For det handler da om det?

Sara Aimée Smiseth (26) har flyttet fra Oslo til småbruk på landet med traktor og katt, og går master i utøvende piano på Norges Musikkhøgskole. Ved siden av har hun sneket seg til en god porsjon studiepoeng i musikkvitenskap og tverrfaglige kjønnsstudier. Hun synger også i Kvindelige Studenters Sangforening og er glad i kor fordi man møter folk som liker musikk, men som også er opptatt av mange andre ting.

Bilde 1: Concert de musique classique en soutien au Japon –  av geoffrey dorne (CC BY-NC-SA 2.0).

Bilde 2: Concert de musique classique en soutien au Japon– av geoffrey dorne (CC BY-NC-SA 2.0)

Bilde 3: Piano av MaltaGirl (CC BY 2.0)

Bilde 4: Portrait of Mozart av Jonas Weinberger (CC BY 2.0)