(Denne teksten er skrevet av Ragnhild Eskeland. Hun går på master i fransk litteratur ved UiO. Artikkelen handler om Sophie Calle som er en fransk kunstner og forfatter.)

Denne teksten har et sted. Stedet er en seng. Aktiviteten er soving, om soving kan kalles en aktivitet.

I søvnen er du alene. Ingen ser inn i den. Og du har ikke selv kontroll. Om DU kaster rundt på deg selv eller om du ligger helt stille, så kan du ikke redigere, ikke gjøre deg til.  Du kan ikke bestemme ansiktsuttrykket ditt, ikke unngå grimaser eller smile vennlig. Hvis du snakker, kan du ikke avgjøre hva du selv sier.

Stedet er Sophie Calles seng. I 1979 lot hun tjueni mennesker sove i den. De sov hver på skift mellom tre og åtte timer i løpet av et tidsrom på ti dager. Noen var venner av henne, noen bekjente, andre helt fremmede. Deltakerne i prosjektet ble bedt om å se på soving som et arbeid. Før de la seg stilte Calle dem en rekke spørsmål og mens de sov tok hun bilde av dem hver time. I løpet av oppholdet fikk de tilbud om et måltid, enten ved starten eller slutten av søvnen, alt avhengig av når de var der. Alle ble gitt muligheten til å skifte laken før de skulle sove og å ta et bad etter de hadde sovet.

Akkurat nå bor jeg på tolv kvadrat. Dette rommet er det eneste jeg har privat. Ellers deler jeg kjøkken og bad med tjue andre mennesker.  Toalettbåsene står tett i tett og har brede sprekker under og over døren. Jeg møter de samme menneskene her som jeg spiser med. Det er mennesker overalt. På kjøkkenet og i gangen, og alt som skjer der høres inn på det rommet mitt. Privatlivet er altså begrenset. På fem måneder har jeg sluppet seks mennesker inn på rommet mitt. Tre har vært på besøk fra Norge. To har sovet på en madrass ved siden av meg.  En har sovet i sengen min.

Prosjektet ble først en utstilling, men så en bokutgivelse på to bøker. Den ene inneholder bildene og noen tekstfragmenter. Den andre inneholder kun tekst: samtalene Sophie har hatt med de sovende og observasjoner hun har gjort med dem. I rommet har hun også hele tiden hatt båndopptaker. Samtaler de sovende har hatt seg i mellom, enten fordi de sov der sammen, eller fordi de krysset hverandre ved skiftbytte, har hun også med.

Min første sover: Natt 1: Jeg kjenner ham godt. Vi har en gang bodd sammen. Vi kysser og sier natta. Den tunge pusten. Jeg holder meg våken, hører den skifte, hører når pusten går fra å være i forsøket på å sovne til den er soving.  Så sovner jeg. Vi er borte sammen, i samme seng uten at noen av oss er tilstede. Vi sover i skje først, så rett før vi sovner, legger vi oss fra hverandre, rygg mot rygg For den ene kan ikke være med andre. I søvnen er man alene. I løpet av natten finner vi hverandre igjen, som om kroppen husker. Jeg våkner før ham, ser ham sove noen øyeblikkene før han våkner, som om han visste han ble observert.

Calles sovende blir observert hele tiden. De færreste tviler på at det vil genere dem. De som tror det vil, velger som regel ikke å sove. De leser og spiser og ser på tv. De prater mer og ser på Calle som sitter i stolen og venter på å ta neste bildet. For dem er søvnen for privat. De kan ikke dele den. De kan gjøre ”arbeidet” som er å okkupere sengen, de kan gi av sin tid, men ikke sin søvn. De andre avslører seg. Avslører vaner. De kaster seg rundt i sengetøyet, de lager lyd, de snorker, eller sukker, eller ligger stille som lik.. En krøller seg opp i en ball under dyna og dukker ikke opp igjen før hun blir vekket.

Natt 2: Gleden ved gjenforeningen er forsvunnet. Ingen får sove og begge kaster på seg. Sengen er ikke mer enn 90 cm bred. Det er for mange armer og ben. Begge vil ligge på ryggen, men det er ingen plass.  Jeg dupper av, men våkner av at han snur seg. Han dupper av , men våkner så av at jeg slår kneet inn i ham. Jeg tar puten min og legger meg i fotenden. Stryker over foten og legger dynen godt over de. Han våkner først, av en fot i bakhodet.

Tekstene til Calle gir kontekst til bildene. De gir de sovende form: forteller om deres vaner, deres drømmer, deres tanker om prosjektet. De viser hvor forskjellige hver av dem er. Hvordan grensene for det private er annerledes, og hvordan forventningene til prosjektet skiller seg fra hverandre. Noen av de fremmede trodde de hadde sagt ja til å ha sex, noen til og med gruppesex, og blir heller skuffet over at de bare skal sove. Noen av vennene til Calle tar seg til rette, føler seg som hjemme. De første, to venninner av henne, ber om å bli vekket til et tv-program og slår av lydopptakeren når de oppdager den. Men selv om teksten gir oss informasjon om dem, så er det bildene som gir intimiteten: en fot som stikker ut av dynen, et bustete hodet, en serie bilder hvor vi ser en urolig natt med masse bevegelse. Og spesielt de trøtte trynene når de blir vekket: forvirrede, fortumlete, noen nesten skamfulle blikk, som om de er blitt avslørt i å gjøre noe de ikke skal. Og avslørt er de på en måte blitt, men ved å gjøre noe de gjør hver natt: å sove.

Min andre sover: Jeg våkner ved siden av søsteren min. Hennes morgenlukt minner meg om barndommen. Hun lukter søtt og godt. Jeg pleide å sove hos henne da jeg hadde mareritt. I det siste har jeg også sovet dårlig. Jeg har hørt hjerte mitt banke. Banke i hodet, i foten, i fingeren, og jeg har ikke fått sove. Men i natt sov jeg utrolig godt. Og nå ser jeg på henne. Munnen er halvT åpen og hun har kastet dynen fra seg. Jeg åpner vinduet og den friske luften kommer inn. Hun våkner og er blid med en gang. Jeg spør om hun har sovet godt og hun sier hun har vært varm.

Calle kaller dette en ”Provokasjon av arbitrære situasjoner som tar form av et ritual: de sovende”. Arbitrære situasjoner fordi dette er et tilfeldig utvalg mennesker av alle hun kunne finne som var villige. Hun snakket om det til venner og bekjente som enten ble med eller foreslo folk de kjente og hun gikk blant annet til bakerier for å finne bakere som trengte å sove på dagen. I dette oppstår det møter som ikke ellers ville oppstått. Ved skiftbytte hilser de sovende på hverandre, snakker om sin opplevelse og ønsker hverandre lykke til eller en god dag. Det arbitrære er også det tilfeldige ved søvnen. De tilfeldige reaksjonene på å bli observert av  Calle, flere våkner blant annet av at hun fotograferer.

Min tredje sover: natt 1: Min venninne fra Danmark og jeg drakk masse vin i går og jeg sovnet med en gang. På natten våkner jeg av at jeg har hjertebank. Venninnen min er forkjølet og snorker. Jeg går på do og drikker vann. Når jeg kommer tilbake legger  jeg meg igjen. Hun snorker såpass jevnt at jeg sovner igjen. På morgenkvisten har jeg et mareritt om at jeg mister tennene. Jeg står med hele overbittet i hånden og tenker jeg burde gå til legen. Hun våkner før meg og jeg våkner av at hun gjør seg klar til å gå på badet. Jeg forteller henne drømmen min. Hun sier det betyr at jeg vokser. Jeg sier jeg ikke tror jeg kommer til å vokse noe mer i min alder. Hun ler og sier hun mente innvendig, ”vokser som person” sier hun.

Hun så ikke på dette som et kunstprosjekt da hun startet det, men mer som en lek, en idé som kunne få tiden til å gå da hun ikke hadde noe bedre å gjøre. Hun ønsket av de sovende at de skal se på søvnen som et arbeid og når noen ikke møtte opp opplevde hun den tomme sengen som angstfull, som en sjef som står foran et tomt skift på arbeidsplassen.  To av gangene fyller hun selv skiftet. En gang trer hennes mor inn i stedet for en som ikke møter. Og den siste gangen ringer hun en barnevakttjeneste og ansetter en pike. En pike som i begynnelsen blir ganske skeptisk når hun får vite det er en seng hun skal passe og ikke et barn. Hun velger likevel å bli, men hun sover ikke og har klærne sine på under hele skiftet. Calle stiller de samme spørsmålene til alle før de sover. disse spørsmålene skal lage en distanse mellom henne og de sovende, som et slags arbeidsintervju, en formalitet som legger rammer. I praksisen virket dette å fungere, men i lesningen etterpå er svarene på disse spørsmålene noe av det som gir oss innsikt i disse menneskene, som skiller dem fra hverandre og gjør at vi føler oss nær dem.

Natt 4: Jeg sovner før henne og sover som en sten. Jeg merker i det hele tatt ikke at noen andre er i rommet. Når hun vekker meg om morgenen blir jeg sur over at hun er der. Jeg er i utgangspunktet ikke en hyggelig morgenperson og vi har sett hverandre konstant i fire dager. Jeg kan kjenne jeg er sint i hele kroppen. Sint for å bli avbrutt av den tunge søvnen. Sint for å våkne til noen. Hun merker det og unngår det pent. Jeg går i dusjen. Det hjelper.

Søvnen er et ritual, men på en måte tar prosjektet form av et annet ritual. Leggingen, vekkingen, måltidene og skiftbyttene blir en del av et nytt ritual innenfor prosjektet. Et ritual Calle setter rammene for og som hennes rammer provoserer frem.  Hun har sluppet dem inn i sitt mest private rom: sengen, men de har sluppet henne inn i det mest private: søvnen. Seksualiteten vår er intim, men den er tilgjort og iscenesatt for et blikk. Vi vil at noen skal se vår seksualitet for så å bli tiltrukket av oss. Det er ingenting uanstendig ved Calles verk. Men den er overskridende. Søvnen er  på en måte enda mer intim enn seksualitet. Den er ikke til å se på. Den avslører våre dårlige luner, våre nykker og grimaser, våre vaner. Vi viser en nakenhet og sårbarhet i kroppslemmer vi ikke vet hva vi gjør med, for vi sover.

Om Ragnhild Eskeland:

Raghilnd går på master i fransk litteratur ved UiO. Nå for tiden er hun et år i Paris. Hun skriver master om forholdet mellom litteratur og fortografi. Tidligere har hun gått et år på forfatterstudiet i Bø og vært redaktør for Bøygen på UiO.

Om Sophie Calle:

Artikkelen handler om Sophie Calle som er en fransk kunstner og forfatter. Hun er opptatt av temaer som identitet og intimitet ved hjelp av arbitrære metoder (f.eks ved å følge etter tilfeldige mennesker). Det handler ofte om ontimitet med fremmede og tilfeldig utvalgte mennesker. Hun lager installasjoner, kunstutstillinger og bøker.