Om å foretrekke fred
Ingvild Skogvold er dagens gjestebloggar på Maddam:
På flyet hjem fra Tel Aviv ble jeg sittende ved siden av en eldre israelsk mann. Han lurte på hvor jeg hadde vært i Israel. Jeg fortalte at jeg hadde vært på Vestbredden og jobbet som engelsklærer på et palestinsk universitetet. Han fulgte opp med utropet, ”Så, du foretrekker araberne foran jødene?”. Denne mistenkeliggjøringen har jeg også opplevd her hjemme. Diskursen i Israel-Palestina konflikten er basert på kunstige motsetninger. Man må ta et valg; enten støtter man uforbeholdent palestinerne eller israelerne. Jeg vil ta et oppgjør med disse merkelappene, og forbeholder meg retten til å ta side med de israelerne og palestinerne som først og fremst ønsker en fredelig løsning på konflikten. De såkalte Israel-”vennene” har tidvis lyktes med å fremstille seg selv som de eneste som kjemper for israeleres interesser. Dette på tross av at de representerer interessene til religiøse ekstremister og den radikale høyresiden, og ikke Israels befolkning som helhet. I en situasjon hvor status quo er uholdbar, hvor regionale allianser er i omrokkering, er det klart at den kompromissløse og voldsavlende linjen som føres av Israel-”vennene” hverken vil sikre israelere eller palestinere en trygg framtid i regionen.
”Så, du foretrekker araberne foran jødene?”
Den uforbeholdne støtten til de israelske bosetterne i Hebron (al-Khalil på arabisk) er et av de klareste eksemplene på at Israel-”vennene” ikke er seriøse fredspartnere. Bosetterne i Hebron representerer noen av de mest voldelige og ekstremistiske bosetterne på Vestbredden. Vår guide, en lokal palestiner som kjemper en daglig kamp for å bli boende i gamlebyen, får jevnlige drapstrusler, og hans kone og barn har blitt utsatt for grov vold fra sine bosetter-naboer. Flere av bosetterne har frarøvet sine barn en trygg oppvekst i USA for å flytte til Hebron, hvor barna vokser opp med forakt for sine naboer og en ideologi hvor målet om jødisk tilstedeværelse i Hebron rettferdiggjør alle midler. Det er dette ekstremistiske, voldelige miljøet Israel-”vennene” forsvarer. Da jeg besøkte bosetternes museum i Hebron fant jeg en glanset brosjyre med tittelen Hebron, Rebirth from Ruins. Brosjyren var utgitt av Senter mot antisemitisme (SMA), en norsk organisasjon med sterke bånd til bosetterne i Hebron. På sine hjemmesider skriver SMA at de er «et ressurs- og dokumentasjonssenter som gir saklig og balansert informasjon om jødenes og Israels situasjon og om forholdene i Midtøsten» samtidig som de uforbeholdent støtter noen av de voldeligste bosetterne på Vestbredden.
Bosetterne i Hebron representerer noen av de mest voldelige og ekstremistiske bosetterne på Vestbredden.
Hebron er av sentral religiøs betydning i de tre monoteistiske religionene. Byen huser Patriarkenes grav (bildet) der Abraham, Sara, Isak og Jakob i følge tradisjonen er gravlagt. Byen har i løpet av konfliktens nesten hundre-år-gamle historie vært åstedet for tragiske massakre med ofre begge sider. I 1929 ble seksti-syv jøder drept av en voldelig mobb. Den 25. februar 1994 ble rundt 30 palestinere drept da bosetteren Baruch Goldstein inntok Ibrahim-moskéen under fredagsbønnen med et maskingevær.
Israel-”vennene” står for en voldelig konfrontasjonslinje ut i fra en deterministisk historie- og kulturforståelse, hvor islamofobiske elementer står sentralt. Massakren som rystet det jødiske samfunnet i Hebron i 1929 blir brukt av bosettermiljøet i Hebron til å underbygge en idé om at jøder aldri kan stole på arabere. I brosjyren skriver SMAs Dr. Michel Rachel Suissa at jøder ble myrdet av sine arabiske naboer og ansatte som de hadde ”kjent og stolt på i mange år” (Suissa, 2009, s. 8, min oversettelse). I samme brosjyre advarer Elyakim Haetzni, en sentral figur i bosettermiljøet, mot forsøk på brobygging mellom jøder og arabere. Haetzni hevder at naive jøder som blindt stoler på sine arabiske naboer istedenfor å ruste opp og forsvare seg mot dem lider av det såkalte ”1929 syndromet” (Haetzni, 2009, 37, min oversettelse). Bosetterne og Israel-”vennene” har, på bakgrunn av en særdeles kontroversiell historieforståelse, skapt et fiendebilde som rettferdiggjør ekstreme midler og som ribber dem for insentiver til å inngå de nødvendige kompromissene for fred.
Massakren som rystet det jødiske samfunnet i Hebron i 1929 blir brukt av bosettermiljøet i Hebron til å underbygge en idé om at jøder aldri kan stole på arabere.
AlShuhadda-gaten; gaten som pleide å være en av byens hovedårer er nå stengt for palestinere. Kun bosettere og internasjonale har nå adgang.
Religiøs ekstremisme er et sentralt element i bosetternes verdensanskuelse og SMAs støtte til jødiske bosetting i Hebron. I følge bosetterne er jødisk tilstedeværelse avgjørende for frelsen til det jødiske folk, og dermed også frelsen til menneskeheten som helhet. Videre hevder Hebron-bosetteren Noam Arnon at palestinere ikke har religiøs tilhørighet til Hebron, men på ”Arabias enorme landmasser”, og at palestinerne dermed burde flytte til den arabiske halvøya (Arnon 2009 s 26, min oversettelse). Israel-vennene støtter dermed en ideologi hvis løsning av konflikten baserer seg på palestinsk masseutvandring fra sine hjem (lés etnisk rensing). Dette minner om utenriksminister Liebermans forespeilede løsning på den såkalte «demografiske trusselen» mot Israel, det vil si frykten for at den arabisk-israelske befolkningen vil utgjøre et flertall i Israel om noen tiår og dermed undergrave sionismens ideologiske grunnpillar om en jødisk, demokratisk stat. Lieberman har tatt til orde for «befolkningsutveksling» av arabiske israelere til de palestinske områdene. Den israelske venstresiden har vist klar motstand mot Lieberman-planen. Dette beviser at SMA og andre Israelvenner representerer en radikal høyrefløy i israelsk politikk.
Israel-vennene støtter dermed en ideologi hvis løsning av konflikten baserer seg på palestinsk masseutvandring fra sine hjem (lés etnisk rensing).
Flere bosettere bor ovenfor hovedhandlegaten til palestinere i gamlebyen. Det har vært nødvendig å sette opp et nett for å beskytte handlende fra steiner, møbler, og skrot som bosetterne kaster ned mot gateplan.
Israels fremtidige sikkerhet må basere seg på en vilje til å etablere et godt forhold til sine naboer og sin egen befolkning, hvorav 20% er arabiske israelere. Det er nødvendig å bevege seg bort fra en debatt om hvem som har mest og minst rett til landet, og anerkjenne situasjonen på bakken – Israel har eksistert i over sytti år, og vil fortsette å eksistere, uavhengig av hvor uenig man kan være i beslutningen som ble tatt i 1948. Palestinere har sine hjem på Vestbredden og Gaza, og kommer ikke til å pakke og dra uansett hvor lite rett enkelte mener de har på landet sitt, eller hvor mange sjekkposter man setter opp og vilkårlige arrestasjoner man gjennomfører. Okkupasjonen er uholdbar og en videreføring av Israels kompromissløse konfrontasjonslinje gjør en voldseskalering så å si uunngåelig. Ved å støtte bosetterne i Hebron støtter SMA og andre såkalte Israel-”venner” en politikk som kommer til å føre Israel og deres palestinske naboer rett utfor stupet. Hvis en fredelig framtid for israelere og palestinere er målet, er det på høy tid å revurderer hvem som er Israels egentlige venner.
Ingvild Skogvold avsluttet nylig en master i Midtøstenstudier og et opphold som engelsklærer i Nablus på Vestbredden. Er generelt samfunnsengasjert, og over gjennomsnittet interessert i Israel-Palestina konflikten.
Bileta er tatt av Ingvild.
Om forfatteren
Gjesteblogger
Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.
Related Posts
-
Det eneste som kan stoppe en selvmordsbomber…
“Det eneste som kan stoppe selvmordsbombere fra Hamas er vissheten om at søstrene eller mødrene deres blir voldtatt” Seksualisert vold Uttalelsen er fra et […]
Oppskrift: Dette kan du svare de selverklærte «nøytrale» i Midtøsten-konflikten
Når nyansene ikke finnes, kan man ikke finne på nyanser. I en asymmetrisk konflikt som Midtøsten-konflikten er, er det helt legitimt å bruke sterke ord og […]
Hei Ingvild, veldig bra artikkel. Jeg har selv vært på busstur med Israeli Committee against House Demolishings (ICAD) som er en viktig aktør i den israelske fredsbevegelsen. Guiden vår var Micah, en ung jøde som hadde tjenestegjort i Hebron. Han kunne fortelle hvordan den israelske hæren hadde som oppgave å beskytte bosetterne og ikke kunne gjøre noe annet enn å stå på sidelinjen og se på hvordan palestinerne ble kastet ut av sine egne hjem. Jeg har ofte lurt på hvordan de som støtter bosetterne i Norge ikke kan se at dette ikke er i Israels egen interesse, og at de gjør Israel en stor bjørnetjeneste ved å støtte de mest fanatiske og ekstremistiske kreftene.
Flott at du skriver om situasjonen i Hebron. Er enig med deg i beskrivelsen av ekstremistene i SMA. Flertallet av norske “Israel-venner” er derimot mindre ekstreme enn SMA (mindre eksplisitt rasistiske, mindre religiøst fundamentalistiske, mindre kompromissløse og støtter ikke individuell israelsk terror etc.) P
roblemet er at disse såkalt “moderate” Israel-vennene støtter aktivt opp om det som er det virkelige problemet i Palestina: okkupasjonen/koloniseringen og apartheidsystemet. Dette er ille nok, selv uten individuell terror og religiøs ekstremisme fra bosettere.
En av grunnene til at Hebron bosetterne er mislikt også blant mange israelske sionister er nettopp det at deres ekstremisme ødelegger for “saken”. De skaper sympati med palestinerne og vanskeliggjør okkupasjonsmyndighetens kolonisering og internasjonale diplomatiske/økonomiske forbindelser.
Det er feil som mange hevder at konflikten er fastlåst pga “ekstremister på begge sider” (eks Hebron-bosetterne og Islamsk Jihad). Det er de “moderate” (i israelsk sammenheng) i Kadima og Det israelske arbeiderpartiet etc som har stått for og står for meste parten av koloniseringa og apartheidsystemet. Derfor bør hovedtyngden av kritikk også ramme dem.
Hei Lars. Takk for bra kommentar. Jeg skulle gjerne ha fått med meg den omvisningen! Det er mye bra folk i den israelske fredsbevegelsen. Det som er bekymringsverdig er at de blir sett på som femtekolonner innad i Israel- og at dette i økende grad har blitt en mainstream holdning. De nye lovene som de radikale høyrekreftene prøver å få gjennom Knesset om å stoppe finansieringen av organisasjonene i den israelske fredsbevegelsen er et klart eksempel på dette. I SMA-brosjyren nevner de også fredsbevegelsen som fiender av Israel. Jeg håper vinden snur- men jeg er redd for at situasjonen må bli verre før den blir bedre – før folk får øynene opp for hvilken retning Israel i dag blir ført.
Akk, for en diskrepans mellom tittel og innhold! Da jeg begynte å lese tenkte jeg “ah, endelig en som har et balansert forhold til Midtøsten-konflikten”. Men så kom det vanlige Isreal-kritiske innholdet, helt uten nyanser.
Artikkelforfatteren skifter nok neppe mening, men kanskje er det viktig å minne om at alle forsøk på fred også må forholde seg til at Hamas ALDRI vil anerkjenne Israels rett til å eksistere.
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10043415
Hei Lars nr to! Jeg er 99 % enig i det du skriver. Jeg skulle nok ha skrevet noen setninger om hvorfor jeg valgte å ta opp nettopp SMA og deres støtte til bosetterne- siden det går an å argumentere for at de ikke representerer Israelvenner generelt. Men jeg er uenig i det du skriver at det er feil å si at konflikten er fastlåst pga ekstremistene. Etter seksdagerskrigen fikk religiøs sionisme sitt inntog i israelsk politikk. Etter det har mange av premissene blitt satt av ekstremistiske grupperinger – spesielt i forhold til de okkuperte områdene. De “moderate” partiene har selv valgt å binde hendene sine til masta ved å støtte opp om de ekstremistiske gruppene – som har vært i sentrale vippeposisjoner i flere regjeringer siden 70-tallet. Jeg mener så klart heller ikke det israelske arbeiderpartiet representerer noe gangbart alternativ – de har gang på gang fått bevise at de ikke ønsker en fredelig løsning. De progressive kreftene i Israel ligger langt til venstre for de etablerte partiene.
Og Tromtrom – Gi gjerne konkret kritikk på hva du mener er unyansert med innlegget mitt. Det blir feil å si at det mangler nyanser bare pga at jeg ikke nevner Hamas – jeg kan godt skrivet et Hamas- eller Fatah- kritisk innlegg men det ble på siden av det temaet jeg ønsket å ta opp. Om jeg skal bruke ryggmargsrefleksen her så er vi nok grunnleggende uenig når det gjelder men som sitter med handlingsrommet i denne konflikten. Er stillstanden i konflikten et resultat av manglende handling fra israelske eller palestinske ledere? Jeg mener at på grunn av de politiske utviklingene (f eks Hamas sin slutt på selvmordsbombing) og ikke minst de enorme maktforskjellene mellom partene så er det Israel som må ta dette initiativet. Problemet er at det er i Israels kortsiktige interesse å opprettholde status quo – hvor de kan fortsette okkupasjonen uten særlig motstand eller problemer, og utvide bosettingene mens de sakte men sikkert annekterer Vestbredden. Palestinerne har prøvd fredelig motstand (1. intifada), diplomati (Oslo-avtalen) og voldelig motstand (2. intifada). Alt har feilet, og utsiktene til reelt selvstyre og slutt på okkupasjonen blekner for hver dag som går. Hvis du virkelig mener at noen ord i charteret til Hamas kommer til å revolusjonere den politiske situasjonen, så er det mildt sagt en forenklet analyse av en svært kompleks konflikt.
Hey, Ingvild, ET STORT TAKK!! :D
Jeg er en hel verden full av enig med deg!
For MEG har konflikten hatt tre parter, ikke to. Den israelske regjeringen, den palestinske regjeringen (som nå er delt i to) og så folket – på begge sider.
Slik jeg oppfatter situasjonen har regjeringene på begge sidene blitt veldig høyrevridde og folk her i Norge sitter på begge sider av det politiske gjerde og støtter hver sin ultranasjonalistiske part.
Midt i mellom har vi folket. De fleste mennesker, slik jeg oppfatter det, i Israel og i Palestina ønsker fred mer enn noe annet. Land, politikk, alt slikt er uvesentlig. Folk ønsker bare en gjenåpning av grensen mot Gaza, et opphør av blokaden og å få gå tilbake til vanlige jobber så de kan tjene til livets opphold og skape en fremtid for sine barn.
Jeg holder ikke på hverken Israel eller Palestina. Dog mener jeg Abbas er inne på rett spor når han nå forsøker å få til en varig fred mellom Israel og Gaza/Vestbredden.
Konflikten er, for meg, veldig enkel. Legg ned våpnene. Fred er oppnådd.
ALT ANNET kan løses gjennom politisk samarbeide. INGENTING oppnås ved at noen sprenger seg i luften i blant en masse ungdommer i Israel eller ved at Israel sender inn helikoptre til å myrde og drepe en masse sivile i Gaza.
Fred er ikke så vanskelig å oppnå egentlig.
Du er en sann stor strateg Anders, med eminente historiske momenter. Nargilaen blir varm når du setter seg på stranden sør i Tel-Aviv/Yafo ved å øse ut din kunnskap, fordi tilhørerne flokker seg rundt.
Nå mangler bare syken som en del får, når man beveger seg opp i høydene ovenfor Lod/Ramla. Da er alt komplett.
Andreas: du overser maktforskjellen og interessemotsetningene. Fred er selvsagt lett å oppnå om man mener fred bare er at man legger ned våpnene. Poenget er at konflikten har årsaker som må løses. Volden er ikke årsaken.
Israelerne har egentlig bare et legitimt behov som ikke er innfridd: sikkerhet. Palestinerne derimot har en rekke legitime behov de nektes: selvstyre, bevegelsesfrihet, sikkerhet, rett til egen jord og ressurser, frihet for politiske fanger osv osv.
Disse rettighetene kan og bør åpenbart ikke sikres gjennom vold. Derfor må man utjevne maktforskjellene og presse de som har mulighet til å innfri rettighetene (Israel). Om man ønsker fredelige virkemidler er det egentlig kun en ting som funker: Sanksjoner mot okkupanten. Boikott, uttrekk av investeringer, økonomiske restriksjoner osv.
Diplomati og fredsønsker uten press på okkupanten fører ingen steder. I dag har Israel ingen reell grunn til å inngå kompromisser eller innfri rettmessige palestinske krav. Da må vi gi dem slike grunner. Og det gjør man med røde tall, et språk alle politiske ledere forstår.