Det er dyrt å kutte i klimagassutslippene i Norge. Vi burde heller kutte utslippene i andre land der vi får mer for pengene. Hørt det før?

Klimakrise

Det ser ikke så bra ut. Verdens ledere stresser ikke med å komme i gang med bindende internasjonale avtaler og effektive tiltak for å kutte klimagasser. Det er så dyrt. Spesielt i Norge. Vi har verdens mest miljøvennlige industri også skal vi liksom kutte enda mer. Det blir veldig dyrt. Vi har vi en aldrende befolkning og er avhengige av å beholde arbeidsplassene våre og få økt produktivitet i tiårene som kommer om vi skal beholde velferdsnivået vårt. Skal vi risikere at arbeidsplassene legges ned og flyttes til utlandet? Er det ikke bedre å bruke litt mindre penger på å kutte klimagasser i land som bare fyrer med kull og har diselaggregater og veldig forurensende biler?

Hvorfor er det så dyrt i Norge?

Når vi klager over at klimatiltak er dyre i Norge, kan det være fint å ta en kjapp oppsummering av noen av hovedårskene til at ting er dyrt i Norge generelt. Professor Steinar Holden har skevet et veldig kjekt forelesningsnotat om dette. Jeg tar en meget kort oppsummering her:

Vi bruker en veldig, veldig forenklet modell til å illustrere noen meget sentrale poenger. Tenk at vi sammenligner to land, Rik og Fattig. De to landene har to sektorer hver, en skjermet sektor (s) og en konkurranseutsatt sektor (k). I s- sektor produseres varer som ikke kan handles med over landegrensene, typisk tjenester slik som frisør og omsorg. I k- sektor handler man med varer som kan handles med mellom land, som f.eks. biler, aluminium og mat.

I Rik er produktiviteten dobbelt så høy i k- sektor sammenlignet med i Fattig, på grunn av ting som mer og bedre teknologi og kapitalutstyr, mens de to landene er like produktive i s- sektor.

Vi kaller valutaen i Rik for rik-kr, og valutaen i Fattig for fattig-kr. Arbeidskraft er den eneste innsatsfaktoren og timelønna for en arbeider er 100 fattig-kr og 100 rik-kr i de to landene henholdsvis. En arbeider i Rik kan produsere to k- varer eller én s- vare i timen, og en arbeider i Fattig kan produsere én k- vare eller én s- vare i timen. Innenlandske priser er bestemt av kostnadene i hvert land. Slik at 1 k- vare i koster 50 rik-kr i Rik og 100 fattig-kr i Fattig og 1 s- vare koster 100 rik-kr og 100 fattig-kr i de to landene.

Ettersom k- varer handles med internasjonalt vil alle velge å kjøpe disse der hvor de produseres billigst. Vi ser bort i fra transportkostnader. Dette gjør at valutakursen vil justeres slik at innenlandsk pris både reflekterer kostnadene i hvert land og den internasjonale markedsprisen på k- varene. Vi får at 50 rik-kr =100 fattig-kr, slik at 1 fattig-kr = 0,5 rik-kr. Nå vet vi valutakursen og kan sammenligne prisnivået i de to landene målt i felles valuta. For at en arbeider skal kunne kjøpe 1 k- vare og 1 s-vare i Fattig må han/ hun betale (100 + 100) fattig-kr= 200 fattig-kr= 100 rik-kr. For en arbeider i Rik som vil ha den samme handlekurven blir prisen (50 + 100) rik-kr= 150 rik-kr.

Målt felles valuta er altså lønnsnivået i Rik dobbelt så høyt som i Fattig, men en arbeider i Rik kan ikke kjøpe dobbelt så mye som en arbeider i Fattig fordi produktivitetsnivået er høyere bare i den ene sektoren.

Det rike lands byrde

“Alt” er altså dyrere i Norge, fordi vi er rike. Eller, rettere sagt, fordi vi er så produktive i sektorene som konkurrerer på det internasjonale markedet. En grunn til at vi er produktive i Norge er tilgangen på naturressurser som olje, gass og vannkraft. En annen grunn er at vi har gjennom den Norske modellen sørget for små lønnsforskjeller gjennom sentrale lønnsforhandlinger slik at høye lønninger har gjort det lønnsomt for bedrifter å investere i teknologi. Vi er altså produktive fordi vi har høye lønninger og har gjort oss rike på å utnytte naturressursene våre på en effektiv måte.

La oss gå tilbake til utgangspunktet: Vi kan ikke kutte for mye i klimagassutslippene våre i Norge våre fordi det er for dyrt. Da må det være slik at det er for dyrt å kutte hos oss fordi vi er så rike.

Altså, vi er for rike til å kunne ta de kostbare kuttene. Nei, denne logikken holder ikke.

Både/ og: alle kuttene må tas

Det er ikke sånn at vi kan nøye oss med å ta de billigste kuttene og slippe unna de dyre. Norge har et utslipp av klimagasser per person som er 2,5 ganger høyere enn gjennomsnittet i verden. Samtidig har Norge som mål å begrense den globale oppvarmingen til maks 2 grader. Skal vi innfri målet, må de rike landene kutte sine utslipp av klimagasser med 40 prosent innen 2020 i forhold til 1990-nivå, ifølge FNs klimapanel. Og hvis du synes 40 prosent innen 2020 er mye, så kan du tenke på at utslippene i Norge og de andre rike landene må ned mot null innen 2050. Vi må altså kutte alle utslippene våre i løpet av 38 år. I tillegg må vi være med å betale for å kutte i klimagassutslippene til fattige land slik at de kan utvikle seg og få en høyere levestandard.

Her er det ikke noe enten/ eller, bare et både/og. Det er ikke så dyrt som sutrekoret skal ha det til heller. Per. innbygger i Norge vil det koste mellom 3 og 6 kr dagen. Hvem skal ha råd til det hvis det ikke er oss, i verdens rikeste land?

Det er bare bare å sette i gang, folkens!

Bilder:

Climate Conference, Oxfam International, (CC BY-NC-ND 2.0)

Sykpleier, gjesdal.bibliotek, (CC BY-NC-SA 2.0)

Oljeplattform, hakonthingstad, (CC BY 2.0)

Without money, Toban Black, (CC BY-NC 2.0)

Windmills, Jenna Helen, (CC BY-NC-ND 2.0)