Deltidsfella
Ingrid Wergeland fra Manifest Analyse gjesteblogger:
Norske kvinners deltid er en av vår tids viktigste likestillingsutfordringer.
–Du ønsker jo ikke at kollegaen din skal bli syk. Men det er klart: når du står oppført med få vakter, blir du jo stressa!
Johanna Skrutvold (21) har jobbet fulltid på Cubus i Hønefoss i halvannet år. Men hun vet bare fra måned til måned hvor mange vakter hun skal ha. Hun er lei av å ikke vite hvordan neste vaktplan skal se ut. Hun kunne tenke seg å dra på ferie, kanskje kjøpe bil. Det tør hun ikke med en så usikker situasjon. Heldigvis har Johanna en engasjert tillitsvalgt som har krevd at hun i allefall skal ha tre faste vakter. Så nå har hun noen vakter som er trygge, og hun fyller på måneden med ekstravakter. Johannas historie er langt fra uvanlig. Og kvinner er de som rammes oftes av deltidsansettelser. Fagforbundet Handel og Kontor erfarer at de butikkene med flest kvinner –som klesbutikker– har langt høyere grad av deltidsansatte enn for eksempel mannsarbeidsplasser som jernvarehandler og byggevarer: der jobber de fleste fulltid.
Vi kan se på varehandelen som en glasskule, en miniatyrverden, av det norske arbeidsmarkedet i sin helhet: Der det er mange kvinner er det mye deltid. Vi ser det samme i renhold, vi ser det i hotell- og restaurant og i helse- og omsorgssektoren, for å nevne noen kvinnesterke bransjer.
Det er mange negative konsekvenser av å være deltidsansatt. For den som har hatt en deltidsstilling, kan det virke overflødig å ramse opp disse momentene. Den deltidsansatte får dårligere innflytelse på arbeidsplassen enn den som er heltidsansatt, hun får sjeldnere videreutdanning, mindre økonomisk selvstendighet, dårligere pensjon, høyere sykefravær og mindre forutsigbarhet i jobben, for å nevne noe. Samtidig er det negative konsekvenser for bedriften: mange deltidsansatte gjør at man får et høyere gjennomtrekk av folk. Det krever mye bruk av resurser på opplæring. de må ta i bruk flere vikarer for å kompensere for sykefravær. Vi ser at konsekvensene av deltidsarbeid, i stor grad sammenfaller med problemene knyttet til det å være midlertidig ansatt, enten det er som vikar eller prosjektansatt.
Hvorfor jobber 4 av 10 sysselsatte kvinner deltid? Nina Amble, seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet bruker to begreper for å forklare kvinners deltidsarbeid. Hun hevder at vi har en stor grad av privatisert uførhet, og at en del norske kvinner er deltidshusmødre.
Begrepet privatisert uførhet, bruker Amble for å beskrive personer som jobber mindre enn fulltid, fordi hun selv vet at hun ville blitt sykmeldt og utslitt ved å jobbe fullt. Vi kan altså tenke oss en person som jobber 70 prosent, og som ville takket nei til større stilling, men som heller ikke er 30 prosent ufør. Hun tar altså selv kostnaden ved stillingens arbeidsbyrde ved å jobbe i mindre stilling og dermed tape inntekt og pensjon. Dette kaller Amble privatisert uførhet.
Begrepet deltidshusmødre beskriver hvordan det koster langt mer for kvinner å jobbe heltid enn menn. Mange deltidsarbeidende kvinner gjør dette for å få hverdagen til å gå opp. Statistisk sentralbyrås undersøkelser viser at i det et par får barn, er sannsynligheten for at kvinnen begynner å jobbe deltid, og mannen mer (!) overtid veldig høy. Kjønnsrollemønstrene forsterkes altså av noe så hyggelig som at et barn kommer til verden.
Med kvinnenes inntog i arbeidsmarkedet har vi fått en storslått utbygging av barnehager og skolefritidsordninger. Vi vet fra SSBs arbeidskraftundersøkelser at menn gjør noe mer husarbeid enn før. Det kuriøse faktum er at den viktigste likestillingsfaktoren i hjemmet at kvinner vasker mange timer mindre enn før. Den norske sysselsettingsveksten de siste førti år, som vi i stor grad kan takke norske kvinner, har ikke ført til en generell arbeidstidsreduksjon. Men i snitt –på grunn av kvinners høye grad av deltidsarbeid- jobber norske kvinner tretti timers uker.
–Så du kan si at norske kvinner har innført sekstimersdagen selv rent statistisk. Men at er de selv som tar kostnaden
, slår Amble fast.
–Det er stygt å si det, men det var deilig når noen var syk 2-3 uker i strekk, for da fikk man mer forutsigbarhet. I alle fall for en stund.
Nei, det er ikke et sitat fra Johanna på Cubus, men hjelpepleier Janicke Mørch (42) som beskriver en ganske lik situasjon fra hjemmetjenesten i Hurum kommune. Dette fra tiden før det som nå har fått navnet Hurummodellen. Janicke var ansatt i 50 prosent stilling, og løp etter ekstravakter for å fylle opp. For noen år siden satte kommunen, i samarbeid med Fagforbundet og Sykepleierforbundet, i gang et dristig prosjekt. De ville fjerne småstillingene. De så det var vanskelig å rekruttere da de søkte etter folk til stillinger på 14, 7 prosent og 51, 6 prosent. Kommunen tilbød de ansatte på sykehjemmet og i hjemmetjenesten å få velge stillingsstørrelse selv. Uansett hva de hadde før. For Janicke var det et enkelt valg. Hun ville ha full stilling. På en avdeling fikk de plutselig 9 årsverk mer enn de hadde før. Men det har gått fint. Vikarbudsjettet har blitt den del av driftsbudsjettet. Kommunen ser ikke på ansattes fravær som noe som bare skjer når høstinfluensaen slår inn. De vet at folk er borte på ferie, i permisjoner ved fødsler og videreutdanning. Nå er de faste ansatte vikarer for hverandre, og de ansatte lager turnusen selv. Det trenger ikke sjefene være involvert i.
Hurummodellen viser oss en av flere modige arbeidsplasser som tør å gi de ansatte mer innflytelse og medbestemmelse over eget liv. I den store kampen om arbeidskraften vil det ikke være vanskelig å se for seg hvem som vinner av Cubus og sykehjemmet i Hurum.
Den enkle oppsummeringen av hvordan få bukt med den omfattende graden av kvinners deltidsarbeid, er økt likestilling når det gjelder husarbeid, samt omsorg for barn og gamle foreldre. Videre å øke bemanningen og kompensere skikkelig med tid og penger på arbeidsplasser med tungt arbeid og mye ubekvemme arbeidstider. I tillegg styrke medbestemmelse på arbeidsplassen, som i turnusplanleggingen beskrevet fra Hurum, slik at folk får mer makt over egen tid.
Da tenker jeg vi hadde sett endringer.
Ingrid Wergeland er sosiolog og er utreder i Manifest Analyse.
Bildet er tatt av Julie Pike
Om forfatteren
Gjesteblogger
Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.
Related Posts
-
Dag og natt: Serien som treffer godt også her til lands
Den trønderske sommeren har ikke vært mye å skryte av, men heldigvis har jeg en digg sofa og tilgang til mange strømmetjenester på TVen. Så […]
Vi trenger alle noen omsorgsdager nå
Problemene knyttet til slitenhet under pandemien og kapitalismen er uten tvil systematiske, men jeg tenker likevel det er på sin plass med plaster på såret: jeg synes at alle kunne fått noen omsorgsdager nå.
Det er selvsagt ikke noe i veien om kvinner har lyst til å kjempe mot mot folk som velger å ta deltidsjobber så lenge dere ikke skal begynne med masse særbehandliger,kvinneforreng eller lovendringer som hindrer folk å ta reflekterte valg med sitt eget liv.
Men helt seriøst, kan virkelig dere “feminister” ikke noe annet en å hakke på andre kvinner?
Definerer dere kvinner som tar valget om å være deltidsansatt som “privatisert uføre” synes ikke vidre det høres mye positivt ut.
Jeg ser også at dere kritiserer både fordelingen med deltid med barn og tilogmed menns overtid, igjen individuelle valg innen familien.
Jeg tror å skulle kritisere dette uten forbehold er en fornærmelse mot kvinner og menn som lever i parforhold.
“Kjønnsrollemønstrene forsterkes altså av noe så hyggelig som at et barn kommer til verden”
Fordommer er ikke forbehold eldre menn med pondus. Jeg tror ikke kommentaren over var noe annet en et oppgitt sukk over kvinners valg.
Men for å sette det på spissen, skal en singel kvinne som vil jobbe deltid fordi hun bruker mye tid på å rydde hjemme få like mye lønn som en annen singel kvinne som jobber heltid men som ikke har problemer med å takle hverdagen sin? Eller skal hun nektes fordi hun kan gi negative signaler til andre kvinner? Eller er det andre kvinne som ikke har problemer som skal tas, kanskje hun ikke tar nok ansvar hjemme?Kanskje hun ikke rydder så mye? Kanskje hun gjør som meg og spiller pcspill hele natten?
Hvem vet? jeg har ingen større innsikt i folks privat liv en det noen vil eventuelt fortelle meg.
Jeg vil si det slik, Hvis deltidsfellen er en fallgruve du ikke vil havne inn i er det en kjempebra løsning, ikke ta deltidsjobb.
Og hvis du er i deltidsjobb og ikke lenger VIL være i en deltidsjobb alså du er såkalt “ufrivillig deltidsansatt” , da gjør du som alle andre mennesker gjør når de ikke vil være i en gitt miljø, du går til sjefen, krever heltid eller sier opp. Hvis du vil ha heltid men det ikke lar seg gjøre på grunn av andre forpliktelser hva det nå en måtte være så kan man jo si at deltidsjobben er bedre en arbeidsledighet, men det hindrer jo deg ikke å prøve å avtale noe med arbeidsgiver.
Med et par enkle grep kan du som person gjøre ditt liv enklere, jeg ville ikke holdt pusten på at feministene plutselig sluttet å rive hverandre i filler over husmorblogger og cupcakes, får en oppsluttning som gir dem mulighet for å innføre en form for timekort registering av husarbeid på single/gifte menn. Det er vel ingen her som hadde reagert et sekund på om jeg ville ta 80 deltid for å gjøre ting jeg ville selv, men det ser ut som dere er villig til å både fornærme og undergrave en kvinne som sier det samme.
1.
Mener du som mann at kvinner trenger hjelp og har missforstått hva det er å være kvinne og er i tillegg for svake til å ta egen valg og styre eget liv.
Da er du kvinnehater
2.
Mener du som kvinne at kvinner trenger hjelp og har missforstått hva det er å være kvinne og er i tillegg for svake til å ta egen valg og styre eget liv
Da er du feminist
Vil dere virkelig gi meg rett i det her?
Richard: Det ser ikke ut som om du har lest artikkelen nøye nok, for eksempel i forståelsen din av hva hun mener privatisert uføre er. Kanskje lese ting nøyere før du kommenterer?
Tror rekorden jeg har sett 7,x%. Er til å smile av, for administrasjonen av en slik brøk er vel lik den brøk som man ønsker besatt. Men, det bærer galt av sted å ikke skille mellom uønsket og ønsket deltid.
Camilla@ Hvis du prøver å være spydig mot meg for all del men du er ganske dårlig på det. Vi prøver igjen og denne gangen kan du være med på tankegangen min slik at vi ikke ender med å ty til snotty kommentarer
ehem vi prøver
Hvorfor jobber 4 av 10 sysselsatte kvinner deltid? Nina Amble, seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet bruker to begreper for å forklare kvinners deltidsarbeid. Hun hevder at vi har en stor grad av privatisert uførhet, og at en del norske kvinner er deltidshusmødre.
Ok greit Nina Ambel, jeg er med på den, så mange kvinner er privatisert uførhet, men hva betyr dette.
Begrepet privatisert uførhet, bruker Amble for å beskrive personer som jobber mindre enn fulltid, fordi hun selv vet at hun ville blitt sykmeldt og utslitt ved å jobbe fullt. Vi kan altså tenke oss en person som jobber 70 prosent, og som ville takket nei til større stilling, men som heller ikke er 30 prosent ufør. Hun tar altså selv kostnaden ved stillingens arbeidsbyrde ved å jobbe i mindre stilling og dermed tape inntekt og pensjon. Dette kaller Amble privatisert uførhet.
Ok Amble, så dette er faktisk ikke uføre men folk som av egen vilje velger deltid på grunn av en personlig begrensing, med andre ord frivilig deltid, siden du ikke går i dybden på akuratt hvor mange som gjør dette men hinter til et stortflertall så antar også jeg dette, jeg antar også at dette er en konklusjon du har kommet til etter å studert hvor lenge kvinner faktisk vil jobbe, og hvor de faktisk jobber.
“Så du kan si at norske kvinner har innført sekstimersdagen selv rent statistisk. Men at er de selv som tar kostnaden”
Ok hmmm så de\hun har i praksis valg og jobbe mindre pr uke, for å få mer tid til seg selv, alså i alle navn og former, frivilig deltid.
Camilla du må gjerne forklare meg eventuelt hvorfor det er frivilig deltid når jeg tar en 20% redusert stilling, og hvorfor det er privatisert ufør når kvinner vil gjøre det sammen. Og på samme måte hvordan dette eventuelt er bra for meg som mann men dårlig for en kvinner. Har jeg viktigere fritidsysler? absolutt ikke det garanterer jeg.
“fordi du er mann å tåler mer påkjenninger en kvinne”
Jeg er ikke enig i den utalelsen, er du?
Kanskje det ikke bare jeg som må lese ting litt nøyere, jeg står fremdeles fast på min konklusjon intill vidre , eventuelt måten å få meg i tenkeboksen er ikke å surt kommentere en settning i et innlegg på nesten en kanskje 250 ord”ok jeg innrømmer jeg gjorde en blank gjetting her:)”
Mine tips til ufrivilige deltidsansatte står ved lag, og hvis det visers seg at jeg tar feil og at kvinner faktisk ufrivilig-frivilig velger deltid anbefaler jeg dem å føle tipsene de også.
Og som et siste tips til de som eventuelt kjenner seg igjen i beskrivelsen. Hvis det er helt seriøst at du blir syk av for mye arbeid er det fint mulig å søke på nav om en 20% ufør prosent slik at du kan opprettholde full lønn selv om du var plaget av eventuelle kroniske sykdommer. Jeg vil anbefale deg både for å få belyst eventuelle forhold på jobben og eventuelt av økonomiske hensyn for deg og eventuelt dine.
Men igjen, kanskje jeg ikke har lest ting nøye nok :D
@ Richard: Kan ikke annet enn å gi deg min fulle støtte og forbløffes over at disse feministene mangler skam til å avstå fra sine patetiske krav.
Kvinner skal altså ikke forholde seg til de samme unikt rause velferdsordingene som alle andre nordmenn? Det blir for vanskelig for kvinner å gå på NAV og dokumentere eventuell arbeidsuførhet som alle andre? Da er det plutselig “privatisert uførhet” de skal ha likelønnspotter og kvotering for å kompenesres for?
Kvinner skal heller ikke forholde seg til det tilsvarende unikt rause lønnsforhandlingsystemet på linje med alle andre? Det er for mye forlangt at de argumenterer rasjonelt for hvorfor de fortjener høyere lønn?
Så skal kvinners frivillige, selv-initierte privatliv defineres som “ulønnet omsorgsarbeid” og kompenseres lønnsmessig?
Hvor I ALL VERDEN får de det fra? Eier de ikke skam? Ser de ikke hvor patetisk det er? De fremstiller kvinner som direkte evneveike!
Skal vi tro feministene er kvinner enten mentalt ute av stand til å forstå hvordan helt grunnleggende samfunnsmekanismer fungerer eller mentalt ute av stand til å forholde seg til dem.
@Richard: Det var bare en vennlig oppfordring, fordi den første kommentaren din bar preg av å ikke helt ha lest skikkelig gjennom artikkelen. Men med den tonen du har i kommentarfeltet så er det ikke akkurat som at jeg gidder å diskutere med deg.
Et glimt inn i den VIRKELIGE likelønnsdebatten:
http://www.nrk.no/okonomi/_-vi-ma-godta-lonnsforskjellar-1.8030700.html
Er det noen som vet hvor utbredt det er at moren går ned i stilling og faren jobber mer overtid i samme familie. Altså, i hvilken grad problemstillingen kan sies å være relevant for enkeltfamilier så vel som for samfunnet som helhet?
Bra blogg, Ingrid!
Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett!
Er det noen som har tips om gode blogger jeg bør anbefale så send meg en link på magne.antonsen [@] vg.no Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg
Det er egentlig litt morsomt å lese nedover kommentarene her, for Richard, det virker som du bruker “feminisme” som et skjellsord, men egentlig så snakker du som en ekte, god gammeldags feminist.
Feminisme hander i bunn og grunn om at kvinner selv må ta ansvar. Feminisme er det motsatte av å hyle og skrike om flere goder uten å gjøre en likeverdig insats.
Mary Wollenstonecraft skrev allerede i boka “patriarkiets trygge havn”, ( og dette er lenge siden, for tatr jeg ikke mye feil, var hun mamman til Mary shelley, du vet, hun med frankensteinmonsteret.) I alle fall, hun advarer kvinner mot å la seg selv sette på pidestall, og la seg oppvarte av menn. Hun skiver at kvinners egen trangsynthet og kunnskapmangel er årsaken til undertrykking.
jeg er ikke feminist. jeg mener egentlig atverden er for kompleks for -ismer.
Men jeg er kvinne, jeg kjenner andre kvinner, både som arbeider i helsevesenet og andre steder.
Denne bloggposten setter fingeren på noe som rammer mange kvinner.
Nemlig ufrivillig deltid, eller valgt frivillig deltid.
Jeg sider rammer, fordi det er en økonomisk bakside.
Jeg mener ikke at kvinner skal få noen form for kompensasjon på grunn av at de velger deltid, eller velger yrker der de omtrent er dømt til deltid.
Men jeg syns at det å sette søkelys på at det faktisk er slik, er viktig. For eldre kvinner som har tatt sine valg og ender opp med minstepensjon er jo løpet kjørt.
Men for de unge jentene våre, er det fremdeles et håp, om at de kan gjøre som gamlemor Wollenstonecraft oppfordret til- ta valg som sikrer dem en viss økonomisk trygghet uten å “snylte” på samfunnet eller en mann.
Om alle kvinner valgte så klokt som det blir oppfordret til her, hadde det ikke vært overtall av kvinner i lavtlønn og deltidsbelastede yrker.
Man skal ikke se bortifra at det hadde blitt stilt mye større krav til flere menn en det det blir gjort i dag, både når det gjelder oppfølging av gamle foreldre og små barn, men kanskje dde hadde syntes det var en koselig avveksling fra alt overtidsarbeidet?
Det handler jo bare om å slippe menn til i hjemmet.
:)
Det kommer en faktor til her som jeg ikke kunne se at Nina Amble berørte men som jeg tror berører ganske mange ufrivillige deltidsarbeidere. Det er en faktor som berører den herren som her i bloggen er i polemikk mot Camilla midt hjemme. Denne faktoren heter “ensidig arbeidsliv”.
Faktum er at i svært store deler av landet er kvinner ikke i deltid fordi de vil det selv men fordi det ganske enkelt ikke er fulltids arbeidsplasser å få – når konkurransen er beinhard om de få stillinger som utbys, blir man ikke kresen. Argumentet hans om at den som ikke er tilfreds med sin deltids jobb kan bare si opp om de ikke får det som de ønsker holder ikke fordi det er milevis mellom hver tilbudt jobb. Det er ille nok for menn, det er for en stor del dette som ligger bak begrepet “småbruker”, altså litt bonde, en fiskebåt noen uker hvert år, periodevis kommunalarbeider osv., slik at man syr sammen en levemåte ut av mange knøttsmå stillingsandeler. Det er verre for kvinner fordi det er mindre av slike stillinger som kvinner holder seg til ute i grisgrendte strøk – dette er en viktig årsak til at kvinner forlater bygdom selv om de fryktelig gjerne vil bo og oppdra sine barn der. I slike småsamfunn er det helt sikkert kvinner i hopetall som godt kunne tenke seg heltids jobb men det slås ikke stort opp, mange har fordel av at de stillingene som tross alt finnes blir delt opp i mange små stillingsandeler for da er det mange som tross alt får LITT.
Jeg tror det er viktig å skille mellom de som velger å jobbe redusert av ulike grunner og de som ikke får full stilling fordi diverse arbeidsgivere velger å ansette i deltidssstillinger. Dette er strengt tatt to ulike problemstillinger og de som har økonomi og ønske om å jobbe redusert bør ikke ødelegge for den andre gruppens ønske/behov for å jobbe fulltid.
Jeg må si meg enig med Per Person og Richard: Kvinner skal ikke regne med å få særegne privilegier fordi de er kvinner. Det er altså ikke noe mer synd på en kvinne som har en deltidssstilling enn på en mann som har en deltidsstilling.
Har man valgt et yrke som man på forhånd vet at har mange delte stillingsbrøker og evt. også lav lønn, får man som et voksent menneske ta ansvaret for det selv – eller skifte yrke. Denne regelen gjelder for menn per i dag, og må også gjelde for kvinner.
Generelt er radikalfeminismen veldig flink til å konsekvent fremstille kvinners livsvalg som kvinnefeller som de uforvarende har falt i, samtidig som den fremstiller menns livsvalg som noe de pent må skylde seg selv for og ikke jamre seg for. På denne måten er radikalfeministene faktisk de aller verste til å sementere gamle kjønnsroller.
Jeg er blandt dem som drømmer om å få en full stilling. For å få til det så ser det ut til at jeg må jobbe over 8 timer enkelte dager, fordi jeg er satt opp til å jobbe nesten hver dag men det til sammen blir ikke en full stilling. Så jeg må søke om å bli vikar andre plasser enn der jeg jobber. Dette vet jeg vil ta helsa mi igjen, fristende nei langt i fra. Men jeg ønsker å kunne leve et gjennomsnittlig liv og til det så trenger jeg penger. For å bo og spise så må jeg jo betale like mye om jeg er kvinne eller mann. Trenger i grunnen fri når andre har fri også men det kan jeg se langt etter desverre. Hadde vært gøy å kunne få seg kjærest men du jeg er på jobb fem kvelder i uka hmm det tror jeg ikke hadde blitt godtatt
Det er merkelig hvor mange som mener det er en naturlov at en del kvinnedominerte yrker er “deltidsyrker” , og at kvinner som snakker høyt om at de mener det er uheldig at disse yrkene er deltidsyrker undergraver andre kvinner og angriper menn.
Forstå det den som kan.
Jeg for min del ser på helsesektoren som viktig, og jeg ser på kompetansen menneskene i helsesektoren har, som viktig.
Men slik det blir gjort i dag, mange steder, med små stillingsbrøker, fører det i mange tilfeller til at kvaltiteten på tjenesten blir mye dårligere en den kunne ha vært, pga at folk slutter, etter kort tid, (som disse mennene er smarte nok til å foreslå ( applaus!) ) eller personalet arbeider på 2-4 ulike steder for å tjene nok penger til å ha en normal levestandard.
Alle som arbeider i helsevesenet og ikke får så mye arbeid som de ønsker, kan selvfølgelig slutte om de ikke liker det.
Men det haddde kanskje vist på arbeidsledighetskøene, siden det er ganske mange av dem,og siden et menneske som kanskje har brukt 15 år på å opparbede seg utdanning og kompetanse innen et yrke muligens kn ha litt problemer med å finne passende fulltidsarbeid i andre sektorer sånn uten videre ( uten at jeg skal påstå det gjør dem til offer. Det er bare ikke alltid det glir så lett.)
Det hadde også skapt et annet problem, ikke arbeidstagerenen problem, selvfølgelig, men samfunnets. Og det problemet er faktisk ikke “feminister” som klager og syter.
Jeg lurer på hvem dere egentlig mener skal arbeide med å hjelpe dere når dere, barna deres eller foreldrene deres blir syke? For, ja, det er faktisk et nødvendig arbeid. Tro det eller ei.
@ Anni: Bare så du forstår hva i det minste MITT poeng er, og også slik jeg oppfatter de fleste andre som stiller seg kritisk til den feministiske infallsvinkelen til dette, så er jeg aldeles ikke uenig med deg i hverken at viktige offentlige yrkesgrupper er underbetalt eller at det er et problem når folk som ønsker det ikke får heltidsjobb.
Imidlertid er jeg sterkt uenig i at dette er et problem som begrenser seg til kvinner, eller at det skyldes at dette er kvinnedominerte yrker.
Denne påstanden, som er feministenes infallsvinkel til problemet, splitter for det første opinionen som ser svært gode grunner til å få gjort noe med disse tingene fordi det diskriminerer både mannsdominerte offentlige yrker og enkeltmenn som jobber i kvinnedominerte offentlige yrker.
For konkrete eksempler på hvordan denne diskrimineringen arter seg i praksis kan jeg vise til HTA pkt 1.4.1.1 og pky 2.3.3 som henholdsvis lønnsdiskriminerer mannsdominerte yrker og enkeltmenn.
Jeg, og svært mange med meg, hadde villig stilt oss bak krav om å få endret både lønnsnivået og arbeidstidsbestemmelsene i offentlig sektor, men vi kan ikke støtte slike kjønnsdiskriminerende og tilfeldige tiltak.
For det andre forutsetter påstanden til feministene at disse forskjellene skyldes en kjønnsdiskriminerende holdning mot kvinner, og ikke politiske valg i møte mellom håndteringen av viktige samfunnsoppgaver og det åpne markedet.
Den påstanden er det ingen som helst bevis for. Faktisk er det MOTSATTE bevist en rekke ganger, for eksempel i NOU 2008:6 kap 13, og så lenge man forsøker å løse et problem uten å identifisere de faktiske årsaksforholdene, vil ikke problemet bli løst.
Det taper vi på alle sammen. Derfor kritiserer jeg feminismen og karakteriserer den som samfunnsskadelig.
Det er greit det. Jeg er forsåvidt enig.
Jeg syns det er synd at det blir brukt så mye energi på å diskutere ideologi når en i stedet kunne vridd debatten til noe som er mer konstruktivt for samfunnet.
Konstruktivt for “samfunnet” å tvinge arbeidsgivere til å ansette folk på heltid? C’mon, trodde ikke engang feminister ville svelge slikt tøv. Men slik er det, feminister foretrekker å være avhengig av staten enn av sin ektemann. Og trist er det!
Lurer på hvor du dro den konklusjonen fra, isabel.
Kom gjerne med en litt mer utfyllende kommentar som underbygger synet ditt.
Det hadde jo vært litt mer kontruktivt.
BAH! Nok en person som tror hun er spesiell! vi kategoriserer og putter deg i en boks sånn som alle andre og det må du bare leve med! ja jeg snakker til deg anni. Du er ikke så spesiell som du tror :)
Anni:
Hvem tror dere dere er, som forsøker å tvinge folk til å ansette andre på heltid, selv om de kanskje hverken har behov eller penger til det?
Dere forsøker å bruke staten for å initiere makt mot andre (man lukter på lang avstand at dere ikke er arbeidsgivere selv…), lurer på hvordan det kan være riktig?
Og på hvilken måte mener du, Anni, at feminister HAR noe imot å være avhengig av staten (det er det kvinner i Norge i stor grad er), men kan ikke fordra tanken av å være avhengig av, og tjene, sin ektemann? Men være avhengig av, og tjene, den norske stat – det synes dere er HELT OK.
Motbydelig.
Feminismen ble for øvrig oppfunnet av menn. http://www.youtube.com/watch?v=NN05DHO9bJw Av menn for menn. Med drømmer om et totalitært samfunn, vel å merke, med dem selv som elite på toppen, selvfølgelig. Ødelegg familien, det hele henger sammen. Forventer ikke at du skal skjønne det med det samme. Du er jo høyst sannsynlig sosialist. Heldigvis finnes det menn som ikke er med på dette idiotiske, skitne spillet.
nei det er greit det, raymond. Vi er sikkert på lik linje. :)
Isabel, om du hadde lest innlegget mitt lenger oppe så står det at jeg ikke ser på meg som feminist.
men du har kansje ikke lest det da?
Jeg har heller ikke sagt at noen skal tvinges til noe.
men jeg er engasjert i saken om deltidsarbeid, og det er fordi jeg ser hvor mye problemer det skaper. ikke minst i driften til helsevesenet.
Blandt annet fordi jeg ser at mange vikarar og små stillingsbrøker gir syke og pleietrengende i norge en mye dårligere- og mer tungdrevet tjeneste en det kunne ha vært med større stillingsbrøker.
Jeg ser daglig unge mennesker med f eks lammelser, mennesker som ikke har talespråk, for å nevne noe, må forholde seg til et stort antall mennesker som rbeder rundt dem.
Jeg ser at disse menneskene som trenger hjelp blir redde, usikre, og i noen tilfeller aggressive på grunn av mangel på en stabil stab.
Og det syns jeg er veldig trist. Og jeg syns det er uverdig.
men hehe. raymonden hadde jo rett i at noen liker å putte folk i bokser.
Spennende innlegg! Jeg jobber 60% av egen fri vilje og trives med det. Men jeg jobbet 100% frem til sistemann ble født. Med 2 barn under 3 år er det ikke mulig for meg å rekke over alt og fremdeles ha litt overskudd til meg selv uten å jobbe deltid. Ære være de som greier det sier jeg bare! (Og for å ha det sagt – min mann jobber også deltid nå for at vi kan ha minstemann hjemme til august). :)
Og jeg syns det er helt ok å prioritere barna mens de er små. Jeg tror det er få mødre som angrer på at de jobbet deltid mens barna er så pass små. MEN – har man ikke valgt det selv er det en helt annen sak! Jeg har selv vært i den situasjonen at jeg har måttet ta på meg alle ekstravakter jeg kunne for å få økonomien til å gå sånn noenlunde rundt.
En tanke som slår meg nå er at noen av disse kunne blitt hjulpet å ta en utdannelse, evt videreutdanne seg? Så kan man ha større muligheter til å få en jobb man ikke syns er så slitsom, eller få en jobb der det er større sjangs for å få en 100% stilling.. Men jeg skjønner at det ikke alltid er en mulighet..
Men – et viktig tema uansett! Takk for at du tar det opp :)
Noe av det som gjør at feminister møter så få meningsfeller, også blant kvinner, er holdningen at “noen andre” skal løse problemene deres. Jeg er sterk motstander av alle disse rare stillingsbrøkene. Men, da bør man kanskje også se hvorfor det er slik? Jeg har jobbet på kvinnedominerte arbeidsplasser i mange år. Jeg har alltid hatt 100% stilling. I tillegg dekker jeg selvsagt opp for syke kolleger. Vi har forsøkt å opprettholde til 100% stillinger, helst utelukkende dette. Men, det er nesten ingen søkere til disse. I tillegg viser det seg at det blir altfor få til å kunne dekke opp ved sykemeldinger og andre fravær. Vi har derfor blitt tvunget til å redusere stillingsbrøker for å få hjulene til å gå rundt ved å knytte til oss “nok” antall ansatte. En ond sirkel som de ansatte selv skaper.
eg har ikkje lyst på full stilling, liker meg i deltid..passer best for oss og MEG faktisk. går det rundt økonomisk jobber eg så lite som mulig, sånn er det. men eg forstår sjølvsagt at om alle jobber fulltid så får staten inn mer skattekroner, folk blir mer kjøpesterke og industrien/økonomien blir positivt stimulert. Men søtt at man ønsker å pakke realiteten inn i fint papir og kalle det “best for alle” å jobbe fulltid. for meg er det best å jobbe mindre, kjøpe mindre og ha meir tid til barna, eg blir vanvittig sur og stressa av tidspress. Så for meg…og etter MITT ønske… for det er det det handler om sant? valg? så kall en spade for en spade, best for samfunns økonomi, best for kjøpelysten, best for karrierebevisste, best for de som ønsker det…. men ikkje for “alle”.
En deltidslønn er halvparten av en fulltidslønn.
Sykepleiere som jobber ufrivillig deltid kan jo søke 2 ufrivillige deltidsstillinger på samme sykehus.
Da får de en heltidsstilling. 50 pluss 50 er 100.
Hilsen de enkle løsningers mor.
Jeg er en av dissen kvinnene som har valgt “privatisert uførhet” og det er virkelig å anbefale! Alle valg er basert på verdier. Hvis verdiene dine bygger på å opparbeide deg mest mulig pensjonspoeng, klatre lengst på karrierestigen, kjøpe det fineste huset og den fineste bilen og ikke vaske gulv mer enn mannen i huset, da er det kanskje en fordel å jobbe fulltid. Men det finnes også de som lar seg styre av andre verdier. Alt her i livet kan ikke måles i pensjonspoeng. Jeg har selv en 6 års utdannelse, som er relativt prestisjefull, har en lang etterutdanning og sitter med en jobb jeg selv ihvertfall synes er god. Og jeg jobber deltid, henter barna til mannen min i barnehagen på fridagene mine og vasker alle klærne i huset. I tillegg er jeg strålende fornøyd med livet. Kanskje taper jeg pensjonspoeng men jeg får ganske mye ut av min hverdag. Kanskje har jeg ikke det fineste badet og den stiligste bilen, men jeg har tid til de menneskene jeg er glad i og jeg er ikke utslitt. For meg er det aller viktigst. Jeg føler meg ikke undertrykt eller umoderne. Jeg føler jeg har overskudd og prioriterer også andre ting enn karriere og materiell rikdom.
Jeg kunne virkelig ønske at feministene begynte å kjempe for likeverd for alenefedre! Likeverd får vi ikke før kvinner begynner å innse at også ved samlivsbrudd kan menn være like gode omsorgspersoner som kvinner, og at kjønn og omsorgsevne ikke alltid følger hverandre. Det hadde vært interessant hvis alle landets feminister begynte å arbeide for fars rettigheter. Det kunne gjort en forskjell i samfunnet vårt.
@Aina Mar 14, 2012
Nå er vel det strengt tatt det som skjer i praksis. Problemet er selvsagt at det ikke er noe samkjøring mellom brøkstillinger. Så om man får to 50%-brøker som går akkurat i hop, så er det bare å rope “Halleluja, Jesus har kommet!”, for det er ganske så usannsynlig. Uansett blir det da unødig administrasjon med mye oppstykkinger.
At sykepleierforbundet selv har noe ansvaret for å ødelegge helsesektoren med delbrøker er en annen artig debatt. (ie deres totale nedkjemping av fagarbeideren f.eks)
Missy.
Minstepensjon er ca 5500,- kroner i måneden.
Trenger jeg si mer?
Jeg kom til å skrive et for lavt beløp.
Minstepensjonen er pr 2012 6303,- pr mnd.
Beklager feilen.
Her fant jeg det korrekte tallet.:
http://www.vg.no/dinepenger/artikkel.php?artid=10007003
Aina: Her er hva som står i artikkelen:
“Minstepensjon på 151.000 kroner
I og med at pensjonen fra folketrygden er månedsbasert blir det avrundete beløpet pr måned 6.303 kroner (75.641 kroner delt på 12 måneder).
Det betyr at grunnpensjonen pr år blir 75.636 kroner, som er 5 kroner mindre enn det årlige grunnbeløpet.
Særtillegget, som gis til de som ikke har opptjent rett til tilleggspensjon (se faktaboks), økes samtidig fra 97 prosent til 100 prosent av grunnpensjonen.”
Betyr ikke det at minstepensjon er 12583,- per måned? Slik jeg leser dette er minstepensjon grunnpensjon+særtillegg (100% av grunnpensjon), dvs minstepensjon= grunnpensjonx2. Eller tar jeg feil?
Aina skrev: “Jeg lurer på hvem dere egentlig mener skal arbeide med å hjelpe dere når dere, barna deres eller foreldrene deres blir syke?”. Svar: kvinner. Vedkommendes nærmeste kvinnelige familiemedlem. Mot betaling? Nei, “gratis”. Fornærmet? Feminist.
God helg.
Nei, ikke Aina, anni.