Skatten for de rike
Dagens Næringsliv har fått en ny vendetta. Den er ikke mot verdens urettferdige fordeling av mat og penger, den er heller ikke mot lønnsgapet mellom kvinner og menn. Det er en vendetta mot formuesskatten.
Formuesskatten er en skatt på personlig formue over 750 000 på 1,1 %. Skatten beregnes ut fra verdiene som finnes, og det trekkes samtidig for gjeld. Verdien, og dermed det som beregnes som ”formuen”, av eiendom beregnes etter ligningsverdien som ikke skal overstige 30 % av omsetningsverdien. 25 % for primærbolig og fritidseiendom og 40 % for sekundærbolig. Altså beregnes ikke formuesskatten av den reelle verdien som er i en bolig, men i hovedsak av en femtedel – og ikke mer enn 30 % til sammen.
Dette bør altså ikke bety en enorm utfordring for den enkelte å betale denne skatten om man i hele tatt er i nærheten av å nå terskelen, det gikk heller motsatt vei ettersom hele 134 000 færre personer betalte denne skatten i 2010.
Det burde jo gledet høyresiden at formuesskatten ikke lenger rammet så urettferdig som de en gang påstod, men den gang ei.
Kampen mot spesielle skatter er på ingen måte noe nytt. I mange år var det skatt på utbytte, eller ”dobbeltskatten” som var hatet. Skatt på utbytte av aksjegevinst gjør at de som får utbytte fra et aksjeselskap må betale tilnærmet samme skatt som en vanlig inntekt for å få en symmetri i skattesystemet. Å betale skatt to ganger var veldig urettferdig mente mange, resten av oss tenkte vel at det viktigste måtte være summen skatt de betalte og ikke hvor mange ganger den ble krevd inn.
Hovedargumentet mot formuesskatten er at den skal være en investor-dødar i Norge. Ingen vil investere i Norge på grunn av den.
”De ønsker norske selskaper med norske hovedkontorer, men gjør alt for å hindre det. Staten og utenlandske selskaper har ikke formuesskatt. Det gjør at konkurransen blir skeiv”. (fra de Superrike)
Sitatet er fra Fred. Olsen – en ikke ukjent reder. Argumentet er velkjent, de betaler ikke denne skatten i utlandet – vi burde ikke ha det her heller. Skattespiralen er i gang, og hvem skal vi sammenligne oss med? De har det ikke på Cayman Islands, så vi burde vel kanskje kutte ut skattene her i Norge også sånn først som sist? Vi vil vel jo ikke diskriminere norske bedrifter. Skatt er betaling til samfunnet, altså noe som bedrifter og privatpersoner må betale som går utover likviditeten. Utenom de mer ekstreme er det få eksempler på at dette har ført til industridød og at familieforetak har bukket under – ofte har det skyldtes helt andre ting. Denne særnorske skatten er spesiell nettopp fordi det sørger for at de som vanligvis slipper unna beskatning i andre land nå må betale for det, det er kanskje sært – men jeg liker det.
Men tilbake til Dagens Næringsliv, de mener at skatten er ”meningsløs”. Dette til tross for at skatten får inn i rundt 14 milliarder i proveny, og sørger for at alle faktisk skatter inn til fellesskapet noe som er positivt for resten av befolkningen sin vilje til å skatte. Samtidig virker den omfordelende, men er også så liten at den i realiteten ikke er ødeleggende for næringslivet.
De som hater formuesskatten legger aldri veldig stor vekt på hvor mye den bringer inn. Ettersom 7/11 deler av den går til kommunene har den relativt mye å si for kommuneøkonomien. Høyre sier at de tar inn kuttene fra formuesskatten i sine alternative budsjetter, . Jeg har ikke veldig lyst til å se resultatet av at høyrebyrådet i Oslo skal spare inn omtrent 1,8 milliarder på Oslo budsjettet uten at andre, og mindre sosiale skatter, slår inn over kommunen.
OECD liker ikke formuesskatten i Norge. De vil foreslå at vi heller tar inn skattene på eiendomskatt og arveavgift. Som Terje Hansen fra NHH påpekte kan det bety mellom 8000 – 12 000 ekstra eiendomsskatt på alle boligeiendommer i Oslo om formuesskatten fjernes helt, og det for kun å ende opp på null. I mine ører høres ikke det ut som et videre sosialt tiltak i et land hvor de aller fleste eier sin egen bolig, fattig som rik, kun for å sørge for at ingen milliardærer må betale skatt.
Dagens Næringsliv kaller formuesskatten for meningsløs, den dagen de går inn for å faktisk foreslå reelle alternativer i stedet for regelrett sutring på vegne av milliardærene så skal jeg kanskje begynne å ta de seriøst.
Bilder:
poverty of the mind | av Adam Foster | Codefor | Some rights reserved
Taxes! | av soukup | (CC BY 2.0)
Om forfatteren
Ingrid
Jeg er en 30 år gammel jurist med mann, barn og hund. På mange måter veldig konvensjonell, på andre måter ikke. Er politisk rådgiver for SV på Stortinget og ellers interessert i friluftsliv og hundetrening.
Related Posts
-
Den nødvendige unnskyldningen
Hannah Arendt. William Shakespeare. Desmond Tutu. Alle disse tre sterke stemmene er opptatt av et av våre mest grunnleggende og naturlige behov: Å be om […]
Har et blandet syn på formueskatt.
La oss anta at en person har sin “skattefrie formue” bundet opp i en eiendom som beskattes gjennom eiendomsskatt og omsetningsavgifter og lignende, og sitter med 10 mill i banken på normale vilkår.
Da oppnår man en rente på ca 3,7 % i snitt. Trekker man fra 1,1% er man nede på 2,6%. Inflasjonen forventes å bli 2% i 2012, og man må legge til et årlig beløp tilsvarende inflasjonen for at verdien av de 10 mill skal opprettholdes.
10 mill gir da en netto avkastning på 0,6% eller 60.000 i året, mens staten henter inn 110 000 i skatter. Man har altså en reell beskatning på 65% av den faktiske inntekten, og det er skyhøyt.
Hvilket innebærer at man tvinges til aktiv forvaltning av kapitalen, også om man ikke har ønsker om det.
Nå har AP helhjertet støttet en politikk som legger til rette for fri flyt av kapital gjennom sitt de facto EU-medlemskap, og vil man gjøre noe med skattemessig forflytning bør man heller se på dette og hvordan dette har ødelagt en rekke økonomier. Amerikanske selskaper plasserer “alt” utenlands (F.eks i Irland med 12,5% skatt) og nekter å ta inntektene inn til USA. Man ser hva det medfører av elendighet i form av manglende arbeidsplasser og økt fattigdom.
Om staten mener de behøver mer penger synes jeg de kan gjøre noe med en fullstendig ineffektiv offentlig sektor. AP er dyktige på inntektssiden – og miserabel på utgiftssiden.
Jakob: Du peker nettopp på et av poengene med formueskatten. Eksempelet ditt antyder at du mener det det er akseptabelt at vi har rentenister i Norge, altså personer som har renter fra bankinnskudd som hovedinntekt. Jeg leser det som at du mener at skatt på formue bare kan legitimeres ved at den ses på som en skatt på den inntekten som “genereres” av formuen. Jeg er av den mening at det er legitimt å beskatte formue kun som et utjevnende tiltak.
Argumentet er også tidsvariant. En rente på et låst fastrenteinnskudd på 10 mill. på 3.7% er historisk ektremt lavt. Det du inndirekte skriver er at formueskatten var for lav i 1992 fordi renten var skyhøy.
Påstanden din om at offentlig sektor er “fullstendig inneffektiv” faller på sin egen urimelighet. Den har som skjult premiss at privat sektor har en bedre effektivitet, som i at de får utført et større arbeid for mindre resurser. Det er ingenting som tyder på at det er riktig. Selvfølgelig finnes det mye ineffektiv idioti i offentlig sektor, men det er naivt å tro at ineffektiviteten i privat sektor ikke er like idiotisk og minst like utbredt.
Man kan like så godt snu det på hodet og si at hvis de som sutrer over formuesskatten hadde brukt like mye ti og krefter på å gjøre privat sektor mer effektiv så hadde formueskatten blitt irrelevant liten.
NB: Hvorfor angriper ikke DN inflasjonen istedet når det er den som er den virkelig store tyven? I dette tilfellet stjal den 200.000 kroner, og ingen vet hvor de ble av engang.
Hei Jakob.
Jeg er også enig med Andreas2 i at mitt moralske kompass ikke blir i opprør over at man ikke kan lagre masse penger uten at det skal skje noe med de. Samfunnsmessig er det vel heller ikke så dumt at vi ikke har sovende, men arbeidende kapital som det så fint heter. Du må kjempe for å beholde formuen din, litt som i game of thrones bare mindre drap og voldekter.
I en tidligere debatt har du også skrevet at offentlig sektor er helt forferdelig inneffektiv. Jeg er litt usikker på om det er riktig, og om du har noe som støtter opp om det.
Enig i at fri flyt ikke er veldig fint om man vil ha velfungerende samfunn, finnes alltid noen som kan underby – manglende menneskerettigheter for eks.
Renten har vært historisk lav lenge nå. Det illustres god av at du går 20 år tilbake i tid.
Jeg brukte dette som et eksempel fordi det illustrerer at det i praksis er så godt som umulig å være rentist i Norge dersom man forutsetter at grunnkapitalen skal beholde sin verdi. 10 millioner er det ikke så fryktelig mange som har, men det er lenge siden man har kunnet leve som rentist på det beløpet. I formue regnes også kapital som er bundet til bedrifter. Skal man ta egenkapital fra bedriften for å betale formueskatt?
Skatter og inntekter justeres årlig for å kompensere for inflasjon. Lønningene stiger og skattene justeres i forhold. Man benytter ikke disse justeringene rent matematisk – men man justerer f.eks innslagspunkt for toppskatt + bunnfradrag for sosial utjevning osv.
Samtidlig har det vært et konstant press på kommuner for å innføre/øke boligbeskatningen. Det gjøres blant annet ved å regulere overføringer slik kommunene tvinges enten de vil eller ei. Tips: “Bean counting”.
Jeg påstår at offentlig sektor er ineffektiv ja. Eksempler? F.eks manuell håndtering av innrapporteringer i Oslo kommune (de ber regjeringen om hjelp). Et annet er som tidligere nevnt sykehusplassering i innlandet hvor 3 byer har kort avstand til felles lokalisering. Et tredje eksempel er samfunnsøkonomien i sykemeldinger som følge av lang ventetid på rygg/hofteoperasjoner. Et fjerde er at Norge har et ekstremt høyt antall uføretrygdede og Nav’s rolle i dette.
Sistnevnte eksempel berører også privat sektor (og offentlige arbeidsplasser for den del) fordi forhold rundt arbeidsplassen fører mange i arbeidsdyktig alder over i trygdesystemet. Det gjelder f.eks hjelpepleiere, rengjøringsassistenter og itindustrien. Eksempelvis kjenner jeg godt til sykehjem som har kjørt de ansatte knallhardt på lav bemanning – staten tar jo over når de blir uføretrygdet eller sykemeldt. Lønnsomt for kommunen – dyrt for den ansatte og staten – og svært dårlig samfunnsøkonomi. Ineffektivt.
Det ligger ingen skjulte premisser i krav til effektivitet og rasjonell drift. Det er et universelt krav til alle virksomheter. Men det KAN jo være at Andreas2 legger noe annet i det enn jeg gjør?
En rasjonell drift betyr at man oppnår best mulig resultater (f.eks god pleie) til lavest mulig kostnad samtidlig som at man opprettholder gode arbeidsforhold og etterfølger lover, regler, forskrifter og rettigheter. Det dreier seg blant annet om riktig bemanning (riktig antall, rett kompetanse) og organisering (f.eks la kirurger operere og administratorer administrere). Forholdet melllom administrasjonskostnader og produksjonskostnader behøver mer fokus. Mer penger til hjelpepleiere og mindre til dårlig administrasjon.
Det er ikke spesielt effektivt å ha store andeler helsepersonell på lave stillingsbrøker.
For å nevne noe….
Ved en inkurie er mitt regnestykke i mitt første innlegg desverre galt.
Man må naturligvis også inkludere 28% skatt av renteinntekten, noe som utgjør ca 104.000.
Dersom man har 10 mill i banken til 3,7% rente vil man med andre ord betale 214 000 i skatt hvilket betyr at man ikke er istand til å opprettholde verdien fordi det ikke er dekning for hele inflasjonen på 2%.
Man taper ca 44 000 pr år.
Nyttig å vite for f.eks en trafikkskadd som har fått utbetalt en høy erstatning og tvinges til å gamble på børsen med pengene.
@Jakob. Jeg tror ikke vi er veldig uenige sånn egentlig, men jeg synes du har en litt snål oppfatning av hva som er ineffektivitet. Jeg mener ma her må skille mellom rammebetingelser og effektivitet. At det er en politisk rammet at vi skal ha mange sykehus går ikke på effektiviteten i det offentlige, men er en politisk styrt betingelse. Det samme gjelder også NAV og sykemeldinger og ventetid på hofteoperasjoner. Vi kan være uenige i de politiske prioriteringene, men det handler ikke om ineffektivitet. Vi sier vel ikke at det private er ineffektivt fordi det må forholde seg til regler for eksempelvis konsesjonssøknader selv om mange mener at det samfunnsøkonomisk ikke er smart.
Poenget ditt om hvordan arbeidet organiseres i det offentlige er helt strålende, og det påvirker også indirekte sykemeldingene så det er jeg enig i. Men at det offentlige ikke har noen insentiver er jeg uenig i, det har jo ikke vært snakk om mer en bestiller utfører modellen og budsjettstyring de siste ti årene.
Jupp, den trafikkskadde må nok gjøre noe for å investere eller forvalte pengene. På den andre siden får rusmisbrukeren også kommunal hjelp.
Jeg har bevisst valgt å fokusere på den organisatoriske biten mht ineffektivitet fordi det er der forutsetningene for effektivitet legges. Jeg har også i andre innlegg kommentert f.eks stillingsvern, lederrekrutteringskriterier og lønnssetting som jeg også mener har relativt stor betydning. Eksempelvis ved at det er alt for vanskelig å si opp ansatte som ikke bør være ansatt og kvotering ved lederansettelser. “Han/Hun er ikke den rette til jobben, men han/hun har vært her i 10 år så det er hans/hennes tur”.
Mht rusmisbrukere og andre hjelpetrengende finnes det jo et stort potensiale for effektivisering av samfunnsøkonomien.
Om barnevernet gjorde jobben sin og f.eks politiet+domstolene hadde sørget for at barn ble bedre beskyttet anser jeg det som rimelig sikkert at behovet for midler til f.eks psykiatri, rusomsorg og kriminialitetsbekjempelse ville ha falt. Det samme gjelder kostnader til uføretrygd og sosialytelser forøvrig. Har vanskelig for å tro at det dreier seg om småpenger for å si det slik.
Når det gjelder ruspolitikk ligger vi på topp når det gjelder narkomane, og avvenning osv er ikke spesielt høyt prioritert. Det samme gjelder utdeling av f.eks heroin hvor debatten går i forhold til etikk/moral istedet for virker/virker ikke.
Et annet (tragikomisk) eksempel er jo veien gjennom østfold hvor de fant ut at de skulle spare noen kroner på fundamenteringen og fikk så mye telehiv at veien må bygges på nytt. :o)
NÅr det gjelder politisk styrte betingelser er jeg i bunn og grunn enig. Det foregår en uheldig veksling hvor byråkrater blir politikere og vice versa. I tillegg rekrutterer man fra fagavdelingen opp i departementene på en måte som gjør endring svært vanskelig. Det er naturlig med noe rekruttering den veien, men når det tar overhånd vil “korpsånden” være en brems og hindre forbedringer.
I tillegg er kontrollvirksomheter også knyttet alt for tett opp mot samme miljø og dette vanskeliggjør sanksjoner når noe er galt.
Det er vanskelig å være motstander av idéen om et effektivt samfunn. På de annen side så er effektivitet et gradsspørsmål. Som med alle andre ønsker om det gode må man spørre seg; hva er godt nok. Eller i dette tilfellet; når er samfunnet vårt effektivt nok? Baksiden av det allestedsnærværende kravet om effektivitet er spørsmålet om hva man gjør med de menneskene som ikke passer inn. De som ikke har kompetansen eller forutsettningene til å være det optimale valget for en rolle i det velsmurte samfunnsmaskineriet. Skal de legges i kassen merket ‘reservedeler’?
Jeg tror kritikken mot den generelle ineffektiviteten i samfunnet vil stilne av seg selv over tid, en gang i fremtiden når vi alle er over gjennomsnittet.
Samfunnets manglende evnet til å få med seg de som faller utenom er et uttrykk for ineffektivitet. Det er mulig å gjøre en hel del, men samfunnet har ingen større vilje til å foreta de grep som er nødvendig.
Det gjelder blant annet innstramming av private bedrifters muligheter – med tilhørende sanksjoner – til å skvise ut ansatte når de har passert sitt toppnivå mht produktivitet.
Videre så gjelder det å gjøre noe med de klassiske årsakene til at noen faller utenfor.
Deretter er det også snakk om hvordan det offentlige anvender de verktøy som de faktisk har for å få de tilbake igjen, og det er snakk om hvilke verktøy behøver i tillegg til de de allerede har. Videre er det nokså klart at det er et stort behov for holdningsendringer til de som faller utenfor i det offentlige.
Å få trygdemottagere tilbake i arbeid de kan håndtere og videreutvikle seg i er usedvanlig god samfunnsøkonomi. Privat sektor har også behov for holdningsendringer og må sannsynligvis stimuleres økonomisk for at de skal ansette personer som “har befunnet seg utenfor”.
La meg også tilføye:
Mht oppgaven med å gjøre trygdede tilgjengelig for arbeidsmarkedet og arbeidsmarkedet tilgjengelig for trygdede, så må man også erkjenne at en hel del av de trygdede faktisk ikke kan arbeide. Det vil være rasjonelt å identifisere så mange som mulig av disse og bli enige med dem om at arbeide er et urealistisk alternativ. Da slipper man å bruke ressurser på det umuliges kunst og kan kanalisere disse mot de som har urealisert potensiale. Jeg kan også forestille meg at dette gir økt livskvalitet for de “permanent trygdede” som følge av økt stabilitet og forutsigbarhet