En stille krig mot kvinners kropp i likestillingsparadis?
År etter år sitter jeg med avisen ved frokostbordet og leser om kvinner som har blitt drept av sin partner. I små rubrikker, på ca 4×4 cm, øverst, nederst eller i hjørnet på avissiden, blir vi informert om at har mistet nok en kvinne. Intet mer, intet mindre, og vi blar om til neste side.
Hver enkelt av disse små ”notisene” gjør meg svimmel og kvalm. Summen av dem, og det faktum at ingen protesterer og demonstrer, gjør meg forbanna. Jeg får lyst til å hyle og gråte.
I perioden mellom 2000 og 2007 ble 72 kvinner drept av sin partner. I 2009 skrev Likestillings og Diskrimineringsdirektoratet på sine nettsider:
”Noen ganger er resultatet av menns vold mot kvinner drap. Norge topper statistikken over menn som dreper kvinner de har eller har hatt en nær relasjon til. (…). Det er nesten bare menn som dreper, og 23 norske menn og to utenlandske er siktet i de 27 sakene”
Den ”typiske drapsmannen” er en norsk mann i 30-40 årene, og som er sinnsfrisk.
Et sviktende system
I en kontekst hvor alt skulle blitt gjort for bekjempe dette alvorlige problemet, ser det ut til at systemet svikter. Å leve med feil mann, kan være dødelig. Å ta skjea i egen hånd og anmelde forholdet, er heller ikke uproblematisk. I følge denne doktoravhandlingen av Yngvil Grøvdal, møter kvinner et rettsapparat der de opplever å bli redusert til bevismateriale i sin egen sak, og til et ”middel i statens kamp mot kriminalitet”. De møter advokater som ber dem kle og te seg tekkelig, og ikke stille for høyt erstatningskrav. De må ikke virke grådige og usømmelige, dersom de vil ha medhold. Kvinnene rapporterer også at de opplever politiet som likegyldige mannssjåvinister som verken har kunnskap om, eller interesse for dem.
En rettsprosess er en enorm påkjenning for kvinnene, og terskelen for å anmelde er høy. Det er knyttet mye skam og tabu til å leve i et voldelig parforhold i ”verdens mest likestilte land”. Men selv om kvinner nå anmelder mer enn før, blir fremdeles bare to av ti anmeldte domfelt, og ofte kan det ta opp til to år før saken havner i retten. I mellomtiden må kvinnene leve med at overgriperen går løs.
Kvinnekroppen – en slagmark.
Vold mot kvinner er et omfattende samfunnsproblem. Vi har akkurat vært igjennom en ”overfallsvoldtektsbølge” som ble redusert til å handle om: hva skal vi gjøre med ikke-vestlige voldtektsforbrytere? Men hvert år voldtas mellom 10 000 og 16 000 kvinner. Dette utgjør opptil 43 kvinner (i gjennomsnitt) hver dag. Hver eneste dag! Som ”likestillingsverdensmestere og fredsnasjon” fremstår dette absurd – i virkeligheten ser dette mer ut som fortiet krig mot kvinners kropp.
Det jeg er aller mest redd for, er å bo i en stat gjennomsyret av kvinnefordommer – fordommer som jeg risikerer å få rett i fleisen når jeg ligger nede for telling. Det vil oppleves som nok et overgrep.
Men fremdeles bidrar gjerne profilerte personer til å bagatellisere voldtekt. Også i helsevesenet risikerer kvinner å møte fordomsfulle holdninger. Voldtekt i etnisk norske miljøer handler enkelt og greit om alkoholkultur og om at kvinner ikke kler, og ter seg som de burde. De er medskyldige. Men det vi er aller mest redd, er den ikke-vestlige mannen.
Jeg aldri vært redd for en mann fordi han har mørkere hudtoner enn meg. Det jeg er livredd for, er å møte kunnskapsløse og fordomsfulle personer i helsevesenet og i offentligheten. Jeg er redd for å møte på en mannssjåvinist i politiet, dersom jeg må anmelde min partner for å ha banket meg opp. Jeg er redd for å bli mistenkeliggjort i en rettssal dersom jeg har på meg en utringning og forlanger en skikkelig oppreisning for å ha fått min helse og livskvalitet betraktelig forringet. Det jeg er aller mest redd for, er å bo i en stat gjennomsyret av kvinnefordommer – fordommer som jeg risikerer å få rett i fleisen når jeg ligger nede for telling. Det vil oppleves som nok et overgrep.
Av FNs overvåkningskomite (CEDAW) har Norge nå fått passet påstemplet for vårt arbeid med vold mot kvinner. Norge ble blant annet utfordret til å stryrke likestillingsapparatet og se på hvordan rettssystemet jobber med disse sakene. Det var på sin plass, nettopp fordi vi flyter i overkant godt på vårt oppblåste ”likestillingsego”. Alt tyder på at det trengs en realitetsorientering og en gjennomgang av alle instanser, på alle nivåer, som jobber med kvinner utsatt for vold. Det ser også ut til at behovet for kompetanseheving og omfattende holdningsarbeid, er skrikende.
En mannsidentitet i krise. Makt og avmakt
Men problemet er sammensatt, og krever flere parallelle strategier.
Menns vold mot kvinner har ofte blitt forstått som mannens måte å stadfeste at kvinnen er underordnet på. Det handler om mannens makt og kontroll over kvinner.
For en del år tilbake skrev jeg bachelor oppgave om kjønnsroller i krig og konflikt. Det viktigste jeg lærte i denne prosessen var at menns vold mot kvinner også handler om en mannsidentitet i krise, og om avmakt. I en ekstrem situasjon, som i krig og konflikt, oppstår det et misforhold mellom samfunnets forventninger til mannen og mannens mulighet til å innfri disse forventningene. Det kan handle om reduserte muligheter til å forsørge og beskytte familien. Dette ”misforholdet” skaper frustrasjon og en følelse av ydmykelse, som tas ut over kvinner, i form av vold.
Feminisme handler om frihet fra trange kjønnsroller. Det gjelder også for menn. Menns vold mot kvinner er først og fremst et mannsproblem, som på brutalt vis rammer kvinner.
I norsk kontekst er en mannsidentitet, basert på kvinners underordning, uforenelig med et mer likestillingsorientert samfunn. Menn har ikke lenger noen legitim autoritet i familien, eller rett til å bestemme over kvinner. Et kjønnsrollemønster i endring kan derfor også trigge et misforhold mellom mannsidentiteten og normene i samfunnet - et misforhold som noen ganger brutalt kolliderer i parforholdet. Mitt inntrykk er at det er et etterslep på mannssiden i likestillingsprosessen. Mannsrollen er fremdeles er for ”trang” og menn har mer psykiske problemer og snakker mindre åpent om sine problemer. Det anses fremdeles som ”umandig”. Fortrengte problemer, er en tikkende bombe. En mannsidentitet som ”ikke henger med i tiden”, er det samme. Vold mot kvinner kan derfor være uttrykk for både makt og for avmakt.
Vi trenger derfor mer kunnskap om menn, mannsidentitet, kjønnsroller og ulike maskuliniteter, for å forstå hvorfor tilsynelatende sinnsfriske menn dreper sine kvinner. Jeg mener også at det er behov for å jobbe med mannsidentiteten, slik at den tolererer mer åpenhet og mer sårbarhet. Feminisme handler om frihet fra trange kjønnsroller. Det gjelder også for menn. Menns vold mot kvinner er først og fremst et mannsproblem, som på brutalt vis rammer kvinner.
Å jobbe for mer likestilling og gjensidig respekt mellom kjønnene er det viktigste vi kan gjøre. Å jobbe med mannsidentiteten, er den del av det samme prosjektet. Menns vold mot kvinner er vårt fellesanliggende, og en klar indikator på at vi fremdeles har store likestillingsutfordringer.
Jeg vil ikke lese mer om drepte kvinner i avisen. Det får meg til å ville hyle og gråte.
Bilde: clear legal basis needed to combat violence against women, European Parliament´s Photostream, CC BY NC-ND 2.0
Bilde: IMGP6403_ptu-no-violence, RaeAllen´s Photostream, CC BY NC-ND 2.0
Om forfatteren
Malin
For meg handler feminisme om rettferdighet og frihet. Å skrive om feminisme er viktig, både for meg personlig, men også fordi jeg håper det kan bidra til mer debatt, refleksjon og kjønnsrettferdighet.
Related Posts
-
Hva skjer under Arendalsuka 2021?
Det er mange spennende arrangementer om likestilling, inkludering og mangfold under årets Arendalsuka. Gada har påvegne av Maddam laget en oversikt over arrangementer vi anbefaler […]
WEFs likestillingsrapport skaper et forvrengt bilde av hvordan det står til med verdens kvinner
Visste du at landet med en av verdens strengeste abortlover er verdens femte mest likestilte land? Eller at hvis du vil bo i et likestilt […]
Siden du behagelig nok konsentrerer deg om mannen som et problem:
Har du noe grunnlag for å påstå at kvinner i krig ikke er voldelige og ikke bidrar til, tilskynder, oppmuntrer til, eller begår overgrep? (Lysende sti, Den sovjetiske hæren, Tamiltigrene, Pol Pot, IDF, Abu Graib, Rinnanbanden, Kleopatra osv osv?) Er kvinnene rekruttert for dere godhet og medfølelse? Var Fritzl’s kone fullstendig tilbakestående og derved uvitende?
Har du belegg for at menn har mer psykiske problemer enn kvinner eller ekstrapolerer du ut ifra mørketall? Dreper ikke kvinner med psykiske problemer sine partere og ikke minst sine barn?
Kvinner bli ansett som “hovedoppdrager” (det er derfor de får foreldreretten ved skilsmisser), og har gjerne hovedomsorgen og derved ansvar for oppdragelsen av barn i de viktigste årene når det gjelder preging. Er problemet at kvinner oppdrar sine sønner til å bli voldsmenn og sine døtre til å bli ofre for voldsmenn?
Hvordan forklarer du vold, mishandling og omsorgssvikt i offentlig eldreomsorg – nesten uten unntak utført av kvinner?
Hvordan forklarer du den største mishandlingssaken i Irland noen sinne (Magdalenaordenens vaskerier++)?
Hvordan forklarer du at det er kvinner som aktivt sverter voldtektsofre, kritiserer klesdrakt osv selv etter at en voldtektsmann har blitt ilagt en “streng fengselsstraff” (i hht normene dvs loven)?
Hvordan forklarer du at det er kvinner (venninner, familie og slekt) som aktivt jobber for at mishandlede kvinner skal dra tilbake til en voldsmann når de utsatte kvinnene og deres barn har blitt gitt mulighet til å komme seg unna?
Hvordan forklarer du at kvinner som faktisk kommer seg unna overgripere finner seg en ny mann som forgriper seg?
Hvordan forklarer du at utenlandske kvinner som oppsøker sosialetaten etter å ha flyktet fra vold i ekteskapet aktivt oppmuntres av kvinnelige saksbehandlere til å returnere til hjemlandet selv om de har lovlig opphold i riket (Schengen) og automatisk har rett til opphold når vold er årsak til at de ikke lenger kan forsørge seg? Med det resultat at de tvinges tilbake til sin voldelige ektefelle?
Hvordan forklarer du at kvinner låner ut sine døtre (og/eller sønner) til misbrukere mens andre kvinner selger dem gjennom prostitusjon?
Hvordan forklarer du at det er bestemødrene og mødrene som er den største drivkraften bak omskjæring?
Vold, mishandling, misbruk og drap er ikke et mannsproblem, men et problem som dreier seg om “menneskets natur”.
Ønsker man å få slutt på vold og misbruk nytter det ikke å se på kun et av kjønnene og reagere på konsekvenser som vold og drap som om dette utelukkende er et resultat av “menns iboende behov for og glede av å skade kvinner”.
Man er nødt til å se på mennesker i sin helhet. Kultur og normer er den del av det, og kvinner er MINST like sentrale som menn i hvordan normer og sanksjoner håndheves i forskjellige samfunn og kulturer. Kvinner er sterke kulturbærere og man kan ikke overse kvinners rolle i dette.
Hei Jacob.
jeg tror du misforstår budskapet i innlegget mitt. det er ikke så rart, da dette er basertpå begrepsapparat fra kjønnsstudier. teksten er derfor ikke så oppklarende og beskrivende som den med fordel burde vært. Men for å være helt ærlig mistenker jeg, av den aggressive tonen din, at du vil være kverulerende, mer enn du egentlig er interessert i å forstå det jeg faktisk skriver. Det er et dårlig utgangspunkt for en konstruktiv samtale, Jacob.
Jeg mener ikke at menn og kvinner er så forskjellige, eller at kvinner av natur er mer fredelige enn menn. i min oppgave var jeg derfor opptatt av å nyansere og bryte opp i disse stereotypiene av “kvinner som offer og menn som rabiate voldsforbrytere”. jeg skrev derfor også om kvinner som deltakere i krig. menns vold mot kvinner har stort sett blitt forklart med mannens behov for å dominere kvinnen. noe av poenget mitt, er at volden også kan være et uttrykk for avmakt – i en situasjon hvor mannen ikke kan innfri forventningene til mannen. isåfall må man være villig til å justere på forventningene til mannen. det er en del av feministisk ambisjon, å myke opp i veldig kjønnsspesifikke forventninger som begrenser begge kjønn, på ulike måter.
jeg er enig i at kvinner, i aller høyeste grad, bærer videre normer og tradisjoner.
du spør hvorfor jeg ikke skriver om kvinner som dreper. nå viser statistikken at kvinner ikke dreper sin partner. Det kan du lese ut av statistikken her: http://www.ldo.no/no/Tema/Vold-og-trakassering/Vold-og-hatkriminalitet/Vold-i-nare-relasjoner—omfang/-Drap/. hvorfor det er slik, mener jeg at vi trenger å forske mer på. jeg mener at det er noe med mannsrollen som kan se ut til å være i uttakt. og ja, jeg mener at dette har sammenheng med sosialisering og ulik oppdragelse av kjønnene. studier viser at allerede tidlig i barnehagen behandles gutter og jenter svært forskjellig. Jeg tror dette kan ha mer alvorlig innvirkning på oss enn vi tror. jeg mener også at våre forestillinger om maskulinitet og forventninger til mannen (som reproduserers gjennom oppvekst), gjør at det ikke oppleves som like naturlig for mange menn å uttykke hvordan de har det. Men som sagt, dette er mest basert på mine antagelser, observasjoner og refleksjoner.
Det jeg etterlyser her, er mer fokus på dette perspektivet, og mer forskning på området. Det er nødvendig å vite hvorfor sinnsfriske menn, verdenes mest likestilte land topper statistikker over drap i nære relasjoner
jeg mener at kjønn er en relasjon. selvfølgelig skal vi se på hele menneskeheten og menneskets natur. Jeg mener, imidlertid, at dynamikken i, og de ulike forventningene til kjønnene, gjør at kjønn er en viktig innfallsvinkel til å forstå menneskets adferd.
Bra innlegg, Malin!! Det er vel i grunn nok å lese diverse uttalelser fra visse menn i kommentarfeltet her på bloggen deres for å se at det sitter en god del bitre, avmektige kvinnehatere rundt forbi. Flere av disse har antgelig hatt en kjæreste en gang, noen har kanskje ei søster og de fleste ei mamma – og jeg har mange ganger lurt på hvordan de oppfører seg mot disse når de så tydelig renner over av aggresjon og raseri mot kvinnekjønnet generelt. Ofte er det fristende å avfeie disse typene som latterlige furteperer, men når holdningene deres faktisk gir seg sånne utslag er det – som du skriver – snarere til å grine av…
Stå på med det bra arbeidet, du skriver så godt! :-)KristinB
Tusen takk for hyggelig tilbakemelding Kristin. ja, det er mye hat rettet mot både kvinnekjønnet og spesielt mot feminister. feminister får skylden for det meste som har “gått til helvete” i dette samfunnet. det er kanskje ikke så rart, vi utfordrer det etablerte og noe av det mest grunnleggende ved folks identitet, nemlig kjønn. Man kan bli oppgitt og forbanna, og det tillater jeg meg ofte å bli. Samtidig mener jeg at dette hatet (mot kvinnekjønnet) tidvis virker så dyptliggende og så inderlig, at det burde være interessant å komme mer til bunns i “hvorfor”. Kvinnehatet kommer til uttrykk på mange måter og arenaer, og er såpass skadelig, at vi må ta det på alvor. Dersom dette er menn som egentlig “roper om hjelp”, hjelper det ikke å bare be dem dra til helvete. Det er derfor en balansegang mellom det å ta folk på alvor og det å be folk skjerpe seg. Normal folkeskikk burde man kunne forvente av alle.
Tar opp kun ett moment;
Tallet 8000-160000 er fra NOU2008:4 og omhandler voldtekt og voldtektsforsøk. Der voldtektsforsøk defineres ganske så vidt. En grov overdrivelse i dette innlegget. Ikke noe “bombe” forsåvidt, en er jo selvsagt best tjent ideologisk med å hause opp tall til himmelske høyder.
http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/2008/nou-2008-4/7.html?id=497711
Men ingen fare. For i neste avsnitt hevder jo at tallet er jo så meget større.
Vi (og en del av dere som kommenterer her på maddam) diskuterer grenser for voldtekt, voldtektsforsøk og tall, i det uendelige her inne. Vi burde ha diskutert dette nok nå, til at vi vet at vi er uenige om grenser, definisjoner og tall. Jeg forholder meg til offentlige dokumenter, om du er uenig i det som står i der, må det være din sak. Utover det ligger det metervis av diskusjoner om tall og grenser i maddams kommentarfelt. her vil det ikke vies en cm til (fra min side), til denne diskusjonen. den er faktisk helt på siden av hva dette handler om.
Om du forholder deg til offentlige dokumenter, så bør du jo for all del trykke på linken. Noe mer offentlig en regjeringslinker er det vel knapt noe som finnes. Foruten mailene til Lysbakken&Co for tiden.
Selvsagt er det på siden av saken, når en hauser opp tall som det ikke er noe særlig belegg for. Og så i ettertid krever handling basert på tall som ikke eksisterer.
@ Malin:
Jeg er nokså engasjert i dette og brukte såpass mange eksempler fordi jeg mener at du etter å ha presentert faktaopplysningene bygger opp om “etablerte myter”.
Du tar utgangspunkt i en statistikk over partnerdrap i Norge, og den eneste relevansen krig har til dette vil være psykisk krigsskadde som dreper sin partner – godt kjent mht Vietnam og Irak-veteraner. Godt vi har kvinnelig forsvars- og helseminister slik at de kan sørge for at de får skikkelig behandling og unngår dette i Norge? Jeg kan godt diskutere krig og seksualisert vold som våpen osv (Voldtekt av kvinner i Congo og voldtekt av menn i Abu Graib). Men jeg synes det blir søkt å dra paralleller til “domestic violence” i Norge med mindre du ønsker å “dokumentere mannens grufulle natur”.
Videre konkluderer du med at menn har mer psykiske problemer enn kvinner, og det stemmer ikke. En undersøkelse utført av Folkehelseinstituttet – publisert for et år siden – viser at menn er kraftig overrepresentert (3-400%) innen rusrelaterte lidelser, det er omtrent lik fordeling eller noe overvekt blant menn når det gjelder tunge lidelser som personlighetsforstyrrelser og schizofreni, mens det innen “alle andre områder” er betydelig høyere representasjon (200-250%) hos kvinner.
Min oppfatning er at kjønnsstudier er ensidig orientert. Kanskje det er på tide å utvide begrepsapparatet?
Jeg tok en kjapp titt på statistikken og det er feil i den (Kripos’ skyld – ikke din). Drapet på Sværre Sæther 22.08.2003 ble utført av en 37 år gammel mor til 3 barn – ex-kjæresten. Dommen er rettskraftig etter at anke ble avvist i Høyesterett. I følge statistikken du viser til ble ingen menn drept av partner eller tidligere partner i 2003.
http://www.adressa.no/nyheter/nordtrondelag/article523907.ece
For ordens skyld: Jeg mener ikke at dette gir vesentlige utslag og årsaken til at jeg husker denne saken er at jeg mente straffen var noe lavere (12 år) enn et par sammenlignbare saker hvor menn fikk 14-15 år.
Jeg mener straffenivået er alt for lavt i begge tilfeller – slik straffenivået for voldtekt og ikke minst gjentatte overgrep mot barn også er alt alt for lavt når man ser konsekvensene av slikt.
Når det gjelder preging a barn tolker jeg det du sier (barnehage) som en form for bekreftelse av med min egen oppfatning. Mitt poeng var at kvinner er sentral i familiedynamikken, “i den indre selvjustis i lokalsamfunn”, i pregingen av barn (mødre/barnehager), og innen utdanning (lærere). Kvinner er også dominerende innen barnevern, helse og sosialtjenester som jo skal “rydde opp” i slike problemer uten at de er spesielt dyktige til det. Snarere tvert imot.
Når dere har en såpass sterk dominans innen alt som gjelder oppdragelse er det et stort paradoks at kvinners rolle ikke adresseres. Jeg ser altså på vold og drap som en konsekvens av en hel rekke problemstillinger som ekskluderes. Om man ikke setter dette i sammenheng og begynner å legge like stor vekt på kvinners rolle er det umulig å finne løsninger.
@ Kristin: Ditt forsøk på å banalisere meg i stedet for å argumentere i forhold til det jeg sier, er en klassiker blant hersketeknikker. Jeg har sett slikt utført med adskillig mer eleganse. Din anvendelse er plump.
Jeg har en del erfaring med å hjelpe norske og enkelte utenlandske kvinner og barn ut av voldelige forhold ved blant annet å få de ut av psykiatri, la de bo hos meg, skaffe ny bolig, gjøre de mindre sporbar (bilregistrering, sletting fra opplysningstjenester, hemmelig tlf no osv), og dra de gjennom (sloss mot) Nav Sosial for å sikre deres rettigheter og f.eks hindre at Nav legger opp til at de skal presses ut av landet. Jeg har også fotfulgt kvinner til og fra jobb for å beskytte de.
Jeg er også en av de (etter min erfaring) få som går i klinch med venninner og kvinner i familien når disse presser på for å få kvinnene til å gå tilbake til ektemannen. Kvinner vil jo skjule sine familieproblemer for enhver pris. Det koster ofte mye mer enn det smaker, men av og til er det verdt det.
Om du bare ønsker å lese innlegg som er i samsvar med din oppfatning anbefaler jeg deg å hoppe over mine innlegg. Drikk en Latte og mys mot solen.
@Malin:
Jeg synes ikke du utfordrer det etablerte. Jeg synes tvert imot at du bygger opp om veletablerte myter og forsøker å bekrefte de.
Om du skal utfordre innen dette feltet blir du nok nødt til å ta for deg noen av de tabuene som fortsatt er dominerende. Og det gjør du ikke.
Istedet omgår du tabuene ved at du tyr til billig retorikk som “kvinnehatere”. Det bekrefter forsåvidt den underliggende tonen i ditt opprinnelige blogginnlegg. Kvinnene jeg omgås ler godt når jeg forteller dem at slike merkelapper blir forsøkt klistret på meg.
Jeg har aldri kalt deg en kvinnehater, Jakob. Jeg skriver (generelt) at jeg mener at det eksisterer en del dårlige holdninger til kvinner,
som kommer til uttrykk på ulike måter, blant annet i kommentarfelt. At du føler deg truffet av det, må du ta på egen kappe.
jeg forsøker ikke å dokumentere mannenens voldelige natur, men å finne måter å forklare dette på.
jeg sier ikke at jeg er ekspert på dette, eller at det er mulig å direkte overføre en analyse
av menn i krig, til forhold i Norge. jeg skriver om paralleller jeg skimter, men først og fremst at
DET TRENGS MER FORSKNING PÅ DETTE. vi må vite mer, diskutere dette mer. dette er ment som en start.
Mitt inntrykk (og inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest ulike
artikler om psykisk helse) er at det står dårligere til med menns psyksiske helse.
Jeg har selv jobbet med rus og psykiatri i ganske mange år, så dette er et felt jeg har ganske mye “omgang med”.
Du må huske av veien mellom psykiatri og rus ofte er veldig kort. At menn er såpass overrepresentert i forhold til rus,
er derfor noe å bite seg merke i. Det kan handle om selvmedisinering, og ofte er det vanskelig å vite
hva som kommer først og sist av rusen og psykiatrien. Når det gjelder “andre lidelser”, som
foreksempel mildere depresjoner og angst, er nok kvinner overrepresentert.
Men så er spørsmålet: hvor ligger menns terskel for å søke hjelp?
Jeg er opptatt av sosialisering av kjønn, uavhengig av om det er kvinner eller menn som oppdrar barn.
OG jeg er svært opptatt av at barnehager og skoler skal bli mer bevisst på hvordan de behandler
kjønn forskjellig, og hvilke konsekvenser dette har.
Jeg er klar over sammenhengen mellom rus og psykiatri. Når det gjelder terskler mht hjelpeapparat så er det jo ikke sikkert at det bare er evt pasienter som er problemet? Psykiatrien har ikke tilstrekkelig kapasitet og foretrekker “letthåndterlige pasienter”. Vil f.eks privatpraktiserende psykologer eller psykiater foretrekke kvinner som pasienter? Hvor mange pasienter slipper ut før de er ferdigbehandlet?
Kanskje Turid Holter hadde vært i live med bedre behandling av morderen?
http://www.f-b.no/nyheter/hard-kamp-for-livet-for-drapet-1.6654594
Hjelpeapparatet kompenserer for manglende kapasitet ved å dempe symptomer fremfor å adressere årsaker. Jeg har sett noen stygge tilfeller av dette når jeg har sloss for å få noen ut fra institusjoner. KAN det være at menn yter mer motstand mot slik “behandling” og derfor unngår psykiatrien i større grad?
Jeg har også sett hvordan kvinner i svært utrivelige forhold “har blitt satt i stand til” å bli værende i forhold ved hjelp av medikamenter – istedet for at tiltak har blitt satt inn for å hjelpe de ut. Tro meg – det er ikke noe morsomt.
Du sier “Den ”typiske drapsmannen” er en norsk mann i 30-40 årene, og som er sinnsfrisk.”
Den typiske norske mann i 30-40 årene er sinnsfrisk og hverken dreper, voldtar eller skader kvinner eller barn.
Men noen gjør slikt, og da må man spørre seg hva som skiller disse fra “hvermansen”. Om man forutsetter at de er friske og uten genetisk betingede “skavanker” så skjer det et eller annet gjennom preging oppvekst/skole (familie og lokalmiljø) eller evt akutte situasjoner som foråsaker avvik.
Du snakker en del om menns behov for å dominere “og savnet av muligheten til dette” mens du hopper over den andre siden av saken.
Kan man ensidig fokusere på menns biologi (her behov for eller evt nødvendighet av å fremstå som – dominant?) Hvilke egenskaper søker kvinnen når hun skal velge partner? Det stikk motsatte av dominante hanner?
Jeg er helt enig med deg i at det er behov for forskning innen feltet. Det jeg reagerer på, er man sanerer vekk kvinners roller i dette med unntak av offerrollen. Også du omgår dette så godt du bare kan.
Konsekvensen av at en ikke setter det hele i sammenheng er at man får et fullstendig skjevt bilde av årsakssammenhenger. Man oppnår ikke noe som helst av betydning. For all del – utfør bedre forskning på mannsrollen, men sett den inn i kontekst og begynn å behandle kvinnerollen på samme måte.
Det er nok av kvinner som mishandler barn, og det skulle ikke forbause meg om en vesentlig andel av de menn som mishandler, og de kvinner som går inn i og blir i mishandlerforhold eller mishandler selv, finnes blant arvingene til disse kvinnene og deres ektemenn.
Om dere begynner å se kvinner på lik linje med menn i denne sammenheng vil dere sannsynligvis ha vesentlig større muligheter til å redusere alle former for parrelatert vold enn om dere fortsetter å se dette ensidig som nå.
I lys av den massive vrangforestillingen artikkelforfatteren forsøker å utlegge som bevis i denne artikkelen, synes det på sin plass med enkelte noe mer nyanserte presiseringer.
“I følge denne doktoravhandlingen av Yngvil Grøvdal, møter kvinner et rettsapparat der de opplever å bli redusert til bevismateriale i sin egen sak, og til et ”middel i statens kamp mot kriminalitet. De møter advokater som ber dem kle og te seg tekkelig, og ikke stille for høyt erstatningskrav. De må ikke virke grådige og usømmelige, dersom de vil ha medhold. Kvinnene rapporterer også at de opplever politiet som likegyldige mannssjåvinister som verken har kunnskap om, eller interesse for dem.
En rettsprosess er en enorm påkjenning for kvinnene, og terskelen for å anmelde er høy. Det er knyttet mye skam og tabu til å leve i et voldelig parforhold i ”verdens mest likestilte land”. Men selv om kvinner nå anmelder mer enn før, blir fremdeles bare to av ti anmeldte domfelt, og ofte kan det ta opp til to år før saken havner i retten. I mellomtiden må kvinnene leve med at overgriperen går løs.”
Hvor skal jeg begynne dissekeringen av dette?
For det første, straff er et offentlig anliggende. Det har vært dette siden innføringen av Magnus Lagabøtes Landslov hvor tankegangen preget av fortidens ættesamfunn (talionprinsippet om du vil), i det aller vesentligste ble forlatt. Dette er en grunnleggende forutsetning i et moderne demokrati. Motstykket til dette finner man i land som Vesten tradisjonelt oppfatter som barbariske, med primitive og arkaiske samfunnsstrukturer (en rekke arabiske land eller andre land med en sterk klan/stammetilhørlighet).
Tankegangen om fornærmedes rolle i straffeprosessen ble først vekket i live igjen mot sluttet av 1990-tallet. Dette er en misforstått tilnærming, og ikke minst forståelse av, strafferettspleien i det 21. århundre, ref. strafferettsteoriene til Thomas Mathisen/Niels Christie og deres kritikk av den gjennomgående uthulingen av det offentliges monopol i strafferettspleien.
For det andre, det handler ikke om å få medhold i straffesaker. Jeg oppfatter deg slik at det er svært ubeleilig at man har slike ting som uskyldspresumsjon, høye beviskrav, grunnlovens klarhetskrav, rimelig tvil etc., og at man i din ideelle offeromfavnende verden ville kullkastet dette i saker som omhandler vold mot kvinner. Dessverre ville dette vært et kategorisk brudd på norsk, så vel som internasjonal, straffeprosess og tatt seg rimelig dårlig ut. Det er selvinnlysende at straffesaker ikke handler om offeret. Offerets forklaring er et bevis og står ikke i noen bevismessig særstilling. Du husker kanskje utfallet av Kadra Yusuf-saken? Det handler om gjerningspersonen og hva vedkommende har gjort, eventuelt ikke har gjort.
For det tredje, en rettsprosess er en enorm påkjenning for enhver som er en sentral aktør. Det er knyttet mye skam og fornedrelse ved å bli anklaget for forhold man ikke kjenner seg igjen i. Det er knyttet mye sinne rundt det å sitte i fengsling forvaring uten dom. Det er knyttet mye frustrasjon rundt politiets unnfallenhet og manglende iretteføring av sakene og muligheten til å få tatt til motmæle.
For det fjerde, jeg noterer meg at det er uheldig at “overgriperen” går løs i samfunnet i påvente av iretteføringen av saken. Hvis du virkelig tar til orde for disse “sannhetene” i Grøvdals avhandling og forsøker å gi de ytterligere legitimitet hvor hensynet til offeret må medføre at den påståtte overgriperen skal holdes i fengsling forvaring i påvente av dom, bør du går en runde – om ikke to – med deg selv. Slike holdninger er, på litt folkelig norsk, helt på trynet.
Overhørt ordveksling mellom Norskgoy og Anstendig redelig person:
Anstendig: Nazityskland drepte på brutalt vis mellom 20 og 25 millioner jøder mellom 1939 og 1945.
Norskgoy: Nei, de offisielle tallene er på mellom 11 og 17 millioner. Typisk sionister å overdrive tallene for å få en liten bagatell til å virke som et alvorlig problem.
Anstendig: Grusomheten i det blir vel ikke noe mindre om det er 10 eller 20 millioner. Det er uansett snakk om millioner av mennesker.
Norskgoy: Næsj, du overdrev tallene. Alle vet at folkemord ikke er så ille hvis det er mindre enn 20 millioner ofre. Akkurat som at voldtekt ikke er et samfunnsproblem før 1 prosent av den kvinnelige befolkningen mellom 16 og 60 voldtas hvert år.
Stikk på Rimi og kjøp en pakke tyggegummi og en 2-siders bok om ironi og sarkasme.
Det burde holdt med 1 side, men da er det jo ikke lengre noen bok.
Ja, jeg kan være den første til å skrive under på at det er store utfordringer innenfor
hvordan vi, som samfunn, håndterer rus og psykiatri. Jeg vil skrive mer om dette, når jeg finner ut hvordan. Det er mye å gripe
fatt i, og lett å trå feil. Det er vanskelig for meg å si noe om hvorvidt systemet forskjelsbehandler kjønn, men det er jo en interessant problemstilling.
Min påstand om at det er sinnsfriske menn som dreper, er hentet fra ulike undersøkelser og utredninger. hvordan “sinnsfrisk” defineres her, er jeg ikke sikker på, men jeg tolker det dithen at det ikke foreligger tyngre psykriatriske diagnoser. Men, igjen, det finnes jo mange grader av “psykiske problemer”.
Dette innlegget handler om vold mot kvinner,som samfunnsproblem. At du ikke er enig i vinklingen på denne innlegget kan
jeg ikke hjelpe deg med. Nå er det en gang slik at det hovedsaklig er kvinner som drepes i nære relasjoner
og kvinner som voldtas. Psykologien i kvinnespesifikk vold får være temaet en annen gang.
hei forsvarer.
Jeg får ikke helt tak i kritikken din her, men dine uenigheter med Grøvdals arbeid og “såkalte sannheter”, må du nesten ta med henne.
Det er ingen som har ment at noen skal låses inne, uten dom. Problemet er hvor tregt systemet jobber, og at dette går ut over
offeret i saken. Grøvdals konklusjon er blant annet:
” – Myndighetene er opptatt av at mest mulig skal anmeldes og straffeforfølges, i stedet for å tenke på hva som faktisk gagner de som blir utsatt for vold i nære relasjoner. Politiet kan neppe forebygge vold som sådan, men de bør bruke betydelig mer ressurser på å forebygge gjentatt vold, enn det som er tilfellet i dag”
Jeg mener at systemet må “vaskes for fordommer”, og at kunnskapsnivået må heves, slik at kvinner som utsettes for
vold, møter et apparat som håndterer dem på en god måte.
Interessant.
Du fokuserer selv på psykologi/psykiatri både i ditt blogginnlegg og i kommentarene, men sier nå at det får være temaet en annen gang.
Du fokuserer faktisk ikke på et problem. Du fokuserer på konsekvensen av en rekke problemer. Du vil ikke adressere de bakenforliggende elementene som som ikke passer inn i dine konklusjoner, selv om de er høyst relevant.
Istedet blander du inn elementer som ikke er relevant.
Om ikke kjønns/voldsforskningen og feminister er villige til å se kvinnene i andre roller enn som et offer vil det ikke være mulig å redusere konsekvensen (vold i nære relasjoner) reduseres.
Dere har konsekvent som utgangspunkt at kvinner er ofre og menn er overgripere, og dette gjennomsyrer hele ideologien i så stor grad at dere konsekvent skyter dere selv i føttene.
Her er litt lesestoff du kan kose deg med:
http://www.nova.no/id/15705.0?longFormat=1
http://tidsskriftet.no/article/2155240
http://www.abcnyheter.no/nyheter/2011/10/18/1-av-10-kvinner-slar-kjaeresten
http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/05/31/502161.html
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Moren-tente-trolig-selv-pa-dodsbrannen-i-Forde-6745028.html#.T04OjvWjR8E
http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/krim/overgrepene-i-alvdal-mamma-ville-ha-meg-som-surrogatmor-3397319.html
Hvor behagelig er det ikke at alt som ikke passer feies langt under teppet.
Ja, og her på denne bloggen kommer vi til å fortsette å jobbe med “vold mot kvinner”, all den tid dette er
et samfunnsproblem (som blant annet FN påpeker at vi må jobbe med). Temaet for dette innlegget
er faktisk ikke kvinners vold mot sine barn. Det er menns vold mot kvinner. Om du ikke liker slike vinklinger,
og ikke anser dette som relevant, foreslår jeg at du bruker tiden din på vinklinger du setter mer pris på.
Som du sier: “År etter år sitter jeg med avisen ved frokostbordet og leser om kvinner som har blitt drept av sin partner…..”
Om du skal holde deg oppdatert foreslår jeg at du begynner å lese HELE avisen slik at du får en mer nyansert forståelse for virkelighetens verden.
Du kan jo begynne med å lese om barnehager med stor overvekt av kvinnelige ansatte og hvordan de håndterer småbarn. Eller du kan lese hvordan kvinner bruker hardere fysisk avstraffelse av guttebarn enn jentebarn.
Dette nettstedet er en intern kanal solid forankret i 70-tallets mislykkede kjønnseksperimenter. Siden den gang har forskning, undervisning og politikk hatt en skjevvinkling. Du viser selv til at drap, vold og voldtekt fortsatt er et problem som er minst like stort eller større, så det er rimelig åpenbart at den strategske skjevvinklingen ikke har hjulpet. Å stikke hode i sanden er ikke et spesielt effektivt virkemiddel.
Dere ekskluderer dere selv ved at dere ser på dere selv først og fremst som kollektive ofre og alt annet er noe dere kan, gjør, mestrer eller får til på tross av den helt sentrale identiteten som ofre.
Jeg så i utgangspunktet på nettstedet som et interessant alternativ, men det er det jo ikke. Det er en “interngreie” hvor alle skal klappe hverandre på skuldrene og være salig enig i en ideologi med åpenbare mangler.
Nettstedet representerer ingen større samfunnsmessig verdi, så du har helt rett i at jeg skal bruke tiden min på noe annet enn dette “bloggkollektivet” så snart de trådene jeg har kommentert i dør ut. Jeg har forlengst dratt den konklusjonen selv.
Lykke til med sneversynet ;o)
Uff, så bitter du fremstår!
Lykke til du også.
Neida – finnes ikke bitter – tvert imot. Men jeg gidder jo ikke å kaste bort mer tid på dette. Uttalelsen din er bare enda et forsøk på generalisere oss menn på. Kritiserer man kvinnerollen så kritiserer man myter og det er jo tabu så du tar den lettvinte veien – “bitter og innesluttet” – igjen. Derfor er også kvinner kvinners verste fiende.
DET er ikke noe nytt. ;o)
@ Malin: Din omgang med virkeligheten er forstemmende og klanderverdig.
Som det fremgår av følgende statistiske tall er menn langt overrepresentert i så godt som alle offerkategorier, være det selvmord, kriminalitet, tidlig død på grunn av sykdom, ulykker eller drap.
http://www.ssb.no/emner/03/01/10/nos_dodsarsak
http://www.ssb.no/lovbruddo/tab-2011-10-20-04.html
Din hårreisende gjengivelse for lengst tilbakeviste anslag om kvinners påståtte voldtektsutsatthet mangler totalt belegg i troverdig kildemateriale.
http://www.ssb.no/lovbruddo/tab-2011-10-20-08.html
836 kvinner anmeldte voldtekt i 2011. Skulle dine tall på mellom 10 000 og 16 000 voldtekter årlig stemme, vil det si at den offisielle statistikken har en feilmargin på mellom 1100 % og 1800 %, noe som åpenbart er langt utenfor akseptable nivåer for slike statistikker.
Med mindre du kan vise til noe som skulle skille voldtekter dramatisk fra alle andre fenomen man kan innhente statistisk informasjon om, er dine anslag høyst sannsynlig vilt overdrevne, og dermed egnet til å fordreie fremfor å opplyse debatten.
Jeg ser aldeles ingen grunn til å basere samfunnsendringer på løgner og virkelighetsfordreininger. Gjør du?
Ett partnerdrap er ett for mye, men du gjør alle en bjørnetjeneste ved å male opp et ensidig og urealistisk virkelighetsbilde.
Da ber du om forskjellsbehandling og at andre, etter alt å dømme større samfunnsproblemer nedprioriteres til fordel for kvinners særinteresser.
Det skal du, som andre feminister, få slite med å etablere en moralsk berettigelse for. Er et kvinneliv mer verdt enn ett manneliv?
Å hisse seg opp over samfunnsforhold som i stor grad er oppdiktet er mer en diagnose enn en troverdig strategi for sosiale reformer.
Derfor; god bedring!
hei per. jeg tar utgangspunkt i NOUen: http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/2008/nou-2008-4/7/3.html?id=497719.
dersom du mener at denne er feil, får du ta de med utvalget som står bak disse undersøkelsene.
Dersom det skulle være 836 kvinner som voldtas i året, ville jeg fremdeles skrevet denne teksten.
jeg kommer til å skrive om voldtekt til det er null kvinner igjen som voldtas.
det betyr ikke at jeg ikke er interessert i menn i andre offerkategorier. Dersom du (eller noen andre) skriver
om menn som begår selvmord, menn og kriminalitet, menn og sykdom, menn og ulykker, vil jeg gjerne lese om dette
også. Dersom du leser innelegget mitt, er det faktisk nettopp mannsperspektiver jeg etterlyser.
Jeg er feminist, men jeg er først og fremst opptatt av kjønn. betydningen av kjønn og kjønnsroller,
for både menn og kvinner.
@ Malin: Takk for svar.
Du kan ikke gjemme deg bak elendig kildebruk og research. Du gjengir tall som åpenbart er feil, og det må du som gjengir dem ukritisk ta på din kappe.
Rapporten du henviser til er kraftig kritisert og tallene i den er så godt som tilbakevist.
Du trenger ikke engang undersøkelser for å fastslå at det er feil. Det holder med sunn fornuft:
16 000 voldtekter i året ville innebære at 1 328 0000 kvinner ville bli voldtatt i Norge i løpet av et gjennomsnittlig norsk kvinneliv på 83 år. Så vet vi at voldtekter aldeles ikke fordeler seg likt for alle år, men er sterkt konsentrert i aldersgruppene mellom ca 15 og 35.
Det vil si at på en norsk befolkning på 5 000 000 ville langt over halvparten av kvinnene bli voldtatt en eller flere ganger i løpet av livet.
Er det ditt inntrykk av den norske virkeligheten?
Så gjorde du kanskje en feil i denne artikkelen, men ditt indignerte engasjement som baserer seg på disse feilantagelsene er tilsynelatende like sterkt? Hvordan kan det ha seg?
Det er flott med engasjement, men det er en kjempefordel å kunne begrunne hvor engasjementet kommer fra, i det minste hvis du skal overbevise andre om at netopp din gruppe fortjener å bli hørt.
Er ikke kvinner grovt undertrykt og utsatt i Norge, burde vel også engasjemnentsnivået rundt å bedre kvinnens utsatte stilling reduseres?
Det holder liksom ikke å si at jeg kjemper for kvinner fordi jeg er kvinne selv. Da er vi like langt. Alle står på sin bastion og evner ikke å leve seg det minste inn i andres situasjon.
Hvofor skal man prioritere kvinner over andre grupper med større behov? Fordi dere er søte og snille?
Er det rettferdig, at de søteste får hjelp forann de som trenger det mest?
Er det rettferdig at den som syter og klager høyest får mest hjelp?
Hvor er den moralske berettigelsen for deres krav?
I mangel av slik er dere bare en egostisk syteklubb som allerede har fått alt for mye ufortjent hjelp og støtte på bekostning av andre grupper i befolkningen.
Det bør det gjøres noe med.
ja, Per, dessverre stemmer disse tallene overens med mitt inntrykk av omfanget av voldtekt.
blant mine venninner og folk jeg kjenner, er det MANGE, som har opplevd dette.
det er nettopp derfor jeg synes at dette er en særdeles viktig tematikk.
jeg anser ikke dette som et null-sum spill Per, der det å jobbe med kvinner som
utsettes for vold og voldtekt, utelater det å jobbe med områder der menn rammes hardere enn kvinner.
jeg ønsker et best mulig samfunn for begge kjønn, og vil gjerne vite mer om hvordan
menn har det, og mannsspesifikke problemstillinger. starter du en blogg for å løfte frem
slike perspektiver, heier jeg på deg, jeg.
Syntes dette var et flott og viktig innlegg!!! Det er utrolig synd at det reduseres til en tallkrangel. Dere som kritisere innlegget; mener dere virkelig at det ikke er et problem at de fleste kvinner som blir drept I Norge i dag blir drept av sin partner ?!?
Jeg syntes også det er rart at noen blir i voldelige forhold. Men jeg syntes det er enda rarere om dette ikke tas på alvor. Å bli utsatt for maktmisbruk av sine nærmeste må være en fryktelig opplevelse.
Det blir skrevet i kommentarfeltet at dette innlegget bekrefte “myter” og at man heller bør lese resten av avisen om man syntes det er trist å lese om kvinner som blir drept av sin partner. Om man ikke vet om noen som har opplevd dette, er man enten veldig heldig eller en elendig lytter. Og om man ikke syntes det er galt at noen banker kjæresten sin, bør man i hvertfall ta innover seg at det ikke er lov. Personlig syntes jeg det moralske aspektet er det viktigste; jeg ønsker ikke et samfunn hvor det er greit å banke folk, og spesielt ikke når den ene parten er fysisk eller på andre måter underlegen.
Problemet her er vel rett og slett at innlegget er søppel og mannehatende.
Det begynner med en klar holdning av at
“menn dreper damene over stokker og stein”
så fortsetter vi til en klassiker som
Den ”typiske drapsmannen” er en norsk mann i 30-40 årene, og som er sinnsfrisk.
Så litt nedover kommer en lang avhandling om menn,makt,kjønnsroller og masse vrøvl kombinert med kommentaren
“Mannsrollen er fremdeles er for ”trang” og menn har mer psykiske problemer og snakker mindre åpent om sine problemer”
Noe som jeg synes var veldig rart ettersom alle de som drepte damene sine var jo helt “sinnsfriske” tja
Den kalde harde sannheten er datatatataata
“fanfane for de som ikke skjønner det”
Menn er ikke voldelige superfølsome mennesker som går rundt å funderer på makt, kjønnsbalanse, feministisk+kjønnspolitisk vrøvl
Er karen din voldelig , gjorde du noe ALVORLIG FEIL i din valgprosess av mann. Ja… —>DU<– gjorde det, ikke meg , ikke staten, ikke obama. ikke kapitalismen. Omstendigheter sier du? vel var ikke hele poengen at drap på kvinner kan skje når som helst med alle menn?
Plutselig får jeg et makt kjønnspolitisk innspill og dreper kona fordi jeg ikke fikk hamburger til middag, men jeg er jo tross alt sinnsfrisk!
Nå ser jeg leser jeg også under kommentarfeltet at Malin mener at over 50% av alle norske kvinner har blitt voldtatt, og bekrefter det med at mange hun kjenner og mange hun vet om har opplevd voldtekt.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si jeg.
Har 50% eller mye mer av norske kvinners befolkning blitt voldtatt
eller har malin et helt spinnsykt vennekrets hvor folk blir voldatt og banket av kjærestene sine over stokk og stein
eller er hun rett og slett litt teit, og lever i en feministisk boble med angst for diverse overgrep fra onde menn. Kanskje det fakisk har vært et overgrep her som alle oss menn blir klandret for , fordi det er lettere en å faktisk klandre han som gjorde det.
For å si det rent praktisk , 50% voldtekt at den totale befolkningen krever sykt mye voldtektsmenn.
Folk her kan jo tenke selv hvor mange av deres mannelige familiemedlemmer som må ha voldatt sin kvote for å få statestikken til å gå opp.
For å gjøre det lett, det er da en bra sannsylighet at faren din er en gruppevoldektsmann så bare ta det opp ved neste familietreff.
Han er jo tross alt sinnsfrisk
Richard, jeg tror du har skrevet svar på et annet innlegg. For det du skriver stemmer ikke med det innlegget over handler om i det hele tatt?!? Hvis ikke, så er konklusjonene helt far out. Å si at de “typiske” som dreper damene side er hvite menn i 40-50 årene er IKKE det samme som at alle er det. Og jeg tror alle som prøver å dra noe saklig ut at dette innlegget skjønner at det ikke kan leses som at en egen far mest sannsynelig er gruppevoldtekstmann.
Jeg diskuterer gjerne dette, men syntes debatter er mer spennende om de har et litt lavere aggresjonsnivå, og at man faktsik prøver å forstå hverandre.
Slike hatefulle kommentarer fortjener ikke noe svar, richard. Du får prøve å være seriøs. Inntil
da må dine raseriutbrudd snakke for seg selv. Jeg har svart på dette angående tallene
utallige ganger på denne bloggen, og kommentert hva som “menes med sinnsfrisk”.
Jeg gidder derfor ikke gjenta dette for deg. ha en riktig god helg!
Jeg ser hva du skrev, og innlegged ditt var elendig, mer som en rant en noe annet.
Det er flere tusen kvinner som hadde klart å vinklet saken her bra uten å gråformærmet menn og dratt inn konspiratoriske kjønnsrolle kvinnekamp tull.
Det er noen på maddam som faktisk klarer å skrive seriøst, du er ikke en av dem.
Du kan egentlig sjekke, finn en tilfeldig kvinne eller mann og spør dem.
Hva er mest useriøst, 50% av alle kvinner er blitt voldatt , eller men generelt ikke voldtar kvinner.
Post gjerne svaret
Go helg!
Okay, da foreslår jeg at du leser innleggene til de andre maddammene. Jeg synes også at de skriver riktig godt, og er kjempestolt over å ha så flotte medskribenter:)
Jeg personlig tenkte mer på de som kommenterte…..