Festens bakrus

Dagens gjesteblogger er Anna Tresse. 

Hurra for Maddams jubileumsfeiring! Fredagens fest var vel fortjent. Bloggkollektivet Maddam har, i løpet av svært kort tid, virkelig gjort sin inntreden i den norske offentlige debatten. Det utgitte jubileumsheftet viser høy kvalitet og favner et bredt spekter av politiske saker. Kvinnene i bloggkollektivet skal ha all ære for å ha gjort et solid innhogg i en typisk mannsdominert sfære, og gjort det med stil og faglig dyktighet. Mine forventninger til jubileumsfesten var dermed store. Her skulle kloke og engasjerte og tøffe kvinner (og noen menn) samles for å diskutere utfordringer og muligheter for diskusjonsglade medlemmer av det kvinnelige kjønn.

Alt gikk bra. Scenedebatten var god, ølen flommet, Noras festglad spilleliste øste ut svingende popmusikk, og konversasjonene gikk høyt og lavt. Mot slutten av festen befant jeg meg plutselig i selskap med en gjeng (nokså) prominente mannlige medlemmer av den unge venstresiden. Uten forvarsel var jeg i en situasjon hvor samtalen gikk omtrent som følger:

Mann 1: «SV skal ha takk som sitter i regjering og bærer denne byrden for oss alle…»
Mann 2: «Arbeiderpartiet skal få smake bitterheten når vi går ut av regjering…»

Mann 3: «Det er en kausalitet i alt som skjer i politikken…»
Mann 2: «Vi vinner i 2013. Garantert. Men vi taper i 2017, og da får vi rom til å bygge parti…»
Mann 1: «Dere må kjøre på hardt for å vinne saken om… Uten det, er dere ingenting. Valget 2017.»
Mann 3: «Korrelasjoner og kausalitet.»

Og så videre og så videre. Men jeg, da? Mine bidrag og analyser? Jeg er stum. Jeg drar hjem. Det er først når jeg har lagt meg i senga og kjenner på skamfølelsen av at jeg ikke kunne bidra i den dyptpløyende politiske diskusjonen at jeg begynner å analysere. Hva skjedde?

På en fest for å feire et feministisk bloggkollektiv, med debatt blant kvinnelige bloggere om sjikanering og trakassering på nett, hvor flertallet av festdeltagerne var dyktige, samfunnsengasjerte kvinner, klarte altså en håndfull gutter å kapre samtalen med høytsvevende synsinger og bastante påstander rundt regjeringsskifter og maktpolitikk, kombinert med tom retorikk og selvutnevnte ekspertkommentarer. Her vil jeg bruke anledningen til å nevne (men ikke skryte, for slikt gjør ikke snille piker) at mitt gjesteblogginnlegg var en av de få som ble valgt ut og publisert i jubileumsheftet. I det ligger det en viss stolthet, det skal jeg ærlig innrømme. Fordi det er stas å bli publisert i Maddams jubileumshefte. Dette ble ikke nevnt i den refererte samtalen. Ikke hadde jeg forventet stående applaus og rosebuketter, men jeg hadde kanskje forventet i en slik setting, på Maddamfest, at feminisme, med alle dens avgreininger, hadde vært et nærliggende samtaleemne, også blant mennene.

Er dette sutring for manglende skryt for å ha skrevet et skarvelig blogginnlegg? Er dette et uttrykk for selvopptatthet og mindreverdighetskomplekser? Er jeg smålig og sytete? Spørsmålene raste rundt i hodet der jeg lå i sengen og analyserte.

Jeg anser meg selv om en rimelig samfunnsopptatt kvinne, med en ganske grei oversikt over dagens politiske situasjon. Jeg har fortsatt langt igjen, og mye å lære. På nattbordet ved siden av sengen min ligger store og tunge bøker. Anthony Giddens og Jon Elster. Finanskrise og ILO-rapporter. Jeg ser på bøkene og lurer på om disse gutta har lest dem. Jeg frykter nemlig en viss tendens blant unge menn i venstreradikale miljøer. Det er ingenting de ikke har en mening om. De har en tese for nesten alle politiske fenomen. De har en nærmest overnaturlig evne til framtidsanskuelse som strekker seg minst til 2021. Og har de ikke det, så mener de noe om det allikevel.

Så er jo spørsmålet: hvor kommer all selvsikkerheten deres fra? Hvilke grunnlag har de for sine bastante påstander og ufeilbarlige analyser av den politiske situasjonen nå, om fem år, og for all framtid? Har de lest seg til dette? Er de geniale? Eller er det rett og slett et utrykk for den mannlige kjønnsrollen som er sterk og sikker i sin sak, uansett hva det skulle gjelde? Min stumhet i diskusjonen er på sin side et uttrykk for den kvinnelige kjønnsrollen, det såkalte flink-pike-syndromet, der man aldri skal si noe med mindre man har tenkt det gjennom tredve ganger og kan referere til sidetallet i avhandlingen der en som er mye mer lærd enn en selv har skrevet om nettopp det poenget man har tatt opp.

Jeg dropper Elster og tar opp Doris Lessings «The Golden Notebook». En sann vidunder av en bok. Da den ble utgitt tidlig på 60-tallet ble den kritisert for å være en sint feminists bidrag til den yrende kjønnskampen. For meg er boken en illustrasjon av alle de ulike personlighetene og de interne kampene som finnes blant såkalte «frigjorte kvinner». Her er kampen mellom å leve utenfor den borgerlige familieenheten og samfunnets normer koblet sammen med usikkerheten og angsten for å være alene. Kampen for å balansere politikk, jobb, sex, kjærlighet, barn, ansvar og frihet. Det er kampen mellom den selvsikre feministen og den usikre kvinnen. Det er en kamp som fortsatt pågår. Personlig fører jeg den kampen nær sagt daglig, og tør påstå at det er flere av mine medsøstre som gjør det samme. Det hadde vært fint om noen av mennene kunne gjort noe lignende.

Fotograf: Hilde Maisey.

 

Anna er født i 1991. Hun studerer internasjonale studier på UiO, og er internasjonal leder i SU. 

Om forfatteren

Gjesteblogger

Gjesteblogger

Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.

Visit Website

7 Comments

  1. Ingrid
    Ingrid 31/03/2012

    Jeg tror alle jenter på venstresiden (og kanskje på høyresiden) har følt på det du snakker om. Følelsen av å ikke kunne, ikke ha noe å bidra med, ikke være lærd nok. Det jeg har innsett etter en stund i livet (altså visdom fra en 26 åring dette) er at 1: ofte er de ikke så beleste som de gir utrykk for å være og 2: det du har å komme med er sannsynligvis bedre enn det mange av de selvsikre mennene klarer å komme opp med.

    Vi må bare bli flinkere til å ta ordet i debatter, heve stemmene og støtte hverandre når andre gjør det. Rett og slett mer jenteorganisering. Personlig føler jeg ofte et litt ansvar for å si noe i debatter hvor kun menn deltar. For å på en måte åpne for andre i den debatten. Du har et viktig poeng, og jeg er veldig enig i det du sier.

    Har forresten også brukt morgenen på å gjette på hvem som sa hva – tror jeg har funnet det ut:)

  2. Interessant! Men det er ikke sikkert dette handler om kjønnsroller; arroganse er etter min erfaring ganske kjønnsnøytralt. Og trøsten er jo uansett at disse skråsikre menn(esk)ene har veldig mye mindre innsikt enn de tror de har.

    Jonathan Haidts siste bok gir forresten noen interessante perspektiver på hvorfor venstresidefolk ofte er så skråsikre og forutinntatte om folk som er uenige med dem. Og sånne ting er viktige for menn(esker) på venstresiden å tenke gjennom.

  3. Anna Tresse 31/03/2012

    Ingrid: Ja til mer jenteorganisering! Og alle de andre tiltakene du nevnte. Vi må fortsette å kjempe den kampen, uten tvil. Som min mor sa da hun leste innlegget: “Jammen, sånn har jo menn alltid vært!” Det kan hende det er sant, så da får vi heller gjøre noe med det selv. Det som er litt interessant her, synes jeg selv, er den skamfølelsen jeg opplevde som ble forsterket av at jeg er feminist: da burde jeg ha visst bedre, kunnet bedre, prestert bedre. Jeg tror det er en konstruktiv greie å gjøre om den skamfølelsen til litt velment forargelse mot arrogante menn. Det kan vi kanskje alle bli flinkere på? :-)

    Kristian: Jeg er enig at arroganse finnes blant begge kjønn, uten tvil. Men min erfaring er at arrogansen står sterkest blant menn, og det er som oftest hos menn at den får utløp uten å bli møtt med særlig motstand. Bastante uttrykk fra selvsikre menn aksepteres som gitte sannheter mye oftere enn fra kvinner. Takk for boktips!

  4. Malin
    Malin 01/04/2012

    Bra innlegg anna therese! jeg vil tipse deg om en liten øvelse, som er fin å gjøre etter et par øl;) Prøv å gå inn i dise diskusjonene og lat som du er en av dem. Se på det som et lite skuespill, der DU er en slik type. Snakk med store ord, og bruk alt du har lest (noen gang) til å slå fast “sannheter”. vær skråsikker, og bare avfei de andres argumenter som om de var “heeeelt bak mål”. Det er også viktig med kroppsspråk. se og lær;) Jeg har gjort det et par ganger, snakket høyt og mye og bare smelt sammen noen vanvittige konklusjoner (basert på alt jeg noen gang har lest eller hørt om temaet), som jeg deretter har formidlet som skråsikre sannheter. Og vet du, det virker! De blir tause og forbauset og etterhvert virker det som om de også tror at jeg virkelig veit hva jeg snakker om. Det er riktig interessant å se hvor langt man kommer med syltynne argumenter og “faktapåstander”, solgt i bombesikker innpakning med avanserte begreper (de antagelig ikke forstår) og namedropping (av personer de ikke vet hvem er) osv osv. Det er ikke sjeldent jeg har gått fra slike samtaler og smilt godt. Så lett var det altså å sette seg i respekt som “en som kan noe”. Og jeg skjønner at det ikke handler om hva man faktisk kan, men hvordan man formidler det man tror, og om å se og bli sett. Etter slike oppdagelser har jeg også forstått at det ikke er noe å trakte etter å være med i disse gutteklubbdiskusjonene. Jeg foretrekker heller noen gjennomtenkte resonnement, og et språk og referanser som alle skal henge med på. Da er premissene for flere gode synspunkter bedre.

  5. Som ung venstreradikal mann som definitivt heng i venstreradikale miljø, må eg innrømme at eg kjenner meg litt truffi av kritikken. For eg trur det kan vera noko i det. Sjølv prøver eg å innrømme at det er tema, saker eller analyser eg ikkje veit kva eg synes om/er usikker på/ikkje meiner noko om/ikkje veit nok om, men eg merkar at det ofte er vanskeleg å innrømme det.

    Eg trur det er ein samanheng med vår analyse av at heile det økonomiske systemet i samfunnet bør byttes ut, at vi treng ei heilt grunnleggjande omvelting av samfunnet med ein revolusjon. Konklusjonane som følge av denne analysen er ganske drastiske, og nok i utkanten av det som reknast som innanfor rekkevidde i størsteparten av samfunnet. I det ein hamnar i dét området, er det lett å anten bli -veldig- overtydd eller veldig usikker. Og er ein først veldig overtydd om at eins grunnleggjande analyse er rett, er vegen kort til å analysere alle saker ut frå det premisset.

    Så trur eg du har veldig rett i din kjønnsrolle-analyse også, Anna. For argumentasjonen/tankerekka mi over gjeld jo i utgangspunktet like mykje for begge kjønn…

    Huff, no synes eg eg vart ganske høgtflygande og ganske nærme den nemnte fella sjølv. Har ei kjensle av at resonnemnentet mitt er ein del av forklaringa, men ikkje heile.

  6. Åshild
    Åshild Tungen 03/04/2012

    Jeg må si at selv om jeg ikke var på festen, har jeg mer enn en gang opplevd det samme som deg Anna. Det er noenganger at jeg ødelegger litt av diskusjonen med dumme spørsmål. Men da må en være villig til å være den dumme jenta, og det er alt for ofre at jeg “må” ta den rollen. På den andre siden er det veldig ærlig, og kan til tider kle av mye av diskusjonen.

  7. Anna Tresse 04/04/2012

    Tusen takk for gode og hyggelige tilbakemeldinger!
    Malin: Jeg humret godt da jeg leste kommentaren din. Absolutt en øvelse verdt å prøve! Merker jo selv hvor mye bedre selvsikkerhet jeg har fått etter f.eks å ha blitt instruktør i feministisk selvforsvar – det gir enormt mye, spesielt ift. kroppsspråk. Det er noe alle jenter bør få mulighet til!
    Mads: På en måte godt at du føler deg truffet! Bare slik får vi debatten. Jeg tror da at overselvsikkerhet er et fenomen som finnes uavhengig av politisk overbevisning, og at dette først og fremst har et tydelig kjønnsaspekt. Så må det sies at jeg synes vi har blitt mye flinkere i SU til å ta debatter skikkelig, uten å grave oss ned i skyttegraver. Og her kommer også revolusjonsproblematikken inn, men den diskusjonen kan vi med fordel ta et annet sted!
    Åshild: Tanken om, eller bildet av, “den dumme jenta” i diskusjoner tror jeg finnes i aller høyeste grad. Og det er nettopp det som er så provoserende! På den ene siden vitner det om en ærlighet som er høyst prisverdig, og godt er det. På den andre siden er det ergerlig at det aldri finnes (eller svært sjelden) “den dumme gutten”. Det bidrar etter min mening til å forsterke de typiske kjønssrollene om mannen som aktiv og forklarende, og kvinnen som passiv og spørrende. Og da når det ikke (som oftest) finnes belegg for den kategoriseringen, rent faktuelt. En viktig ting vi kvinner må gjøre, mener jeg, er å fjerne det stemplet fra oss selv, det at man er dum og ødelegger diskusjoner med spørsmål, istedenfor å komme med bastante påstander. For som du sier, er det som regel når man spør at man finner ut om diskusjonen har noe substans i det hele tatt.