Når vi stopper for rødt lys i byene banker de på bilvinduene våre med affekterte feminine bevegelser, flagrende gevanter, og en åpenbar flørt i de lyse stemmene som spør etter penger. I landsbyen kommer de gruppevis et par ganger i året, også der for å be om penger, men denne gangen for å velsigne oss med guttebarn i gjengjeld. Der har de også påtatte lyse stemmer og dameklær, men de er noe mindre raffinerte her enn de vi møter i byen – den tjukke sminken dekker bare så vidt skjeggstubbene og klærne ser fattigere ut. Disse gir vi alltid litt penger, selv om både gutte- og jentebarn har latt vente på seg, takket være p-sprøyta. Dette er hijraene, Pakistans tredje kjønn, en gruppe bestående av rundt 50,000 biologiske menn og tvekjønnede som ikke identifiserer seg som hverken menn eller kvinner, men som foretrekker å kle seg i kvinneklær. De har vært en relativt akseptert del av samfunnet her i nesten tre tusen år, men kunne først i fjor feire et vedtak i Høyesterett som endelig gir dem rett til identitetskort, ikke som menn eller kvinner, men som det tredje kjønnet de føler seg hjemme i.

Mens kvinner i den offentlige sfæren beveger seg med reservasjon og blikket festet i bakken, representerer hijraene en type femininitet som ikke er akseptert for kvinner, som er karakterisert av erotikk, farger, fest og moro.

Da nyheten kom, om at Pakistan, av alle land, hadde bestemt seg for å vedstå seg – for ikke å snakke om gi rettigheter til! – sitt kanskje mest slående og åpenlyst seksuelle element var det mange som var overrasket, særlig fordi loven ble vedtatt uten nevneverdig motstand fra konservative religiøse krefter. Men nettopp den merkverdige rollen som hijraene innehar i samfunnet kan også forklare villigheten til å gi dem anerkjennelse og rettigheter. For her, hvor alt som har med sex og seksualitet er tabu, fungerer hijraene som et slags utløp for mye av det som vanligvis blir gjemt unna. Mens kvinner i den offentlige sfæren beveger seg med reservasjon og blikket festet i bakken, representerer hijraene en type femininitet som ikke er akseptert for kvinner, som er karakterisert av erotikk, farger, fest og moro. Og mens det mellom kvinner og hijraer eksisterer en slags følelse av søsterskap – vi kan se hverandre rett i øynene og smile til hverandre, uten at det er usømmelig! – er forholdet mellom menn og hijraer mer seksuelt ladet. Til tross for at homoseksuelle praksiser er utrolig utbredt i Pakistan er sex mellom menn ikke bare tabu, men også ulovlig i henhold til Islam. Sex mellom menn og hijraer, derimot, har tradisjonelt vært en akseptert form for homoseksuell praksis i Sør-Asia, noe det til en viss grad fortsatt er i dag. Derfor, i et samfunn hvor menns seksuelle behov sees på som legitime, men hvor dette ikke er matchet med tilgjengelige kvinner eller aksept for homoseksuelle tilbøyeligheter, fyller hijraene en viktig rolle som det beste av alle verdener – feminine, sexy, synlige, lovlige og ikke minst tilgjengelige.

Og fordi en hijra har få andre arbeidsmuligheter tjener de fleste til livets opphold med tigging, prostitusjon, og danseoppvisninger ved bryllup og barnefødsler – hvor de gjerne inviterer seg selv.

Alt dette gjør selvfølgelig ikke livet som hijra nødvendigvis helt enkelt. Mange føler seg ukomfortable med hijraenes provoserende oppførsel og de blir ofte utsatt for både diskriminering og trakassering. Før Høyesterett i fjor støttet kravet deres om at det opprettes en tredje rubrikk på søknaden om identitetskort hadde de ofte problemer med å få identitetskort i det hele tatt, noe som automatisk ekskluderte arverett, stemmerett, og politisk deltakelse. De nye identitetskortene er derfor definitivt et skritt i riktig retning, selv om de ikke løser alle problemene deres. Nettopp fordi de finner det vanskelig å bli akseptert i majoritetssamfunnet, ofte inkludert egen familie, bor de fleste i kollektiver under en spirituell guru. Og fordi en hijra har få andre arbeidsmuligheter tjener de fleste til livets opphold med tigging, prostitusjon, og danseoppvisninger ved bryllup og barnefødsler – hvor de gjerne inviterer seg selv. Men selv om de er et sprekt innslag ved brylluper er folk også ofte flaue over spetakkelet de lager. Pengene hijraene tjener i disse tilfellene kan derfor kanskje best beskrives som bestikkelser, noe de blir gitt i bytte for å forlate stedet.

Når en haug med fargerike, vulgære og høylytte hijraer står på døra er det nemlig få som ikke heller vil betale enn å la dem holde på.

Ironisk nok ble nettopp dette aspektet ved hijraene – at folk er flaue over å ha dem i nærheten – nylig forsøkt utnyttet til å gi dem “ordentlige” jobber i staten. For å prøve å forbedre hijraenes levekår ble det bestemt at et visst antall statlige arbeidsplasser skulle øremerkes for dem. Men i stedet for å gi dem en hvilken som helst jobb ble et lite antall ansatt som skatteoppkrevere i Karachi, hvor de går fra hus til hus i det fasjonable Clifton-området og bruker det Høyesterett kalte de “spesielle talentene” sine til å få folk til å betale skattene sine. Når en haug med fargerike, vulgære og høylytte hijraer står på døra er det nemlig få som ikke heller vil betale enn å la dem holde på. Dette eksemplet viser tydelig hvor ambivalent hijraenes posisjon i samfunnet er. Pakistan skal uten tvil ha ros for å ha gjort noe så revolusjonært som å offisielt anerkjenne at statsborgere av et tredje kjønn eksisterer, men samtidig har Pakistan en lang vei å gå før hijraene kan oppleve å bli behandlet som fullverdige medlemmer av samfunnet med muligheter på lik linje med andre borgere.

Cecilie Brenden Mueenuddin har en master i Gender Studies fra SOAS i London og skrev masteroppgave om maskuliniteter og ære i Pakistan. Hun bor for tiden på en gård i Sør-Punjab sammen med sin amerikanskpakistanske husbond. Hun har tidligere blogget for Maddam om menn og ære i Pakistan.

Bilde 1: Hijras in Laxman Jhula av Daniel Lofredo Rota (CC BY-NC-SA 2.0)

Bilde 2: Geetu av Whitney Lauren (CC BY 2.0)

Bilde 3: Tatt av Cecilie.

Bilde 4: Hijra, Lahore av Michael Foley Photography (CC BY-NC-ND 2.0)