Cupcakes eller likestilling?
Olivia, Malin og Trine har skrevet denne teksten, som er på trykk i dagens Klassekampen.
Feminisme handler fremdeles om kollektive utfordringer, men kjønnsspørsmål i individualismens tidsalder oppleves i større grad som hver enkelt kvinnes ansvar.
Det er kvinnedagen, og i disse dager knives det om definisjonsmakten på likestillingen og feminismen. Sist ute var Siv jensen, som nå slår et slag for «hverdagsfeminismen». Før henne var høyrekvinnene, som tok til orde for det som har blitt kalt «Frognerfeminismen». Kvinner er ikke en homogen gruppe med ensrettede interesser og behov. Feminisme er heller ikke ett kurs i å trampe i takt. Som feminister på venstresiden ønsker vi derfor flere som er opptatt av kvinnesak og likestilling velkommen. Vi vil ha mer debatt og flere politiske løsninger i kjønnspolitikken. Det er nemlig lett å ta likestillingen for gitt i en velferdsstat kjent som «verdens mest likestilte land», men merkelappen må ikke bli en hvilepute. Vi er på ingen måte i mål. Så velkommen etter, sier vi.
Feminisme i debattstorm
Samtidig som feminismen får følge av stadig flere på den politiske skalaen, er det også de som har sagt farvel til feminismen. En av dem var redaktøren i denne avisen, Bjørgulv Braanen, som har erklært at han er maskulinist. Det samme gjorde sosiologen Fredrik Engelstad, da han uttalte til nettstedet Kilden i mai 2011 at han er humanist, ikke feminist, fordi han oppfattet feminismen som en idé om kvinnelig forrang. Feminisme og likestilling er altså kontroversielt, og får stadig nye tilhengere og motstandere.
Anklagen handler om at feminister på venstresiden dømmer kvinner som prioriterer den tradisjonelle kvinnerollen over en karriere.
I bloggverdenen har debatten stormet om feminisme, kvinnefrigjøring og likestilling. Oppsummert kan debattantene deles inn i to leire. I den ene leiren har vi kvinner som mener at den tradisjonelle feminismen er nedlatende og ekskluderende. Anklagen handler om at feminister på venstresiden dømmer kvinner som prioriterer den tradisjonelle kvinnerollen over en karriere. Mammadamen er av bloggerne som har tatt til orde for den såkalte «husmorfeminismen», der målet er å oppgradere statusen til tradisjonelle kvinneoppgaver. Det fremheves også at feminisme handler om å heie på sine medsøstre. Et annet eksempel er Tone Damli Aaberge, som etterlyste feministiske heiarop da hun lanserte sin nye musikkvideo med mye kropp og lite klær. Her presenteres kvinnefrigjøring som realisert når kvinnelige artister skaper seg et navn gjennom kropp, utseende og sex.
Hun mener dyrkingen av fortidens kvinneidealer nå har blitt en legitim del av mainstreamkulturen
I den andre leiren finner vi feminister som er negative til automatiske feministiske heiarop, uavhengig av hva kvinner foretar seg. I en tid der sukkersøte cupcakes, pastellfargede interiørblader og terningkastende journalister møter oss i en hver aviskiosk, er bloggeren Marta Breen bekymret for at husmortrenden har sprengt seg ut fra nisjebloggene. Hun mener dyrkingen av fortidens kvinneidealer nå har blitt en legitim del av mainstreamkulturen. Feminisme handler om å se diskriminerende strukturer i samfunnet og løfte blikket fra det enkelte individ for å få øye på en helthet, skriver blogger Marta Breen. Hun mener også at husmordyrkingen representerer en likestilling i revers.
Begge leire beskylder hverandre for å innskrenke kvinners frihet.
Reell kvinnefrihet
Kvinner skal selvsagt ha frihet til å drive med kakebaking, interiørblogging, pynte seg og å være mammaer, uten å bli beskyldt for å være bakstreverske. Som såkalte «rødstrømpefeminister» både baker vi, er feminine og sexy, når vi finner det for godt. Men å tro at det leder til likestilling, er en avsporing. Vi mener at det har svært lite med likestilling å gjøre, og er mer opptatt av er de store ufrihetene som begrenser kvinners livsutfoldelse, og som vitner om et ulikestilt samfunn.
Vi vil også opphøye ”det kvinnelige”, men det vil vi gjøre gjennom en oppvurdering av de kvinnedominerte yrkene og ved å styrke fars rolle i hjemmet. Vi må få bukt med den manglende verdsettingen av de kvinnedominerte yrkene. Flere tiår etter at vi startet kampen for likelønn, tjener fortsatt en kvinne 15 prosent mindre enn en mann med tilsvarende utdanningslengde. For oss er frihet at både menn og kvinner kan få begge deler: både deltakelse i arbeidslivet med økonomisk sikkerhet, og et likestilt familieliv der ansvaret og gledene deles av begge kjønn. Dette er hverdagsfeminisme. Likelønn, retten til fast stilling, retten til heltid, barnehageplass, rimelig SFO og et likestilt familieliv er kjernen i hverdagen til ”folk flest”. Det er også her Frps «hverdagsfeminister» kommer til kort, da de vil ha seg frabedt politikk som tilrettelegger for mer kjønnsrettferdighet i skjæringsfeltet mellom ute- og hjemmearbeid.
Det handler også om at menn ikke har nok ”rom” til å definere seg selv.
Feminisme handler om frihet til å definere seg selv, uavhengig av kjønn. Det kjønnet du er født som definerer fremdeles kvinner og menn på en måte som er begrensende for begge kjønn. Det handler om at kvinner får for lite plass, har for lite samfunnsmakt og tjener for lite, sammenlignet med menn. Det handler også om at menn ikke har nok ”rom” til å definere seg selv. Dette er urettferdig, for begge kjønn. Derfor trenger vi fremdeles en aktiv politikk som belønner det å ta utradisjonelle valg. Det være seg å være representant i kommunestyrer eller å ta pappaperm.
Historien viser at alle former for likestilling er noe vi må kjempe for kontinuerlig og aldri kan ta for gitt. Da er det særskilt problematisk at menn i maktposisjoner, som Braanen og Engelstad, utdefinerer feminismen som relevant i dette arbeidet.
Norge topper også verdensstatistikker i antall drap i nære relasjoner.
Innsats mot vold
Vi har fremdeles store utfordringer knyttet til kvinnesyn og vold mot kvinner. I høst var det stor medieblest rundt den såkalte «voldtektsbølgen». Så stilnet det i media. Men statistikk viser at det også i år vil det forekomme mellom 8 000 – 16 000 voldtekter. Norge topper også verdensstatistikker i antall drap i nære relasjoner. Vold mot kvinner er den største ufriheten for kvinner i Norge i dag. Vi er ikke et fritt land så lenge kvinner ikke kan gå trygt hjem fra byen og kan sove trygt i sin egen seng.
Voldtekt i nære relasjoner og seksuell trakassering er den form for vold kvinner utsettes mest for, men som likevel får minst oppmerksomhet i kjønnsdebatten. Det trengs derfor mer oppmerksomhet rundt denne formen for vold, i tillegg til kollektive løsninger og parallelle strategier. I skolen etterlyser vi mer ressurser til helsesøstertjenesten og bedre seksualundervisning. Seksualundervisningen bør også inn i samfunnsfaget, med fokus på kvinnesyn, kjønnsroller og grensesetting. Sex handler ikke bare om reproduksjon, men også om intimitet, følelser og makt.
Innsatsen mot seksuell trakassering må også forsterkes, både i skolen og på arbeidsplasser. Seksuell trakassering er et symptom på dårlig kvinnesyn, som må bekjempes med omfattende holdningsarbeid. Kvinner må melde ifra, og skolen og ledere på arbeidsplasser må ta dette på alvor. Seksuell trakassering må få konsekvenser.
Det dårlige kvinnesynet dukker også opp i samfunnsdebatten og i kommentarfeltene på nett. På vårt feministiske bloggkollektiv, Maddam, opplever vi også tidvis et hatsk debattklima og blir til stadighet anklaget for å være mannshatere, ufeminine og nevrotiske. Det er et generelt problem at kvinner som uttaler seg samfunnsdebatten utsettes for trusler og sjikanering.
Problemet blir ekstra alvorlig, når man vet at det i utgangspunktet er færre kvinner enn menn som deltar i samfunnsdebatten. Denne tendensen forsterkes når kvinner trues til taushet. Hetsen mot kvinner utgjør derfor en betydelig ufrihet for kvinner, og et demokratisk problem. Bloggeren Vampus opplevde at politiet rådet henne fra å anmelde denne type trusler, fordi det visstnok oppmuntrer til mer trusler. Dette er uakseptabelt og ville ikke skjedd andre tilfeller, for eksempel hvis noen stjal lommeboka di på trikken. Politiet må ta denne type saker på alvor og prioritere ressurser til vold som innskrenker kvinners frihet.
Kvinner som sulter eller trener seg til sykdom, og som begrenses av komplekser, krever tiltak.
Individuelle problemer, kollektive løsninger
Mange av utfordringene kvinner og menn møter som følge av manglende likestilling, oppleves som individuelle problemer. Spiseforstyrrelser og negativt selvbilde, som stammer fra bombardering av reklame rettet mot utseendet, er en graverende ufrihet for både kvinner og menn. Kvinner som sulter eller trener seg til sykdom, og som begrenses av komplekser, krever tiltak. Kvinnefrigjøring handler om at kvinner er tilfredse med seg selv og i sin egen kropp. Vi mener at dette er kollektive, og ikke individuelle, problemer.
Det seksualiserte samfunnet er derfor ikke Tone Damli Aaberge sitt ansvar å bære og vi er ikke tilhengere av å gå til angrep på enkeltpersoner som opplever det frigjørende å ta av seg klærne i offentligheten. Vi må heller se dette som et symptom på et seksualisert samfunn og en gjennomgripende kultur der unge kvinner definerer seg selv ut i fra det å være sexy. Det handler også om hva vi vektlegger hos hverandre. Dersom de positive tilbakemeldingene vi får, dreier seg om utseende, fører det til en ufordelaktig vektlegging av dette. Det er greit å være et pent ansikt, men vi er alle mer enn det, og kvinner fortjener å bli sett og vurdert ut i fra flere kriterier. Vi må derfor jobbe sammen mot utseendehysteri og urealistiske forventninger til kropp. Vi vil også bruke vår tid til å gi anerkjennelse til et bredt spekter av kvaliteter og egenskaper hos andre kvinner.
Vi er ikke forbanna på kvinner som baker. Vi er heller ikke misunnelig på kvinner som er vakre, til tross for at det er dette vi beskyldes for når vi snakker om skjønnhetstyranniet. Vårt mål er å gi kvinner mer trygghet, selvtillit og frihet. Vi ønsker derfor mer raushet og mer oppmerksomhet rettet mot de sentrale samfunnsforholdene som på ulike måter innskrenker kvinners frihet i hverdagen.
Så vi tar oss gjerne en cupcake og en hvilepause med interiørblogger, men vi vet samtidig at likestilling og frigjøring ikke produseres av dette. Kvinner og menn skal ha frihet til å definere seg selv og feminismen og likestillingen har større utfordringer å jobbe med i Norge i dag, enn å gå til angrep på enkeltindivider og kakebaking.
Bilde 1: Cupcakes av Fiveforfun (CC BY-NC-SA 2.0)
Bilde 2: Husmor på 50-talls kjøkken av aktiviOslo (CC BY-NC-ND 2.0)
Bilde 3: Red socks av jiva (CC BY-NC 2.0)
Bilde 4: Alone av tafari.anthony (CC BY-ND 2.0)
Om forfatteren
trine
Eg er 29 år, bur på Haugerud og jobbar i SV. Distré og stort sett ganske blid. Liker å bruke tida mi på kaffi, bøker, skog og politikk.
Related Posts
-
Dag og natt: Serien som treffer godt også her til lands
Den trønderske sommeren har ikke vært mye å skryte av, men heldigvis har jeg en digg sofa og tilgang til mange strømmetjenester på TVen. Så […]
Han sa – hun sa: rettssaken Depp v. Heard
Jeg ble dratt inn i rettssaken mellom Johnny Depp og Amber Heard mot slutten av april da jeg trakk ei visdomstann med solide røtter. Jeg […]
Takk for den leseverdige “Cupcakes-artikkelen”. Alle sier de vil ha “mer debatt” og flere innspill angående kjønnsproblematikken, men jeg som mann har ikke opplevd det slik. Jeg har skrevet boken “Stopp mannen! Følelsenes betydning for en ny mentalitet”, og er overrasket over hvor lite mottagelig medienære kvinner er for nye tanker og innspill på dette området. De som har vist mest interesse for boken er faktisk menn, enda jeg lar mitt eget kjønn få mer på pukkelen enn mange kvinner setter pris på. Meg bekjent er det ingen som har tatt opp kjønnsproblematikken slik jeg gjør det (nærmest er kanskje Tove Pettersen i boken “Filosofiens annet kjønn”). Siden jeg som 1949-modell har vært litt akterutseilt på alt dette nye, blogging m.m., har jeg kanskje ikke søkt på de rette stedene for å få brynet mine tanker på andre med sterke meninger om dette (avisene er svært passive), hadde det vært fint med litt imøtekommelse.
Beste hilsen
Loyd Henriksen
977 55 470
Jeg oppfatter ikke at Mammadamens innstilling til faminisme er å oppgradere statusen til tradisjonelle kvinnesysler, så det synes jeg var litt urettferdig altså.
MEN, så synes jeg dere er kloke og inspirerende damer, og takk for det!
God kvinnedag fra Ellen
Hei Ellen, takk for det og god kvinnedag til deg også! vi ser at mammadamen
tar til orde for å oppgradere verdien/statusen til sysler koblet til hjemmet, i kombinasjon med at hun definerer seg
selv som en husmorfeminist. Det er dette vi baserer oss på her, men hva mammadamen legger i å være
husmorfeminist, må hun selvsagt få svare på selv:)
@Loyd
Takk selv, for hyggelig tilbakemelding. Vi kan dessverre ikke svare for hva avisene er interessert i å trykke og ikke.
Men det er selvsagt synd hvis gode perspektiver ikke ser dagens lys i mediene. Man får vel bare holde på
å skrive innlegg, med nye og aktuelle vinklinger, eller eventuelt starte en blogg:) Lykke til!
Ja, jeg må nok lære meg dette, starte en blogg. Ser vi på de ulike meningene som kom fram i KK i går, synes jeg det er litt rart at dere oppsumerer debattantene i to leire. Kanskje andre leire utdefineres som feminister? Men må man kalle seg feminist for å stå på for kvinnen? Jeg gjør ikke det. I dag er du enten feminist eller maskulinist. Det blir galt. Her synes jeg feministene svikter. Etter min mening ser de for mye opp til det makuline. Jeg mener mannen har lurt oss, ja, indoktrinert oss til å dyrke det makuline via årtusener med menns filosoferinger, forming av tanker, språk, habitus, historie og gener. Vi ser ikke hva som er galt med grunntankene vi argumenterer ut fra. Skal vi “få bukt med den manglende verdsettingen av de kvinnedominerende yrkene” (sitat av dere), tror jeg vi må frigjøre oss fra det maskulines dominans. Og det mener jeg ikke kan skje uten at vi blottstiller det i det maskuline som har liten verdi. Aldri før har vi hatt slike muligheter til det. Men feministene synliggjør det ikke, tar ikke fatt i forskning som nå tilbakeviser det makulines fortreffelighet. Kanskje kvinner har så mye frykt i seg etter mannens årtusener med vold, det eneste han etter min mening har som grunn for sin makt, at de ikke tør utfordre Mannen på ordentlig? Jeg mener at menn som har sett seg sjøl, som tør gå i mot det maskuline uten å miste det verdifulle med sin egen maskulinitet, nå må involvere seg for å få “rom til å definere seg selv”. Det kan e ikke i dag. Like lite som kvinnen. Uten at vi ‘finner hverandre’, så lenge dere kvinner blir så pass mye alene om å synse, vil ikke kvinneyrker bli betalt som menns, vil vi ikke komme stort lenger enn vi har.
Hvem “vant” egentlig i den store feministiske slaget 6.mars?
Forfatterne nevner to menn som i offentligheten i varierende grad har tatt avstand fra feminisme-merkelappen, og konkluderer med at “feminisme og likestilling altså er kontroversielt”. Nå er kanskje feminisme kontroversielt, men det er verdt å merke seg at disse to mennenes utspill kan brukes som sannhetsvitne om noe slikt. Selv er jeg også maskulinist. Men er det i konflikt med feminisme. Selvsagt ikke! Feminisme er en idépolitisk bevegelse som arbeider for kjønnslikestilling. I så måte er det noe ironisk — men selvsagt fortåelig — ved bruken av et kjønnsladet ord på bevegelsen; den har jo sitt utspring i at nettopp kvinnene har vært de forfordelte. I dag, er dette fortsatt en relevant problemstilling, kvinner er fortsatt forfordelte i mange saker, som denne artikkelen også tar opp. Men noen av oss har løftet blikket og sett på hele kjønnsbildet. At menn er skoletapere, at nesten alle kriminelle er menn, at menn har få rettigheter i omsorgspørsmål, etc. Å snakke om disse problemene er ikke det samme som å slutte å snakke om kvinners problemer. Men mange av oss, synes ikke feminismemerkelappen blir dekkende. Jeg er feminist, maskulinist og humanist. De betyr ikke at likestilling er kontroversielt; tvert imot!
Dere tre ønsker flere velkommen ”som er opptatt av kvinnesak”, ”vil ha mer debatt” (jf. KK 8.03), men dette ser jeg ikke mye til.
Da får jeg forsøke å få til en dialog med deg da Rickard, selv om jeg ikke trodde at det var meg du spurte. Men det er jo dumt om jeg har tatt feil, neglisjert deg slik nettstedet Maddam neglisjerer meg. Dersom du spurte meg om hvem som ”vant” er jeg ikke sikker på hvilken seier du snakker om, men dette er veldig sammensatt. Jeg hevder at vi ikke ser ”hva som er galt med grunntankene vi argumenterer ut fra”, fordi vi ikke har tatt inn over oss betydningen av at vi menn har formet verden og alles gener med våre filosoferinger (derav også neglisjert/utestengt kvinnelige filosofer, kvinners måte og tenke på), med vårt språk, med våre tanker og handlinger ut fra vårt ståsted. Pierre Bourdieu (1930 – 2002) mener at vi menn utøver ”usynlig vold” i en ”forbannelsens logikk” som favoriserer oss via våre modeller ”for oppfattelser, tanker og handlinger”. Det er disse modellene som rår i samfunnet. Etter min mening må vi nå drøfte disse modellene istedenfor å bruke all energi på å ”seire” i kamper der begge kjønn blir tapere. Vi menn må lære oss noe nytt, å se utenfor vår egen nesetipp. Ser vi kun hvordan kvinner har blitt forfordelt i vårt eget liv, ”seiret”, går vi glipp av helheten. Dette er ikke noe forsvar for kvinner som robber menn for det de har i et samlivsbrudd, eller bruker felles barn til å knekke menns psyke. Lenge hadde jeg med snever horisont følgende bibelvers som slagord: ”Og jeg fant noe som er bitrere enn døden, kvinnen,…”
@ Loyd: Jeg tror madammene er opptatt med å planlegge fest for tiden. Har vært usedvanlig dødt her inne en stund nå.
Du har også helt korrekt observert helt at de er heller uinteressert (eller muligens ute av stand til?) å diskutere substansielt.
Det er selvsagt grovt politisk ukorrekt å insinuere, spesielt på et feministisk bloggsted, men jeg kan ærlig talt ikke huske å ha fått et kvinnemenneske i tale på noe særlig dypt samfunnsfilosofisk nivå noensinne.
Her kan ting tyde på at det skorter, og det kan jo forklare en hel del, eller hva?
Så til din sak: det er vel liten tvil om at det har rådet et maskulint hegemoni i store deler av offentligheten, og denne innsikten har da også vært opphavet til store, dyptgripende reformer som feministene har tatt mye av æren for.
Mannsrollen har vært gjenstand for voldsomme omveltninger og så godt som alle arenaer hvor menn har fått råde grunnen har blitt reformert for å tilpasses kvinnen.
Når det snakkes om en maskulin identiteskrise er det mannens utfordringer med å finne en ny plass i denne totalt endrede verden det snakkes om. Menn må skape seg en ny identitet i en verden hvor kvinner ikke lenger trenger dem som forsørger og beskytter i en nådeløs offentlighet hvor det er knallhard konkurranse om knappe ressurser.
Så det du forfekter er altså for lengst gjennomført, og det til et punkt hvor det medfører relativt store utfordringer for mange.
Jeg spør meg om kvinneligheten har gjennomgått en tilsvarende reformprosess?
Kvinneligheten har hatt og har et tilsvarende hegemoni innenfor relasjonssfæren, familien og det nære. Selv om offentligheten er langt større og synligere, tilbringer folk det meste av sin tid i relasjonssfæren og den er av vel så stor, om ikke større betydning.
Er noe av dette tilpasset menns behov? Er det gjort rom der slik at menn kan finne sin nye plass? Jeg spør retorisk og vil påstå at svaret er nei. For noe lettfattelig om dette kan jeg anbefale Christine Kohts serier om jan Johansen og Koht i familien.
http://www.nrk.no/programmer/sider/jan_johansen/
http://www.nrk.no/programmer/sider/koht_i_familien/
Som et resultat av feminismens ensidige fokus på maskulinitetens mange problemområder, har man helt glemt å refomere det kvinnelige tilsvarende.
Kvinner er det aldeles ikke noe galt med, er intrykket man sitter igjen med. Kvinner vet hva som forventes av dem og har aldeles ingen identitetskrise.
Hvis noe vet de alt for mye om alle forventninger og muligheter og de overveldes av alle måter de kan uttrykke sin kvinnelighet på.
Min påstand er at relativt mange av feministenes kampsaker har sitt opphav i kvinners egne prioriteringer og uvilje mot å ta et oppgjør med egne holdninger og verdier.
Utseendehysteriet er et eksempel på et slikt, likelønnsproblematikken et annet.
Så lenge kvinner velger menn med penger og makt og samtidig spiller knallhardt på utseende er det det ikke særlig sannsynlig at menn vil slutte å gå etter vakre kvinner eller slutte å hige etter penger og makt.
Feministisk idegrunnlag har parkert kvinner i en offerrolle hvor de er ute av stand til å se eller gjøre noe med sin egen del av årsaksforholdet bak en rekke samfunnsforhold de til dels lider under.
Både for deres egen og andres del er det behov for et korreks, og det korrekset går på:
1) Ta ansvar for deres egne bidrag til samfunnsproblemer.
2) Vær villige til å refomere kvinnelige maktsfærer i tråd med en ny tid.
3) Avvikl all særbehandling som forutsetter at kvinner fremdeles skal beskyttes mot en nådeløs maskulin offentlighet som ikke lenger eksisterer.
Oioioi! host hark, jan johansen!
Det er helt riktig at kvinner skal ta ansvar for eget liv, men her ser det jo vitterlig ut som om du mener kvinner eller “feminister” om du vil skal ta ansvar for å intigrere menn inn i hjemmets lune sfære også? Eller hvem mener du egentlig skal arbeide for menn skal få ta sin naturlige plass i det moderne hjem?
Sitat Jan J.:
“Jeg spør meg om kvinneligheten har gjennomgått en tilsvarende reformprosess?
Kvinneligheten har hatt og har et tilsvarende hegemoni innenfor relasjonssfæren, familien og det nære. Selv om offentligheten er langt større og synligere, tilbringer folk det meste av sin tid i relasjonssfæren og den er av vel så stor, om ikke større betydning.
Er noe av dette tilpasset menns behov? Er det gjort rom der slik at menn kan finne sin nye plass? Jeg spør retorisk og vil påstå at svaret er nei. For noe lettfattelig om dette kan jeg anbefale Christine Kohts serier om jan Johansen og Koht i familien.”
mulig jeg har misforstått… men forklar gjerne litt bedre hva du mener med dette :)
Ja, jeg ser at ”relasjonssfæren” er noe diffust, og det er en utfordring å presist angi hva dette omfatter.
I motsetning til den offentlige livet, med arbeidsliv og samfunnsliv som menn har dominert relativt sett, er vel privatlivet et utgangspunkt for den kvinnelige maktsfæren, men her er det glidende overganger.
Enkelte deler av samfunnslivet har vært og er fremdeles svært kvinnedominerte, for eksempel skole, helse, omsorg, forbrukermarkedet. Via det siste har de også gradvis tatt over stadig mer av medier og informasjonsstrømmen, som er en betydelig årsak til den opinionsmakten de etter hvert har omsatt i betydelig samfunnsmakt.
Med det siste sikter jeg til at markedsrettede medier avhengig av annonsører med et økonomisk motiv i å annonsere tilpasser innholdet mot de annonsørene ønsker å rette reklamen mot. Ettersom kvinner i stor og økende grad har hatt makt over innkjøp og det har blitt stadig mer av dette forbruksmarkedet, har også stadig mer av innholdet i mediene blitt rettet mot kvinner og beskrevet virkeligheten fra et kvinneperspektiv. Slik har feministenes forklaringsmodeller fått gjennomslag i befolkningen og resultert i svært kvinneorienterte samfunnsendringer.
Feministene har også en utfordring med å definere eksakt hva de mener den patriarkiske maktsfæren er og hvordan denne makten utøves. Det forblir en mytisk størrelse, som også kan forklare hvordan feminister kan få støtte for svært drastiske, reelle tiltak for å balansere ut den fordel menn skulle ha av denne makten, uten engang å avkreves bevis for dens eksistens og bevirkningsmekanismer.
Fordi jeg er mann, forutsettes det for eksempel fra feministhold at jeg på magisk vis har et innflytelsesrikt nettverk av likemenn å spille på for å hjelpe meg opp og frem, som kvinner mangler. Derfor er det etablert statsfinansierte nettverk og mentorordninger forbeholdt kvinner for å balansere ut denne fullstendig udokumenterte mannsmakten. Hadde man ikke forutsatt at dette ”veiet opp for en eksisterende urimelighet mellom kjønnene”, ville slik forskjellsbehandling vært i strid med diskrimineringsforbudet i Likestillingsloven og EMK art 14.
Så jeg spør: Hvor er beviset for at alle menn drar nytte av et maskulinet nettverk som ekskluderer kvinner?
I tillegg har de betydelig fordel av godt og vel 50 år med kritisk fokus på denne maktsfæren, mens jeg forsøker å sette fingeren på at kvinner er langt fra maktesløse og HAR betydelig definisjonsmakt over det som betyr mest for de fleste, for eksempel privatlivet. Det gjelder blant annet relasjoner, være det vennskapsrelasjoner, kjærlighetsrelasjoner, foreldre-barn-relasjonen, relasjonen mellom kolleger, naboer eller hva det måtte være.
Det går også på omfang og kjøreregler: Hva er en god oppvekst? Hva er de grunnleggende omsorgsoppgavene? Hva omfatter husarbeidet? Hvilke forventninger er rimelige i en moderne kjærlighetsrelasjon?
Dette er forhold som har vært under voldsom endring i takt med velstandsveksten og det går i stort ut på at alt har antatt et voldsomt omfang, være det hvor stort huset skal være, hvor mange greier man trenger for å få en husholdning til å gå rundt, aktivitetsnivået i familien, vennegjengen eller hva det skulle være og alt har vært og er fremdeles definert av kvinner.
Snarere enn å jenke på kravene mer i retning av et maskulint nivå av behov og forventinger, har det gått i motsatt retning, og formerlig utviklet seg til en feminin hamstrings- og organiseringsorgie.
Når for eksempel kvinner krever at menn tar ”sin del” av husarbeid og omsorgsoppgaver, mener de da halvparten av det de har definert som nødvendig, eller åpner de for at menn kan ha en annen forståelse av hva dette er og tilpasser nivået deretter?
Som de to seriene jeg viste til beskriver relativt tydelig, er privatlivet til folk dominert av kvinners definisjoner, krav og maktutøvelse, og ettersom samfunnet tilpasses familielivet stadig mer, utøver kvinner betydelig samfunnsmakt.
Det er ikke enkelt å være barnløs og enslig i dette samfunnet, for eksempel. Det er et samfunn som i svært stor grad er tilpasset kvinner med barn.
Det er et flertallstyranni hvor kvinner med barn, og deres etterdiltende menn i tøfler, utgjør flertallet.
takk for at du tok deg tid til å svare på spm mitt. jeg syns du skriver interessant og reflektert.
Jeg vil komme tilbake og skrive et bedre svar senere, men akkurat nå prioriterer jeg å røre sammen noe middag. ;)
Først og fremst vil jeg si at jeg syns hovedinnlegget er fornuftig og nyansert, og jeg ser ikke spor av mannsfientlighet, det viker heller ikke, for meg, som om skribentene er “uinteresserte (eller muligens ute av stand til?) å diskutere substansielt.”
som det blir antydet her?
I hovedinnlegget blir også mannsrollen tatt opp- det blir påpekt at der er ønskelig at menn, som kvinner, må få mulighet til å utvikle seg som hele individer, som fullverdige mennesker, som både kan gi og yte omsorg. ( privat og i utøvelse av yrke)
Og at både kvinner og menn skal ha rett til arbeid, med en lønn som står til utdannelse og innsats.
Når jeg leser dine innlegg, J.J. så oppfatter jeg at du mener at kvinner tviholder på makt i privatsfæren, at de har negativ påvirkning på offentlig sektor ( skole, helse, etc)
At kvinner har for stor definijonsmakt når det f eks gjelder: ( sitat)
“Hva er en god oppvekst? Hva er de grunnleggende omsorgsoppgavene? Hva omfatter husarbeidet? Hvilke forventninger er rimelige i en moderne kjærlighetsrelasjon? ”
jeg tror kanskje dette varierer mye fra person til person,. men i et hvert mellommenneslig forhold er det to parter som begge må ta ansvar for å finne svar og bli enige. Om menn viker unna og ikke tar sin del av ansvaret, blir det nok ofte slik du sier, at kvinnene tar “makta” på disse områdene.
Men det er det faktisk menn som må gjøre noe med, menn må også med rak rygg kunne fortelle hvordan de ønsker å ha det, og ta sin del av ansvaret for at partene kommer til enighet.
Det nytter ikke vike unna for så å klage på kvinner.
når det gjelder det du sier om at: “Det er ikke enkelt å være barnløs og enslig i dette samfunnet, for eksempel. Det er et samfunn som i svært stor grad er tilpasset kvinner med barn.”
nei,det er helt sikkert ikke enkelt.
Men dette gjelder vel enslige barnløse kvinner like mye som enslige barnløse menn.
Jeg ser ikke helt den store forskjellen.
Jeg ser ikke noe negativt i at samfunnet er tilpasset mennesker med barn. ( jeg sier mennesker- for det er ikke kun kvinner som har ansvar for barn, det har menn også. )
Og jeg ser på det som en god ting at et samfunn setter barna sine høyt.
Barna er framtida, og det skulle bare mangle.
Her er det mye interessant. Men ingen vil kommentere mitt utspill om at vi er satt til å dyrke det maskuline, at våre modeller for oppfattelser, tanker og handlinger er bygd opp av årtusener med menns tankemessige enevelde, og at det gjør det vanskelig for oss å se svakhetene med tankene vi argumenterer ut fra.
Vi tenker og snakker ut fra noe vi tror er universelt, mens vitenskapen motbeviser det. Og denne gangen tror jeg ikke vi kan vente i hundre år på at nye sannheter skal gjelde i samfunnet. Denne gangen kan vi ikke vente på at storoksene, maktmennesker med stor kunnskapsmangel, skal dø før vi kan rette oss etter nye oppdagelser/sannheter. Nå må storoksene som bestemmer hva slags kunnskap og meninger vi skal ha, målbindes, miste makt, eller innrømme at de har tatt feil og endre tenkemåte og holdninger i henhold til ny viten.
Du sier til meg Per, som om det skulle være en imøtekommelse, at ”det er vel liten tvil om at det har rådet et maskulint hegemoni i store deler av offentligheten, og denne innsikten har da også vært opphavet til store, dyptgripende reformer som feministene har tatt mye av æren for”. Dette er etter mitt syn ikke dyptgripende. Jeg snakker om tanker og holdninger matet i våre gener, i vår habitus, tenkning og ubevisste prosesser som former og styrer våre liv uten at vi vet om det.
Mannsrollens endringer har ikke gått for langt. Vi har knapt begynt. Det jeg forfekter er ikke ”for lengst gjennomført”. I dybden er det lite eller ingenting vi menn har endret. Det er vi og vår kultur/verden som har formet kvinnene som nå tar innersvingen på oss, spiller/kjemper på våre premisser, uholdbare premisser som vi har skapt. De er etter min mening gale. Men i blind tro på det bestående nekter vi å se det. Likevel kan mye av det gale påpekes slik jeg gjør i min bok, og som Tove Pettersen til dels gjør i sin (”Filosofiens annet kjønn”).
Derfor er ikke vi menn reformert for å tilpasses ”kvinnen”, som du sier. Vi reformeres for å tilpasses kvinner som har fått makt og innflytelse på våre premisser (det er ikke majoriteten av kvinner). Men det er til å forstå, for når de ikke spilte på våre premisser, ble de brent på bål eller plassert bak kjøkkenbenken mot sin vilje. I dag er idealet for kvinnen slik det fremkommer på film, å gjøre alt det vi menn har gjort i årtusener, også om nødvendig hogge hodet av folk med tunge sverd (som de i egentlig ikke kan løfte) og bli minst like følelsesløse og autistiske i helterollene som vi menn (jf. ”Broen” m.m.). Vi snakker om en degenerering.
Kvinnen har gjennomgått en større reformprosess enn vi. Men ikke til det bedre. Jeg synes det er liten trøst i at noen av de kosmetiske endringene vi menn har måttet gjøre, faktisk er til det bedre. Men holdningene våre, mentaliteten vår, er den samme. Hovedkursen, som er gal, har vi staket ut. Ingen andre.
Det er på tide å skille mellom kvinner som svinger ”sverd” som menn, som er psykopater i næringslivet (jf. Svein M. Kihle og Joel Bakan), og flertallet av kvinner, som fortsatt er kloke nok til å være usikre og ikke late som de vet noe de ikke vet, slik menn alltid har gjort uansett kunnskapsmangel. Vi snakker om kvinner og sensitive kloke menn som har medfølelse, empati osv. osv., snille mennesker som ikke blir til ”noe” fordi samfunn er for hardt, sykt.
Verken mann eller kvinne ”kan finne sin nye plass”. ”Plassen” finnes ikke. Mennesket fortrenges i systemene. Du har rett, heller ikke kvinner har tatt et oppgjør med egne verdier og holdninger, er i en minst like stor identitetskrise som menn. Visst ikke hadde de tort å gå i mot storoksenes mentalitet og tenkemåte, ikke stått der med beundrende blikk og åpen munn når oksene foreleser, men tatt ansvar for sitt bidrag til samfunnsproblemene (jf. deg). Men du tar feil når du hevder at en nådeløs maskulin offentlighet ikke eksisterer. Den blir stadig mer nådeløs. Og kvinnene med den.
Og hva er en ”moderne kjærlighetsrelasjon”? Er heller ikke kjærligheten lenger det den har vært til alle tider? Kanskje man har tenkt seg så langt bort fra kjærligheten at man ikke lenger vet hva kjærlighet er? Snakk om reformering.