Fars forkjørsrett – mors vikeplikt
Norske eliteutdannede kvinner og menn burde ha de beste forutsetninger for å realisere et likestilt arbeids- og familieliv. Likevel lever de ofte veldig kjønnstradisjonelt. Hva gjør man når par velger å ikke leve i tråd med feministiske ideer om likestilling? Tar de feil?
Likestilte og ambisjonsrike
Selma Therese Lyng og Sigtona Halrynjo har gjennomført en studie hvor de undersøker karrierepreferanser blant høyt utdannede kvinner og menn, og hvordan disse parene organiserer balansen mellom familieliv og jobb før og etter de får barn. Studien bygger på både kvalitative og kvantitative undersøkelser blant advokater, sivilingeniører og siviløkonomer.
Forskerne finner at det er små kjønnsforskjeller i hvilke ønsker og ambisjoner menn og kvinner uten barn har for egen karriere. Det er også en svært stor andel av denne gruppen som ønsker et likestilt parforhold der ansvaret for hus og barn fordeles likt, og der begge partnere jobber like mye. Ikke overraskende, kanskje, har altså disse mennene og kvinnene likestillingsorienterte holdninger og store karriereambisjoner uavhengig av kjønn.
Hvordan står det så til i praksis?
Ganske dårlig. Parene i undersøkelsen har en ganske kjønnstradisjonell tilpasning til eget familie- og arbeidsliv der fedrene har høyere jobbstatus enn mødrene og mødrene tar et hovedansvar for barneomsorg og husarbeid. 63 prosent av fedrene har en jobb som er viktigere og mer ansvarsfull enn partnerens, mens det tilsvarende tallet for mødrene er 24 prosent. 43 prosent av mødrene gjør mest husarbeid selv sammenlignet med partner, mens det tilsvarende tallet for fedrene er 3 prosent. Kvinnene har også mest omsorgsansvar for barn. Avstanden mellom de likestilte preferansene for karriere og arbeidsdeling, og den kjønnskjeve praksisen, er slående.
Misfornøyde mødre
Samtidig viser undersøkelsen at jo mer omsorgsansvar kvinnene har, jo mer misfornøyd er de med egen tilpasning. Dette kan tyde på at den kjønnstradisjonelle tilpasningen blant disse mødrene ikke er et resultat av en samordning der begge partnere har blitt enige om fordelingen mellom jobb og familie.
Selvvalgte tilpasninger
Undersøkelsen kan altså tyde på at kvinnene i stor grad går på akkord med egne preferanser og lar mannens karriere får forrang mot sitt deres ønske. Men ikke nødvendigvis. Dybdeintervjuer med en del av mødrene og fedrene viser at mødrene og fedrene forteller ganske sammenfallende om hvorfor de har havnet i et kjønnstradisjonelt mønster. Foreldrene har et ganske ærlig forhold til at mor har hovedansvar for barn og hus, og at dette skyldes at fars karrierepreferanser har fått forrang. Dette framstilles som en enighet mellom partnerne og et villet ønske fra mors side. Mødrene har moderert sitt ønske om karriere etter at de fikk barn ønsker mye tid med barna i småbarnsfasen.
Videre er både mødrene og fedrene enige om at den kjønnstradisjonelle tilpasningen har bidratt positivt til fars karriere og negativt til mors, men de negative konsekvensene beskrives som midlertidige: mor kan realisere sine karriereambisjoner på et senere tidspunkt.
Gale preferanser?
Undersøkelsen til Lyng og Halrynjo reiser flere viktige temaer. Jeg syns det er ille at selv blant de parene med klarest preferanser for likestilte forhold er forskjellene i praksis likevel store. At selv høyt utdannede kvinner velger å vike for mannens karriere når de får barn – til tross for at de også har et klart ønske om karrieresuksess på egne vegne.Samtidig trekker intervjuene i undersøkelsen fram en spennende problemstilling knyttet til preferanser og personlige valg: Er mangel på likestilling i familien et problem dersom kvinner selv ønsker det slik? Hvordan skal man forholde seg til at andre menneskers preferanser er i strid med en egne oppfatninger om rett og galt? Har noen rett til å si at mine preferanser ikke er ”ekte” eller dårlige for meg?
På en annen side: Bør vi ikke legge vekt på at preferanser også er resultat av de omgivelsene et menneske befinner seg i? Vi er alle – i større eller mindre grad – et resultat av det samfunnet vi er en del av. Så når menn og kvinner oppdras ulikt og møtes med ulike forventninger, er det kanskje bare rett og rimelig at vi i praksis også tilpasser oss verden forskjellig?
Tvetydige fortellinger
Samtidig viser undersøkelsen en ganske tvetydig fortelling. Både mødrene og fedrene mener mø
drene har endret preferanser. Men de underspiller konsekvensene dette har for hennes karrieremuligheter. De sier at fordelingen mellom familie og jobb har vært forklarende for fars jobbsuksess. Mange av dem sier at far fikk forrang fordi det var snakk om et ”nå eller aldri” for hans karrieremuligheter.
Likevel ser de ikke motsetningen i at det for mor skal være uproblematisk å få realisert sin karriere senere. Kanskje kan denne tvetydigheten i historiene forstås som et ønske om å (bort)forklare avstanden mellom tidligere preferanser og dagens praksis? At mødrene oppgir at de blir mer misfornøyde med tilværelsen jo mer av husarbeidet som ligger på dem, tyder jo også på at kvinnene ikke lever helt i tråd med egne preferanser. But who am I to judge?
Politikere: lytte eller lede?
Dette er også en politisk utfordring. Det er problematisk når politikere sier at de vet bedre enn folk selv. En viktig del av et liberalt menneskesyn er tanken om at alle mennesker har rett til å bestemme over sitt eget liv – og en tiltro til at mennesker er i stand til det. Men samtidig betyr ikke det at politikere ikke skal forsøke å påvirke folks preferanser. Man vet en del om hva som er bra for oss og hva som er dårlig, og politikere bør absolutt legge til rette for at vi velger det som er bra for oss, også på lang sikt. Ofte er det i tillegg snakk om hensynet til tredjeparter. Derfor er jeg tilhenger av for eksempel alkoholavgift og tredelt pappapermisjon. Norge skal være et liberalt samfunn der folk tar ansvar for eget liv. Likevel skal man ikke undervurdere betydningen av de strukturelle og materielle forutsetningene som ligger til grunn for folks valg og preferanser. Dette gjelder både økonomiske rammer og kulturelle normer slik som kjønn.
Kilde:
Selma Therese Lyng og Sigtona Halrynjo (2010): “Fars forkjørsrett – mors vikeplikt? Karriere, kjønn og omsorgsansvar i eliteprofesjoner”. Tidsskrift for samfunnsforskning, nr. 2.
Bilde:
Om forfatteren
Nora
Jeg er 28 år, jobber som daglig leder på SVs partikontor og er leder av Oslo SV. Jeg samler på mye rart og er glad i planter, våren på St.Hanshaugen, en god kopp kaffe og snille folk.
Related Posts
-
Dag og natt: Serien som treffer godt også her til lands
Den trønderske sommeren har ikke vært mye å skryte av, men heldigvis har jeg en digg sofa og tilgang til mange strømmetjenester på TVen. Så […]
Vi må gjere meir for å beskytte Ukrainske familier, kvinner og barn
Russlands invasjon av Ukraina har ført til at millionar av menneske er på flukt internt og inn i Europa, og vi står ovanfor den største […]
Bra artikkel om et viktig tema! Jeg har laget en egen bloggpost om dette: http://ylvalia.wordpress.com/2012/01/18/om-kvinnekarierenes-vikeplikt/
Veldig bra artikkel om et tema jeg funderer mye på! Har anbefalt artikkelen på Facebooksiden min http://www.facebook.com/frokenmakelos
Bra blogg!
Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett! Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg
Vi mennesker er så sammensatte.
La de som vil ha karriere få gjøre det, og la de som vil satse på familien gjøre det. Aksept er viktig. Og så kommer det veldig an på mannen og kvinnen, hvor de står i seg selv.
likt den hær :)
Spessiellt den med far å husarbeid.
Har komme mæ tebake i arbeidslivet sjøl no, mens far går heim med barn, men når æ kjæm heim, e leiligheten på hodet. Så da e d bare å rydde, lage middag og vaske, så natta plutselig :S
Derre 10 ukan forbeholdt far kan nånn få spis opp for min del!
E bare tee mareritt å kom heim t rot å møkk.
Menn kan pass på unge, ja, men fåtallet skjønne at dæm ska ta del i resten av dagligholdet også!!!!
Skulla stått nå om d på permisjonspappiran ;))
Hva gjør man når par velger å ikke leve i tråd med feministiske ideer om likestilling? Tar de feil?
Oppsummerer vel hele den sosialistiske fløyen. “Hvorfor i alle dager lever de ikke i tråd med vår ideologi? Hva er feil med dem?!”. Er det virkelig så negativt at ikke alle kan skvises inn i en teoretisk hverdag?
Innlegget er interessant og resonnerende, men tar ikke særlig høyde for at kanskje mor føler seg sterkere knyttet til barnet i de tidligste fasene og føler at hun også bør være nærmest det. Jeg er ingen ekspert på området i det hele tatt, men for min del virker tidens husmortrend blant unge kvinner til å handle om selvbekreftelse som kvinner. Det virker naturlig at den delen presser seg litt frem etter så mange år med kvinnekamp, karrierefokus og ideologi i forsetet. Then again, at biologi skal ha noe med kjønnsroller i familierelasjon forventer jeg ikke av denne siden av det politiske spekteret.
Jeg kjenner jeg blir rasende av dette ensidige innlegget ditt. Svar meg på en ting hvis du er så for likestilling. Feminist kaller du deg selv, javel greit, men hvorfor skal jeg ikke få kalle meg for mannsjåvinist uten bli kalt mannsgris e.l. (Uten at jeg sier at jeg er det)
Feminister er den største trusselen for samfunnet til dags dato. For hvordan skal det gå når dere får viljen deres. Når alle mennene sitter hjemme med unga, og dere er ute å styrer?(Det kommer ALDRI til å skje btw) Hvordan er DET likestilling?
OG en ting til, som jeg har lurt på en stund. Hvis en jobb blir utlyst, det er 10 søkere. En av dem er kvinne, men hun er minst kvalifisert. Mener du da, med hånda på hjertet at arbeidsgiveren skal ansette hun da? I rest my case.
Igjen så prates det om likestilling og selvrealisering, ikke med et ord blir barn tatt opp. Mødre blir slitne av for mye husarbeid, ja kan hende det, men samtidig leser man at fedrene er de som gjør mest i hjemmet. Det stilles krav om retten til å velge selv, og der er jeg helt enig,men da tenker jeg på retten til å velge, om man vil ta arbeid utenfor hjemmet, eller man vil ta ansvar for egne barn, og den finnes ikke, ALLE skal og må ut så snart råd er, etter fødselen.
For å si det rett ut, jeg blir så lei diskusjonen om likestilling, der barn og familie konstant blir fremstilt som noe negativt, men heldigvis så er det lys i tunellen, stadig flere mødre ønsker inderlig å ta seg av egne barn, man får ikke realisere seg selv, vil noen si.
Til HVA , og på bekostning av hvem.
Finnes ikke den jobben, som er mer givende, en nettopp å få vere sammen med, og ta ansvar for egne barn.
JA til valgmulighet for alle, først da kan man prate om Likestilling.
En likestillingsforkjemper uttalte for litt siden : Det er et problem at staddig flere mødre velger å vere hjemme med barna. Nettopp, barn er et problem.Finnes ikke merkelig, at stadig flere barn og unge er i fri flyt i samfunnet, og at barnevernet er sprengt, INGEN har verken tid, eller lyst til å ta seg av dem.
Livet er kort, og barndommen som et vindpust, som ALDRI kommer igjen, om mange synes å leve i den troen. Takk for meg, og mine beste ønsker til alle de som velger å ta ansvar for egne barn, stå på kravene!
Regjeringen og særlig SV gnåler på full barnehagedekkning, men ingen sier med et ord , at kvaliteten på mange barnehager langt fra holder mål. og at mange barn lever livet sitt mellom 40-50 timer i uka i barnehage, hadde dette angått voksne, ja så hadde arbeidstilsynet stengt hele sjappa.
Mennesket har utviklet seg over hundretusener av år, i størstedelen av denne tiden har tilværelsen i hovedsak dreid seg om å overleve i en verden hvor det er spis eller bli spist, mamma passer barn i den trygge hula, mens pappa er ute å satser livet for å få noe å spise, er det mange som virkelig innbiller seg at vi på noen hundre år skal greie å forandre biologien så dramatisk at vi helt uproblematisk kan bryte kjønnsrollene, ta avstand fra dyret i oss og snu så totalt om?
Vi er et produkt av en vannvittig evolusjon og tilpasning til det miljøet våre forfedre/mødre har strevd seg igjennom, vi har en arv vi kan forsøke å ignorere og kjempe mot, eller vi kan akseptere det og gjøre så godt vi kan ut av hva vi er og ikke fokusere på hva vi skulle ha vært. For all del, vi bør bestrebe oss på å bli bedre og mere harmoniske, men hva koster dette for de små uskyldige vi setter til verden?
Er så enig så enig! De tre mnd far var hjemme her var et mareritt. Har aldri vært så sliten når jeg har lagt meg før som i denne tida. Kan vel legge til at far var mer interessert i å sitte på pc enn å leke med barnet så pappapermisjon kunne gjerne vært avskaffa for min del. Jeg tror barnet hadde hatt det bedre med meg hjemme, rett og slett. Men skjønner jo seff at det er mange gode fedre der ute som setter barna først som elsker pappapermen. Og da fortjener de den jo også. :)
Det å få barn er faktisk et valg, og valg medfører konsekvenser for hele familien. Det er en stor glede å bli foreldre, men også mye ansvar. Ansvaret må falle på foreldrene som har valgt dette selv. Barnet har ikke bedt om å komme til verden selv. Foreldrene har gjerne hatt et indelig ønske om å få barn sammen. De små kommer til oss og er et av de største gledene vi kan få. Jeg skjønner godt foreldre som velger bort karriere, slik at de kan delta mest mulig i barnas hverdag. Hele familien må tilpasse seg og finne sin egen løsning for å få alt til å gå rundt. Regninger må betales, og barn må oppdras. Det er et felles ansvar, det er vanskelig å se at kabalen går opp når begge foreldrene har full karriere. For oss har det vært praktisk at en av foreldrene tar hovedansvaret hjemme, mens den andre har karriere. Det innebærer at den som jobber kan gi 110% , men den som er hjemme kan gi 110%. Det vi får da er en vinn/ vinn situasjon der barna, foreldre, arbeidsgivere får maksimalt tilbake. Utslitte foreldrene som løper fra møter til barnehager med dårlig samvittighet i alle retninger kan umulig være den beste løsningen for samfunnet.
I motsetning til flere av kommentarene her synes jeg at innlegg er reflektert og stiller spørsmål like mye som å svare på dem. Synes undersøkelsen til Lyng og Halrynjo hadde interessante funn.
Selv er jeg for retten til å velge, men det er interessant at undersøkelsen viser at mange av de som tilsynelatende har “valgt” ikke er så fornøyde likevel?
Takk for en FLOTT bloggartikkel! Dette var interessant.
Jeg bare lurer på hvorfor noen vil ha unger idag. Ingen har jo tid til dem…. jo forresten, barne hage-onkler og tanter har visst tid… tid til mange.
Altså, bloggeren snakker ikke bare om feminisme, karrierekvinner osv. Undersøkelser har påvist at i svært mange familier der begge jobber fulltid, står kvinnene uansett for mesteparten av husarbeidet. Hvorfor? Hva kan være forklaringen på at menn velger å sette seg ved PS3 eller data, mens kvinner løper rundt, lager mat og vasker, når begge har arbeidstid 8-16? Ingen evolusjon eller annet kan være forklaring på at man er lat og snylter på andre.
Det er ganske utrolig at noe så fint som valgfrihet kan bli et skjellsord. Hvis en ikke kan forutsette at voksne mennesker tar sine egne valg når det ikke passer med politikernes bestilte resultat, vel da har vi et samfunn med voldsomme problemer.
Det er ikke et problem at mor(uansett utdannelse- og inntektsnivå eller tidligere yrkesaktivitet)VELGER å være mer hjemme, eller setter egen karriere på vent, så sant det er et VALG.
Tvert imot er det den fantastiske og enestående valgMULIGHETEN som man nyter godt av i et flott og rikt demokrati som Norge.
Selv ville det ikke falt oss(mannen og meg) inn annet enn å dele permisjonen likest mulig, for oss er far en likeverdig omsorgsperson som skal ha samme valgmuligheter og rettigheter som meg som mor. Han var også lynraskt ute med å forlange halve permisjonen, faktisk før graviditet var et faktum. Men dette er altså vårt VALG. For oss passer dette glimrende.
Men for naboen gjør det ikke det, de har valgt såkalt “tradisjonelt”. Morsomt at to familier i samme husrekke, med barn som leker sammen daglig og tett kontakt over hekken hele året vurderes så forskjellig – vi er altså likestilte og flinke, de er et “problem”….
Nei – problemet er konstruert av politikere(og forskere) som ikke får de resultatene de ønsket – ikke av oss som benytter valgfriheten.
For de som har valgt- og er misfornøyde, vel- da er det egentlig ganske enkelt. De har valgt feil- og må selv søke en endring i situasjonen sin. Å kose med egen misnøye gir ikke resultater, verken karrieremessig eller for egen livskvalitet.
Forøvrig konstaterer jeg at alle de bitre bakstreverske menn fant veien hit også. Heldigvis er de svært lite representative for flertallet av flotte norske menn. Hvis ikke hadde vi nok hatt et samfunn med vesentlig mindre valgfrihet….
Hva er tredelt pappapermisjon?
Hvorfor kan en kvinne aldri være mor OG karrierebevisst?
Er selv nyutdannet sivilingeniør, samboeren min det samme, men han holder på med doktorgraden. Jeg jobber fulltid nå, og stortrives, men når tiden kommer til familieutvidelse kommer jeg nok til å ønske å jobbe deltid en periode. Det er mindre sannsynlig at samboeren min ønsker det. Jeg er 25, og har MANGE år til å jobbe på. Om jeg har vært delvis fraværende i noen år kan umulig være noe problem når jeg blir eldre. Tenåringer vil vel helst være hjemme alene uansett, er vel verre med femåringer :)
Jeg har tenkt mye over dette i det siste. Jeg har barn og en karriere som krever mye av meg. I det siste har jeg følt meg mer og mer utmattet. Tempoet blir alt høyere og jeg inser at jeg ikke klarer å prestere på alle fronter lenger. Jeg er kommet til et punkt hvor jeg må bli klar på mine prioriteringer.
Å være tilstede sammen med barna er det jeg har aller minst lyst til å nedprioritere. Å virkelig ha tid til å se dem, å oppleve ting sammen med dem og å gi dem av min tid lar seg ikke kombinere med ukentlige forretningsreiser og ansvar i flere land. Jeg har prøvd det helt frem til nå og vet at jeg ikke får til begge deler samtidig. Derfor har jeg nå bedt min arbeidsgiver om å få redusert mitt ansvar – istedet for det motsatte som er det alle forventer.
Det dreier seg ikke om at jeg velger å offre meg til fordel for min manns karriere. Det er ikke nødvendig. Jeg har heller ikke noen moralske forestillinger knyttet til dette. Jeg har bare kommet frem til at jeg nå må velge hva jeg skal bruke min tid og mine krefter på. En kan bare være et sted av gangen så jeg må velge.
Alt har sin tid og for meg er ikke en imponerende karriere det samme som selvrealisering. Sånn sett er det enkelt for meg å velge.
Artikkelforfatteren spør om vi ikke bør legge vekt på at våre preferanser også styrs av omgivelsene vi befinner oss i. Det er jeg enig i. Men det er ikke bare gyldig i forhold til valget om å prioritere hovedansvar for barn og familie. Det er like gyldig i forhold til det forventningspress mange kvinner og menn føler i forhold til å prestere og gjøre karriere i arbeidslivet. Kanskje disonansen i de undersøkelser som det refereres til ligger i at kvinnene i undersøkelsen gir uttrykk for en ting, men innerst inne foretrekker noe annet når de står overfor et valg? Kanskje forestillingen om at man kan få til alt er utopi?
Jeg har ingen tro på at kvinner og menns grunnleggende valg kan eller bør styres politisk. En kan legge tilrette for at folk har tid og råd til å stifte familie gjennom gode ordninger, men ingen er tjent med ordninger som presser frem valg som strider mot den enkeltes overbevisning og følelser.
Til Justine, veldig bra innleg, jeg ogsa tror at nar man velger a sette barn pa jordet, er det forst og fremst begge foreldre sam har og skal TA ansvar ! Og nar det er slik at begge foreldre vil ha bade i pose og sekk, kommer de snart til a finne ut at det i flere tilfeller ikke fungerer slik. Nok bortsett fra finansens problematik som henger med i det hele. Jeg haper at du er i stand til a tilpasse livet ditt slik at
dine barn kommer forst i rekke av alt som skal gjores i hverdagslivet.
Beste hilsen , enn gammel (surrogat) bestemor fra Holland .
(Jeg ber a unnskylde evt. skrivefeil)
Du skal ha honnør for å snuse på alternative forklaringsmodeller i din ellers tendensiøse tekst. Med tendensiøs mener jeg at det følger tendensen til å forklare det meste som skjer med kvinner som et overgrep begått av et mystisk, ondt og allmektig patriarkat. En tendens som gjennomsyrer det aller meste av det som skrives om såkalt likestilling, ikke minst på denne siden. Det er nok å henvise til et par av overskriftene her inne nå: ”Fars forkjørsrett – mors vikeplikt” og ”Grådige menn har forårsaket krisa. Må pliktoppfyllende kvinner ta konsekvensene?”.
For å ta det som er bra: Du problematiserer faktisk politikerrollen og spør om det er riktig å se det som en oppdragende rolle, og ikke kun som en tilretteller for gjennomføring av folkeviljen. Det er sjelden vare i ellers maktarrogante sosialistiske sammenhenger.
Som i USA er befolkningen splittet omtrent på midten, faktisk med et solid flertall på borgerlig side, om enn fordelt på partier som ikke vil samarbeide med hverandre, slik at sosialistene fremdeles sitter med makta.
Sosialistenes maktgrunnlag springer altså ut fra en minoritet av folkeviljen, og det er særdeles viktig å ha i tankene når man besvarer spørsmålet du stiller. Med regjeringsmakt følger et ansvar for å ta hensyn til hele befolkningens ønsker, og nettopp det gjør at man skal vokte seg vel mot å anse seg berettiget til å påtvinge majoriteten sitt syn under en antagelse om at man er gitt ett mandat som veiviser. Politikere er forvaltere av folkets tillit. Når så tall viser med all mulig tydelighet at folket velger tradisjonelt, altså ikke går for den radikale likhetsideologi sosialistene har blitt flasket opp med, har de å rette seg etter det, og øyeblikkelig opphøre med de menneskefiendtlige tvangstiltak som er igangsatt for å tvinge gjennom en uønsket utvikling. Disse er da grundig avslørt som overgrep mot den frie viljen, og ikke et dugg bedre enn andre overgrep mot menneskers handlingsfrihet. Slike overgrep betegnes normalt som menneskerettighetsbrudd, og i mangel av legitimitet i folkets frie vilje, bedriver Norge utsrakte slike brudd på EMK art 14 med sine drastiske likestillingstiltak.
For mer konkret eksempel på hva jeg snakker om henviser jeg til NOU 2008:6 som fastslår at det ikke eksisterer bevis for ulik avlønning begrunnet i kjønn i offentlig sektor, sammenholdt med HTA pkt 2.3.4, som fastslår at kvinner skal ha en høyere avlønning ved lønnsforhandlinger enn menn, og lettere tilgang på stillingsopprykk. Man har altså ledet fra en helt frivillig ulikhet i prioriteringer, at det eksisterer en urimelig forfordeling som legitimere kjønnsdiskriminerende mottiltak, når tallmaterialet ikke underbygger dette. Man retter baker for smed og resultatet er utstrakt og omfattende usaklig kjønnsdiskriminering av en stor andel av landet befolkning, med alvorlige konsekvenser for disses inntekt og livsutfoldelse.
Er du og de andre Maddammene det minste opptatt av reell likestilling i betydningen opphør av usaklig kjønnsbestemt forskjellsbehandling, legger det øyeblikkelig alt annet fra dere og tar tak i dette. Ellers står dere igjen, som nå, ribbet for troverdighet.
Du har fattet lite om du setter likhetstegn mellom mannsjåvinisme og feminisme… Og lite av kvotering også forresten. Tror du bør sette deg inn i sakene først og kommentere ETTERPÅ.
Naturligvis er det feil og et problem. Når 60 % av disse kvinnene – som har satt egen tilknytning til arbeidslivet, egen lønn og karrieremuligheter på vent til fordel for mannen blir skilt – så ender 9 av 10 av dem som aleneforsørgere. Og en haug av dem ender som minstepensjonister i tillegg.
Så selv om dette er et problem som ikke rammer menn i stor grad, så er det like fullt et problem.
Finnes ikke den jobben som er dårligere betalt eller som gir en sikrere vei inn i minstepensjonistenes verden heller, enn å “ta ansvar for egne barn”. Hva tror du forresten aleneforsørgere gjør – det er ikke “valgfrihet” for dem her i verden. Det er vel ingen som tar mer ansvar enn det de gjør.
Og hvorfor er du kun opptatt av at mødrene skal “ta ansvar for egne barn” – eksisterer ikke fars ansvar i dine øyne?
Syns det er helt glimrende at dette tas opp med jevne – men altfor sjeldne – mellomrom. Bloggeier skriver også om dette på en fortreffelig måte.
Det er på høy tid at vi slutter å snakke om den hellige kua “valgfriheten” som forøvrig så langt kun kommer far til gode, og begynner å snakke om realitetene.
Hvis jenter helt reellt VIL melde seg ut og være bare mamma, uten egen inntekt og tilknytning til arbeidsliv, uten en karriere – så MÅ de få vite at det får konsekvenser den dagen gubben tar med seg karrieren, lønnskontoen og pensjonspoengene sine og stikker. Igjen sitter hun med eneansvar, ingen jobb eller inntekt og en fremtid som minstepensjonist. Og fedre som ikke stiller opp I samlivet vil heller ikke stille opp etter samlivsbruddet. Det er tross alt enklere å sitte på avstand og sutre over bidraget og at man “aldri får sett ungene pga. den gærne ex’en” – enn å faktisk ta ansvar.
For all del – velg å melde deg ut da. Men vit hva det innebærer. Og kom ikke og surk når du sitter igjen med svarteper.
Jeg er helt enig med deg at det å få og oppdra barna sine er en gave. Og det tror jeg de aller fleste foreldre vil være enig i. Likevel behøver det ikke bety at man skal sette alt annet i livet til side – enten det dreier seg om karriere eller fritidsinteresser. Det virker på meg som du mener at familier der begge foreldre velger å jobbe, ikke tar ansvar for barna sine. Det er en analyse jeg er helt uenig. Jeg tror ikke nødvendigvis det er en interessekonflikt mellom det at begge foreldre jobber og at man setter barna først. Det handler om hvordan man prioriterer og organiserer seg som familie.
Du skriver at man ikke KAN velge å være hjemme. Det kan man jo. Det er ingen som nekter folk – eller tar til orde for å nekte folk – å være hjemmeværende. Men det betyr ikke at man ikke mener noe om de valgene folk tar. Jeg mener det er viktig å diskutere hvordan norske familier organiserer seg. Nettopp fordi det er gjennom studier og diskusjoner om dette at man kan komme fram til de løsningene som er best for ALLE i familien – både mor, far og barn.
Som flere andre av kommentarene så virker det på meg som om du tar det for gitt at den som skal være hjemme er moren. Det er nettopp det jeg syns er problematisk. Jeg mener kvinner ikke har noe større ansvar for et barn man setter til verden enn det barnefaren har. Man må snakke om valgfriheten som noe som gjelder begge foreldre, ikke familien som enhet. Da må mannen også være villig til å inngå kompromisser med andre interesser. Heldigvis gjør mange menn det, men denne undersøkelsen og mange andre tyder på at vi fortsatt har en vei å gå.
Jeg er enig med deg i at det kan være problematisk å si at det er et problem at flere mødre velger å være hjemme. Det er ikke nødvendigvis et problem at folk velger dette. Men som MetteO skriver så er det viktig at man tar valget vel vitende om de konsekvensene det kan ha for framtiden – både for en selv og barnet. Noe av det som kom fram i undersøkelsen jeg har sett på her er at kvinnene mener det neppe er problematisk for dem å utsette karrieren sin noen år, mens de i samme intervju sier at det var helt avgjørende for mannen å satse på sin karriere akkurat nå for ikke å tape i “konkurransen”. Det er jo nettopp disse motsigelsene og ambivalensen jeg prøver å si noe om i innlegget mitt.
Takk! Glad for at innlegget inspirerte deg til å skrive et eget innlegg! Jeg gleder meg til å lese!
Jeg er enig i veldig mye av det du skriver, Justine. Det er et felles ansvar for familien å finne en løsning som gjør alle mest mulig fornøyde. Hvis din familie har funnet en løsning som fungerer for dere, er jo det topp!
Det jeg prøver å ta opp i innlegget mitt er vel at det kan tyde på at en del kvinner ikke er førnøyd med den ordningen de har kommet fram til. Jeg syns det er påfallende at før de får barn har kvinnene like store karriereambisjoner som mennene (også når de snakker om hva de vil etter de har fått barn), men så blir realiteten noe annet for mange av dem. Jeg forsøker ikke å hevde at ingen av disse kvinnene faktisk har endret preferanser, men jeg stiller spørsmålstegn vet at så veldig få menn gjør det samme. Hvorfor syns ikke de at barna er viktigst?
Takk for positiv tilbakemelding! Som du selv sier så har jeg prøvd å komme med mer mer spørsmål enn svar.
Håper du forstetter å følge med på maddam!