Tomt i tenketanken
Før var det tanken som telte. Nå er det tanken som tenker.
De senere årene har det blitt stadig flere såkalte tenketanker. En tenketank er i følge Wikipedia er en organisasjon som gir råd og ideer til om for eksempel politikk. Mest kjent er Manifest (hvor forløperen startet i 2003) og Civita (hvor forløperen ble startet i 2004). Disse har til en viss grad greid å skape debatt, senest gjennom Magnus Marsdal sin bok “Kunnskapsbløffen”. Siste medlem av familen er tenketanken “Progressiv”, som ble lansert 7. desember.
Gruppen ønsker å være en møteplass for sentrum-venstre, eller for ulike organisasjoner som plasserer seg langs den rødgrønne aksen.
En av bidragsyterne i lanseringsrapporten skriver at “Sosialdemokratisk politikk kan (…) ta utgangspunkt i et gammelt konservativt slagord: å forandre for å bevare” (Brandal, Brattberg og Thorsen s. 45, hentet fra deres bok Velferdsstatens bærekraft). Slagordet kan i grunnen passe godt til Progressiv sine pamfletter, bortsett fra at den ikke kommer med særlige forslag for forandring.
Fremadskridende tilbakeskuenhet?
Progressiv betyr enten å være fremadskridende eller reformvennlig. Lanseringsrapporten til tenktetanken er ingen av delene.
For all del; her er det mange som har gjort leksen sin i statsvitenskap. Det er mye interessant historie for den som er interessert i velferdsstatens fremvekst. Og det er stort sett skrevet like korrekt som en bacheloroppgave fra Blindern (inkludert de obligatoriske feilene i innholdsfortegnelsen).
Her er det allikevel mye som er alt for lett for en organisasjon som “skal være en møteplass, et idélaboratorium og en innovatør for sentrum-venstre i norsk politikk”.
Frihet, likhet og solidaritet
Verdiene til gruppen er frihet, likhet og solidaritet. Dette er sikkert fint i feståpningstalen. I virkeligheten er det områder som krever at man belyser temaer fra langt flere perspektiver enn gjengen i Progressiv har gjort.
De skriver for eksempel at de ønsker å ha et internasjonalt fokus. Her syntes jeg det ville vært interessant å se på velferdsstaten i lys av våre internasjonale forpliktelser. Om, og i så fall hvordan, påvirker verdens økende fattigdom vår velferd i Norge? Hvordan kan vi opprettholde rettigheter venstresiden har vunnet i et Europa i krise? Hvorfor er venstresidens største parti positiv til EØS når store deler av fagbevegelsen mener stadig flere EU-direktiver truer arbeideres rettigheter? 1
Kvinners bidrag til velferdsstaten
En ekstremt viktig bidragsyter til velfersstaten er kvinnene. Italia er et godt eksempel der på hvordan dette fungerer dårlig. Der er det i realiteten slik at kvinner må velge om de ønsker å delta i yrkeslivet eller få barn. Konsekvensen av dette er at landet har gått fra å ha en av de høyeste fødselsratene i Europa til å ha en av de laveste. I tillegg går altså mange kvinner ut av yrkeslivet i det de får barn, som reduserer arbeidsstokken.
Kvinner i arbeidslivet minker statlige og kommunale utbetalinger, øker andelen av befolkningen i arbeid og legitimerer dessuten kvinner i høyere utdanning. I motsetning til hva Trude Mostue måtte tro, så er det lite hensiktsmessig for et samfunn å utdanne veterinærer, jurister eller hva det måtte være til et liv i hjemmet.
Kvinners bidrag i arbeidslivet er like fraværende i Progressiv sine pamfletter som på et gjennomsnittlig Høyre-årsmøte. Det er også direkte pinlig at en tenketank som definerer seg inn i de rødgrønne rekkene ikke har en eneste kvinnelig bidragsyter.
Til kamp mot høyresiden med fjær
Og her ligger noe av kjernen i hvorfor dette foreløpig er et tannløst prosjekt. En organisasjon delvis på venstresiden med så lav bevissthet rundt politisk praksis har jeg vanskelig for å se at kan bidra i særlig grad. Ett kapittel i heftet er en oppramsing av reformer som har vært viktige for velferdsstatens fremvekst. Under overskriften “Velferdsstaten på vei” presenteres alle reformer Ap har stått for i mellom- og etterkrigstiden.
Det er knapt en hemmelighet at Høyre har en strategi om å fremstå som opprettholder av velferdsstaten. Høyre snakker ikke lengre om markedsøkonomi i foraer hvor det er presse, og Civita ønsker å omskrive historien ved å fremstille den norske modellen som konsensusbasert. Det kan virke som at målet med Progressiv sin første publikasjon er et tilsvar til dette. Om de (og alle andre som ikke ønsker hverken mørkeblått, lyseblått eller blålilla styre) skal lykkes ved neste valg, bør de heller:
- vise hvordan høyresiden i sin politikk vil svekke arbeidere og de utenfor arbeidslivet. Det må da være mer interessant for velgerne hva Høyre mener i dag. Hvordan kan man synliggjøre at det kun er retorisk at Høyresiden støtter opp om velferdsstaten? Hvordan vil skattelette for de rikeste slå ut for de fattigste? Vil Høyre fortsatt kjøre på med sin markesliberale boligpolitikk, som fratar unge og fattige mulighet til å eie egen bolig der det er interessante arbeidsplasser?
- ikke bidra til de kjedelige debattene hvor politikerne slår hverandre i hodet med hvem som stemte hva på 50-tallet. Og selv om Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen sammen innførte mange vikige reformer; Skal det være et bevis på at Arbeiderpartiet er en garantist for velferdsstaten? I så fall bør det tas med at mange av de radikale kreftene ble sparket ut av partiet, og så startet vel i grunnen reisen mot sentrum for Ap også. Jeg lurer mer på hva de rødgrønne partiene i fellesskap skal bidra med i år, neste år og etter 2013.
- Lanseringsrapporten tar opp NHOs problematisering av gratispassasjerer og “oljedoping”. Jeg klarer ikke å se at Proggressiv har et godt tilsvar.
- Det er lite eller ingenting om vår tids (økende) klasseproblemer: Fattigdom blant de utenfor arbeidslivet og de med aller lavest lønn.
Tomt i tenketanken
Progressiv har en fin nettside, men med lite innhold. Lanseringsboken er best der den har fått bruke kapitler fra bøker som allerede er utgitt, altså de uten røtter og støtte i tenketanken.
Til slutt vil jeg vise til et tilsynelatende uskyldig sitat. Progressiv ønsker å være et sted med “friere meningsbrytning enn i det partipolitiske ordskiftet”. I så fall bør de bytte parti, for mer reggresive tanker enn dette må du over i glansede magasiner for å finne.
1 Her kunne jeg gjort et billig poeng ut av at flere av initiativtakerne har bakgrunn i Europabevegelsen. Men, som sagt, det ville vært veldig billig.
Empty Box | rubyblossom|CC BY-NC 2.0
Patent reform bills with little reform| opensourceway|CC BY-SA 2.0
women at work|muyfifi |CC BY-SA 2.0
Empty // Vacio | Dark Botxy|CC BY-NC-ND 2.0
Om forfatteren
Susanne
Partipolitisk uavhengig byråkrat som innerst inne er rabiat radikaler. Er Østkant-patriot, og lar seg lett hisse opp i diskusjoner om forskjellene i Oslo. Blir irritert av mannsjåvinister, kjærringprat, smalltalk, broilere, folk som ikke er prinsippielle, og de som vi fortjener å ha det bedre fordi vi tilfeldigvis ble født i Norge eller i en rik familie. Altså: folk flest. Blir blid av å røyke, drikke vin, gå på ski, få skryt og å være sammen med gode venner. Kaster ofte bort tiden på meningsløse dataspill.
Related Posts
-
Dag og natt: Serien som treffer godt også her til lands
Den trønderske sommeren har ikke vært mye å skryte av, men heldigvis har jeg en digg sofa og tilgang til mange strømmetjenester på TVen. Så […]
Nokre teologiske spørsmål frå ein forvirra feminist
Kvinners underordning er ein gåve frå Gud. Frå Gud har menn fått leiareigenskapar, medan kvinner skal underordne seg han og vise ham ærefrykt. Dette skriv […]
9 Comments
Trackbacks for this post
-
[…] Susanne møtte leder i tenketanken Progressiv, Lars Mediaas, i Dagsnytt 18 i dag. Susanne har kritisert Progressiv for å være for lett, mangle bredde og innhold. En organisasjon delvis på venstresiden med så lav bevissthet rundt politisk praksis har jeg […]
Det sentrale temaet her ser ut til at å være at man mener Progressiv ikke fyller et behov, noe jeg er helt enig i men ikke av de samme grunnene som Maddam. Det jeg synes er kjedelig at man velger å avskrive Progressiv som tenketank, uten å stille spørsmål om tenketanker egentlig fyller noen reelle behov bortsett fra de som tenketankene selv forteller oss de trenger å fylle. For det mener jeg er et viktigere spørsmål en hvorvidt Progressiv har et mål.
Selv om man velger å kritisere Progressiv for manglende politiske visjoner, kvinneandel eller overrepresentasjon av “Ja til EU”-gutter så velge man å overse, og heller ikke diskutere, hva de er representanter for. De er representanter for en overføringen av politisk innflytelse fra partimedlemmer og velgere til særinteresser.
For la oss nå kalle en spade for en spade, og en tenketank for hva det er. Tenketanker er lobbeister, forkled som ideologiske eksperter, som driver med konsulenttjenester. De er særinteresser som er på vei til å få frikort til å være premisslevrandører til norsk politikk.
De er representanter for en overføring av politisk innflytelse over partipolitikken fra “velgeren” til “ekspertisen”. De er representanter for en ideologisk teknokratifisering av samfunnet
Kall meg navi, kall meg gammeldags, kall meg til og med dum, men jeg trodde virkelig at premisslevrandørene til norsk politikk skulle formes av partimedlemmene og partiene og mest avgjørende av velgerene. Viss det ikke er slik, men det derimot er betalte “selverklærte ideologiske eksperter” fra Progressiv, Manifest, Civita eller RexPublica som former politikken så er mangelen av kvinner eller mengden “Ja til EU” gutter i Progressiv en ganske uvesentlig sak.
Jeg savner ikke en debatt om tenketankene er gode, jeg savner en debatt om tenketankene er et gode.
De er kanskje OK i statsvitenskap, men denne syns jeg er morsom: “innovatør for sentrum-venstre i norsk politikk”. Innovasjon betyr vel strengt talt å tjene penge på nye produkter og prosesser. Skal Progressiv bli konsulentselskap sentrum-venstre(sentrum-venstre er for øvrig en selvmotsigelse).?
Denne er også bra. “Sosialdemokratisk politikk kan (…) ta utgangspunkt i et gammelt konservativt slagord: å forandre for å bevare” Bevare hva da? Det norske klassesamfunnet?
Hei lektor!
Takk for godt innlegg. Jeg er helt enig i at det er problematiske sider ved alle tenktankene. Det er problematisk om partiene ikke lenger klarer å produsere politikk selv, og kanskje er det slik at tenketankene også suger “ekspertise” ut av den partipolitiske sfæren. På den andre siden tror jeg dette også er et generelt problem ut over tenketankene, at man nærmest må være professor (eller journalist) for å kunne hevde noe som helst.
At innlegget ikke handler om tenketanker i det hele er rett og slett fordi jeg utover dette ikke mener så mye om dem. Og det er jo interessant om det gjelder for flere.
Det har jo skapt noen interessante debatter, senest “Kunnskapsbløffen” i sommer. På den andre siden tror jeg både Marsdal, Clemet og Reinert hadde vært premissleverandører i den politiske debatten uansett, så da er det jo igjen et spørsmål om tenketankenes bidrag.
Er delvis enig med deg, så ville ikke betegnet deg som hverken naiv, gammeldags eller dum. Når det er sagt, syntes jeg det er interessant at en tenketank som plasserer seg på sentrum-venstre går så høyt ut med oppstart på litteraturhuset, men glemmer vesentlige deler av politikken. Og når tenketankene først er der, syntes jeg også man kan diskutere kvaliteten på dem.
Ønsker en generell debatt velkommen, flere som har synspunkter?
Anders: Ja, det er mye staselige formuleringer her. Og en oppramsing av gamle (og forsåvidt gode) reformer er ikke progressivt :-)
Syns dette er et bra innlegg med gode poenger, selv om jeg selv vel ikke er like avvisende til verken Progressiv eller tenktanker som sådan. Jeg oppfatter det som at lektoren over her kanskje feilplasserer skylda litt. Mitt inntrykk (kan ikke si jeg har undersøkt det veldig grundig) er at partiene til venstre over tid har nedprioritert en del grunnleggende politikkutvikling, særlig på det mer overordnede planet. Det er vel dette som i stor grad har åpnet rommet for tenketankene til venstre. Jeg tror lektorens beskrivelse av tenketanker som lobbygrupper for særinteresser stemmer bedre for Civita enn for både Manifest, Res Publica og sannsynligvis Progressiv. Når det er sagt skal det ikke utelukkes at disse miljøene bruker opp noe av ressursene som partiene trenger, slik Susanne skriver i kommentaren over. Forøvrig: det stemmer nok at Clemet, Reinert og Marsdal ville markert seg i samfunnsdebatten også uten disse tenketankene. Men, i tilfellet Manifest, som jeg kjenner best av de tre, er det klart at ikke Marsdal kunne researchet og skrevet alle de rapportene og utspillene, så vi får utvilsomt mer ut av Manifest enn bare Marsdal.
Jeg tror det er bra for venstresiden å diskutere sine mer overordnede politiske mål. Ikke minst gjelder dette forholdet til den sosialdemokratiske velferdsstaten, som Progressiv fokuserer på. Sosialismens sammensatte historie er alt annet enn rosenrød, som jeg vel knapt trenger å minne noen på. I dag kan det vel neppe være mye tvil om at de sosialdemokratiske velferdsstatene er de mest suksessrike forsøkene på sosialisme, og må rangere høyt på listen over arbeiderbevegelsens viktigste meritter. De sosialdemokratiske velferdsstatene burde utgjøre viktige eksempler å lære av, for en bevegelse som tross alt ofte har både diffuse politiske visjoner (hva er sosialisme?) og ikke minst vage ideer om hvordan de diffuse visjonene skal realiseres. Det er viktig å forsvare det som er igjen av disse velferdsstatene (som slettes ikke bare er “det norske klassesamfunnet”, som Rindal skriver over her), som Progressiv understreker ved å annektere et gammelt konservativt munnhell. Men det er naturligvis en for defensiv holdning: En må se på hvordan de kan videreutvikles i sosialistisk retning og i dette er det nok mye lære av historien. I fravær av noe ambisiøse forsøk på slik overordnet tenkning fra venstresidens partier, får vi vel håpe at tenketankene tar jobben. Eller?
Spennende innlegg fra Susanne. Jeg er ikke enig i at vi glemmer vesentlige deler av politikken under vår lansering, men i løpet av et møte på to timer kan man ikke snakke om absolutt alt. Noen avgrensninger må man gjøre. Vi startet med det historiske, men oppfordret paneldeltakerne til å se mest mulig framover. Det var mange gode innlegg, som vi kan ta fatt i. Av det som kan gjøres på mer kort sikt var Jaglands poenger om boligpolitikk noe å ta fatt i, og flere har fulgt opp innspillet om at vi må ha en sosial boligpolitikk. Vi hadde en kronikk i Aftenposten en måneds tid før lanseringen, med noen forslag til hva som kan gjøres.
En ting vi gjør annerledes enn andre tenketanker, er at alle kan melde seg inn hos oss. Vi vil skape et miljø på tvers av en del gamle båser skillelinjer og organisasjons-/partigrenser. Civitas kurs har bidratt til å skape et miljø for og tillit mellom borgerlige aktører, det tror vi trengs også for sentrum-venstre eller for progressive miljøer.
Det er en del helt åpenbare prosjekter å ta fatt i for en progressiv regjering, så som klimaproblematikk, artsmangfold, avskaffelse av fattigdom/sult, ha en annen og bedre begrunnet innvandringspolitikk, bygge et lavkarbon-samfunn, for å nevne noe. Likevel sier mange at regjeringen mangler prosjekter, og man blir stående med intern krangling mellom partier og miljøer. Vi håper det at Progressiv er startet, kan bidra til å gjøre noe med det. Som Magne Flemmen er inne på, det er bra for venstresiden å diskutere sine mer overordnede mål.
Ellers vil jeg snu utfordringen om at det ikke er nok kvinner, tilbake til deg selv og de andre maddamene. Bli med som medlem og i en arbeidsgruppe, skriv noen hefter, start en debatt. Hvorfor ikke gå inn i styret, og ta med deg noen andre flinke folk der?
Nei, det med klassesamfunnet var satt på spissen. Det jeg mente var at det er langt mer som bør endres enn bevares i Norge i dag. Jeg er også generelt sett skeptisk til alle forsøk å skille norsk sosialdemokrati fra røttene i arbeiderbevegelsen, og de mange gode ideologene som AP fostra en gang i tiden. “Forandre for å bevare”, “være innovatører”, “frihet, likhet solidaritet” viser for meg mer en collage av det Progressiv oppfatter som gode slagord enn prinsipper de står for.
Når jeg leser det lille Progressiv kommer med så minner det mest om New Labour. De har linker til kurs for mennesker som skal skape meninger hos andre (UHs elitekurs anyone?), de er uklare i forhold til EU og de syns det er mer stas med Rawls enn med Koht (det er en personlig observasjon). Alt dette gjør at jeg plasserer dem et sted på høyresida i AP. Drømmen om å appellere til sentrum-venstre velgeren er også kjent stoff fra tidligere og dårligere versjoner av AP, med betraktelig lavere oppslutning enn i dag.
En kjapp gjennomgang av styret og rådet til Progressiv viser også en tendens mot de tendensene jeg har beskrevet over.
Men jeg skal gi dem en sjanse. Leverer de en klar fordømmelse av det mest udemokratiske høyrevridde prosjektet som truer venstresida i dag så skal jeg trekke all kritikk tilbake. Gleder meg til å lese artikkelen om hvorfor alle på venstresida må være mot EU.
Hei! Nå er hjernen ute av juleferie, så da kommer svar :-)
Takk for kommentarer!
Magne: Jeg er veldig enig i at det er behov for politikkutvikling på venstresiden. Tror det både er behov for en nærmere definering av de store målene, og ikke minst (som du skriver) en dechiffrering av hva dette betyr. Internasjonalt, nasjonalt og lokalt. Jeg håper tenktetankene kan være et bidrag. Men; ser samtidig at det kan være utfordrende å finne en balanse mellom å være for tilknyttet partiene kontra for langt unna. Kanskje en utfordring både til tenktetankene og partiene?
Lars Martin: Takk for sist, og takk for invitasjon om innlegg hos dere: http://www.progressiv.no/?p=1209. Så får dere litt reklame som plaster på såret :-)
Min grunnleggende kritikk går i all hovedsak ikke på at det ikke er plass til en tenketank. Det jeg tror er en utfordring, er signalene om politikken i dette. Jeg syntes det er lite politisk (eller høyreside-politikk) å ikke har en refleksjon rundt kvinnelige deltakere. Det er fint at dere har mål for dette nå, men bør ikke slike ting sitte i ryggmargen?
Jeg syntes også det er rimelig arrogant av dine kamerater i Progressiv å stille spørsmålstegn ved om jeg har lest pamfletten (i sitt svar i Dagbladet). Ja, jeg har lest den. Nei, jeg syntes ikke det var progressivt. Å vise hva politikk har bidratt til er vel og bra. Å utvikle ny politikk er noe annet. Og; utfordringen går til dere å bidra til dette. Og å kommunisere det til sånne som meg. Og Anders.
Vi sees til videre diskusjon :-)