Offermonopolet
Kristian Fjellanger er dagens gjesteblogger:
Altså. Når gladfeministane på Maddam ba meg om å skrive eit gjesteblogginnlegg, så tenkte eg helvete heller om eg vil. Sure feministar som gnålar på sitt endelause gnål om kor grusomt det er å være kvinne. Og kor forferdelig dei har det med alt mogleg. Nei, takk meg til å gjere noko anna. Som å lade mobiltelefonen eller sjå maling tørke. Men etter mobilen var fullada og malinga var tørka så tenkte eg at, kanskje eg og skulle nytte denne sida til å gnåle om kor ille menn har det. Og knuse monopolet. Monopolet på det å være offer.
For er det noko som irriterer meg grenselaust, så er det jenter og kvinner sitt monopol på å være offer. Eg og vil være et offer for faen. Eller ikkje akkurat eg. Men andre gutar. Som ikkje har det så bra. Når eg gav ut boka Feit var eg kontakta av masse menn og gutar som sleit med ting i høve til kroppen sin, men som ikkje turte å snakke om det – eller hadde nokon å snakke med om det. Fordi det er en dameting. For når det gjeld kroppen, så har kvinna eit heilt klart monopol på å være offer.
Dei politikarane som snakkar om etevegring er alltid kvinner. Ja, og så André Oktay Dahl då. Kvar gong ein snakkar om denne utfordringa så er det kvinner som driv fram politikken. Det er også stort sett kvinner som jobbar med desse sakene i departementet. Det er også kvinner som driv sentre og samtalestadar for personar med etevegring. Dei har også kvinner som einaste målgruppe. Det er eit senter i Noreg, som også behandlar menn, men det er berre kvinner som arbeider der.
Gjennom alle ledd vert kvinna i fokus. Som offeret. Ein mann eller ein ung gut som slit med etevegring, har ingen stad å gå til. Det kan illustrerast ganske enkelt. Ei jente med anoreksi er eit offer som det er synd på, medan ein gut som tek anabole steroid og pumpar for å for store musklar – er ein idiot og ein tosk.
Truleg slit begge med det same. Eit komplisert og vanskeleg forhold til kroppen sin. Men det er berre den eine som får hjelp. Forsking syner at om lag halvparten av 15 år gamle jenter i Noreg syns sjølv dei er for tjukke. Kor mange gutar som syns det same veit ein ikkje – av di det ikkje er forska på.
Om ein ser på andre felt der kvinner er rekna som offeret, og mannen som den store stygge ulven som til dømes prostitusjon og seksuelle overgrep , finn ein nøyaktige den same situasjonen.
Det er stor sett berre kvinner som snakkar om seksuelle overgrep. Ja, og så André Oktay Dahl då. Så då vert fokuset og sjølvsagt deretter. Men forsking syner at det er 19 % kvinner og 14 % menn (Sæthre og Holte) som vert utsett for seksuelle overgrep ein eller annan gong i livet. Utan at ein høyrer så mykje om dette, som ein gjer om overgrep på jenter. Seksuelle overgrep er sjølvsagt så alvorleg at ein ikkje skal flåse med det. Så eg nøyer meg med å seie – at dei 14 % av gutane som vert utsett for dette, nok har det like vondt som dei 19 % av jentene som vert utsett for dette.
Når temaet er prostitusjon, forsvinn menn og ut av bildet, bortsett frå når ein snakkar om hallikar og bakmenn. Mannlege prostituerte vert tatt lett på, avfeia med at dei er få, eller at det dreier seg om ufarleg moro. Dei mannlege prostituerte vert i det heile teke sett på som heilt annleis – og meir uviktige enn dei kvinnelege. Det handlar ofte om å hjelpe ”jentene på gata”, men ein veit at det delen unge gutar som sel sex er aukande – og at unge menn og vert utsett for trafficking. Utan at det er noko særskild fokus på å hjelpe dei.
I det heile tatt er kvinna offeret og mannen er skurken. På mange områder i samfunnet. Men det må og takast høgde for at og menn kan gjere krav på offerolla – og at mannsofferet skal takast like mykje på alvor som kvinneofferet. Så langt er det berre menn på Høgresida som har talt dei mannlege ofra sin sak. For kvinner på venstresida synast det ikkje å være så nøye.
Kristian Fjellanger er organisasjons- og valgkampsekretær for SV, styreleder av Noregs Ungdomslag, teaterinstruktør og forfatter av boka Feit. Les mer om den her eller sjekk ut bloggen hans Mannsfett.
Bilde:
Autoportrait, fotograf: Maxime Prunet, (CC BY-NC-ND 2.0)
Om forfatteren
Gjesteblogger
Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.
Related Posts
-
Vi trenger alle noen omsorgsdager nå
Problemene knyttet til slitenhet under pandemien og kapitalismen er uten tvil systematiske, men jeg tenker likevel det er på sin plass med plaster på såret: jeg synes at alle kunne fått noen omsorgsdager nå.
Nå er det framtidskroppen som gjelder
Utviklingen av pandemikroppen Jeg elsket friheten jeg fikk i nedstengningen våren 2020, jeg må bare innrømme det. Når så mange andre også ble arbeidsledige klarte […]
Som feminist på venstresida er jeg enig i mye av det du skriver, og syns det er viktig å snakke om de gangene menn er ofre. Eller om når mennesker er ofre uavhengig av kjønn, for den saks skyld.
MEN: Jeg meiner ikke det er feministers skyld at menn er ofre. Da snur man bare retorikken og oppnår cirka null. Dere menn framstiller ofte feminister som sinte damer med skarpe hæler som moser en stakkars mann uten utdanning. Da gjør dere bare dere selv en bjørnetjeneste.
Det beste er kanskje om vi har lov til å hevde rettigheter for oss selv innimellom – uten at det går ut over andres mulighet til å gjøre det for seg? Det er bare at akkurat det sitter litt lenger inne for sosialister.
Du har heilt rett, eg er einig med alt du seier om temaet. Men det første avsnittet plager meg. Eg føler meg faktisk dårlig når eg ser: “Sure feministar som gnålar på sitt endelause gnål om kor grusomt det er å være kvinne. Og kor forferdelig dei har det med alt mogleg.” Eg rekner med det er satt på spissen, men eg rekner med det er det du meiner? Sidan du skriv om eit tema som verker viktig for deg, syns eg det er rart at du rakker ned på den einaste gruppa i samfunnet som kjemper for denne saka. Ein må rekne med at det store fleirtal som er einige i det du skriv i dette innlegger, faktisk er feministar. Feminisme handlar om at ingen skal føle seg avgrensa på grunn av sitt kjønn, og kjemper mot forventningar til kjønn som gjer, f.eks at menn har problem med å innta offerrolla.
For å ha det sagt, kvinna si offerrolle er faktisk svært omdiskutert i feminismen, og det er noko vi i stor grad prøver å unngå.
Det kan godt hende feminismen ikkje har gjort nok for menn, og det er eit problem at mange menn ikkje føler seg heime i feministrøyrsla. Feminisme er til for å få eit bedre samfunn for alle, ikkje berre kvinner.
Konklusjon: Ja, jenter og kvinner har “monopol” på å vere offer, men dette er i samfunnet, ikkje i feminismen. Det er noko feminismen kjemper mot. Så du bør bli med i rekkene :)
Bra blogg, Kristian!
Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett!
Er det noen som har tips om gode blogger jeg bør anbefale så send meg en link på magne.antonsen [@] vg.no Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg
Grønland politistasjon har hatt 400 saker med overfallsran i år. Nesten alle ofre er norske menn, neste alle gjerningsmenn “nye landsmenn” eller utlendinger
50 voldtekter forsvinner i mengden i forhold til alle mannlige ofre. Tenk på det.
Hei
Jeg skjønner ikke poenget.
Hvorfor er det om å gjøre å være ofret?
http://www.vargas12.com/2010/11/kvinner-trenger-ikke-menn-3/
Er det ikke helt åpenbart at kvinner er det sterkeste kjønn i Norge, og nesten samtlige menn er noe skikkelige dotter som lar damen få lov til å bestemme det meste? Våkn opp!
Menn trenger først og fremst hjelp til å være menn!
Vargas
Jeg er enig med deg, stort sett, men menn har også noe skyld i dette.
Jeg er ei jente, men jeg kjenner få jenter og forholder meg i all hovedsak til gutter. Jeg ser hvordan mange gutter kan være. De rakker ned på gutter som har følelser, og forsøker å fremstille seg selv som så tøffe som overhodet mulig.
Guttekompiser kan ikke prate til hverandre om følelser ved fare for å bli sett ned på. Jeg har pratet med mange gutter om dette, som ender med å gå til meg i stedet for en av sine nærmere kompiser. Det er tabubelagt for gutter å prate om følelser – HOS gutter.
Dere må slutte å late som at dere er så tøffe og ikke ha følelser. Dere har følelser på lik linje med alle andre, og det er ikke rart at man stort sett ser ekstreme utbrudd grunnet emosjonelle problemer nærmest utelukkende hos menn. Dere må ta bedre vare på hverandre. Jeg prøver imidlertid å ta så godt vare på de jeg har, og forteller dem at det ikke er noe galt i å føle noe.
takk :)
Flott Kristian!
Du har helt rett,- kvinner har monopol på offerrollen. Jeg er mann og ønsker ikke å være offer. Men jeg ønsker at gutter og menn skal ha like mye rett til hjelp når vi trenger det som kvinner. Og det får vi ikke i dag. Og jeg ønsker at viktige mannsspørsmål skal få like mye fokus som kvinnespørsmål. Det får de ikke i dag. Og til de som mener at feministene er opptatt av dette: hvor er de feministene som slåss for fedres rettigheter til barn ved samlivsbrudd? Hvor er de feministene som slåss for å få et skolesystem som gjør at guttene får like gode karakterer som jentene? (Ref Thora Haugs uttalser ang. det at det nå er 50% fler jenter enn gutter på norske universiteter og høyskoler: en villet utvikling!). Hvor er de feministene som slåss for økt oppmerksomhete rundt menns helse? Hvor er den blå sløyfen? Og hvor er de feministene som kjemper mot misandrien i media, tv osv? Feminismen er altfor ensidig og kvinnefokusert, og har desverre sporet fullstendig av som forkjemper for likestilling. Bli heller med i mannsbevegelsen,- skal vi få likestilling må menns syn og opplevelser like mye fram som kvinners syn og opplevelser. Vi er alle i samme båt, og mange spørsmål henger sammen slik at vi må se begge kjønn under ett for å finne en god løsning.
Enig med mye du sier her, men nå skal det også nevnes at eks i tilfellet med anoreksi så har det faktisk å gjøre med at mye flere kvinner lider av dette enn menn. Det er faktisk behov for flere klinikker for kvinner.
Derimot ble jeg provosert her om dagen av en kampanje for fokus på brystkreft av alle ting. Det var ikke fokuset for kampanjen som provoserte meg, men tvert imot uttalelsen; “Kreftforskning er gjort av menn, på menn. Vi har ingen kvinner å miste”
Jøss, for et land vi lever i som bare bryr seg om menn! Eller kan det kanskje ha noe å gjøre med at menn er suverent overrepresentert på kreftstatistikken? (kilde http://www.kreftregisteret.no/no/Registrene/Kreftstatistikk/) Og det å bli forsker er faktisk noe man velger selv.
Vi menn er kanskje ikke flinke nok til å si ifra om sånne ting. Og jeg har et inntrykk av at mange av oss ikke bryr oss noe særlig heller.
Jeg syntes det var bra at noen endelig skrev om dette også :) Det er faktisk et problem også blant menn.
Veldig viktige spørsmål du tar opp her Kristian, spørsmål som definitivt burde diskuteres mer i samfunnet. Men jeg skjønner ikke hvorfor det er nettopp feministene sin feil at dette ikke diskuteres? Vi har sett store utfordringer i vår hverdag og har kjempet for at samfunnet skal ta tak i disse utfordringene. Fordi vi har stilt mange vanskelige spørsmål, er det vår feil at vi ikke har stilt alle? Er ikke dette en kritikk av venstresida som helhet, noe som også inkluderer damer, og ikke av venstresidens feminister spesielt?
Er det bare jeg som synes det er litt morsomt at likestilingsdepartmentet med Lysbakken i spissen ikke har tatt opp bidragsordninger og barnefordelingssaker som et problematisk område for likestillingen her i landet?
En annen ting som er litt interessant var jo undersøkelsen gjort av Katrin Koch hvor hun fant ut at når det kom til barnefordelingssaker gikk menn som oftest til sak for å få mer samvær med sine barn, men når kvinner gikk til sak handlet det om å begrense mannens samvær.
Det beste hadde vel vært om ingen måtte gå i offerrollen og vi kunne snakke om alt som voksne mennesker.
Interessant også å legge merke til at Lysbakken er en hardbarka feminist.
Nei, AP har monopol på offerollen, åja sorry jeg glemte at AP består kun av kjerringer, uansett kjønn.
Ja, der er nok de ting som er mer tabu for gutter enn for jenter. Spiseforstyrrelser, for eksempel. Men, de som kaller gutter som misbruker trenings og steroider for dumme, er nok de samme som kaller anorektiske jenter for dumme. Uforstående mennesker vil der alltid være. Haters gonna hate.. Liksom.
Jeg tenker at grunnen til at ‘kvinnene’ og ‘kvinnesakene’frontes så mye – og noen ganger så aggressivt – er at historisk sett har kanskje ikke ‘kvinnens’ stemme blitt så hørt..? Og tatt alvorlig?
Jeg kan være enig i det du sier, og synes språket ditt er kjekt og alt, men jeg vet ikke om jeg kan være helt med på at det er kvinner sin skyld at menn ikke tørr snakke om sf og seksuelle overgrep..? Jeg tolket det sånn, i alle fall. Sf og seksuelle overgrep er nokså tabubelagt for alle, selv om det har blitt bedre de siste årene – mye på grunn av økt forståelse. Menn henger litt etter, kanskje fordi de selv tilskriver seg en rolle hvor de ikke “skal” snakke om den type følelser? Jeg tror det er en frykt og et hinder som sitter i dem selv og som de selv må overvinne. Lære å snakke om.
Er ikke enig med at det er urettferdig at “mannen er skurk”. Hvor mange ganger har du vært redd for å bli overfalt og voldtatt av en kvinne? Vært redd og følt deg maktesløs – fysisk – ovenfor en kvinne? Menn har makt, selv om de kanskje ikke er helt klar over i hvilken grad og selv om de kanskje ikke vil ha den. Den er deres ansvar like fult.
ja, men det tror jeg varierer overalt i forskjellige miljøer, noen er sånn, mens andre er annerledes
Hva med å bli med disse klagende damene da? Jeg mener, hvis du er anorektiker, så stå sammen med jentene og kjemp for ett sunnere menneske-ideal i media. Stå sammen for strengere straffer for overgripere. Stå sammen for… osv..
Synes menn på god vei har overtatt offerrollen, dere syter jo for alt!
Sitter med en del tanker etter å ha lest innlegget ditt. Tanker om de menn som har krysset min sti opp gjennom årene, for å si det slik. Flotte menn! Tøffe menn! Utad!
For slik egentlig kjenner jeg meg ikke igjen i bildet du tegner. Menn er kanskje ikke offer i “det offentlige rom”. Ikke åpne om det de synes er vanskelig i ukeblader og i avisen… men du verden så “vondt” en del av dem har det “bak lukkede dører”. Men det skal ikke det offentlige fikse, for de er jo “sterke menn” og skal bære det selv… til de finner en omsorgsfull kjæreste å lesse alt over på! Da blir det hennes byrde å bære!
Min første samboer følte seg sviktet av faren. Alt han ikke gadd eller følte lyst til å gjøre var derfor begrunnet med at han hadde “traumatiske” opplevelser i forhold til slike ting. Å ta ansvar f. eks. Og jeg skulle forstå… ellers elsket jeg ham ikke høyt nok!
Så hadde jeg et fem års forhold med en mann som hadde problemer med å stole på andre, fordi “han hadde blitt sviktet før”. Altså blitt forlatt av en kvinne han hadde vært forelsket i. (Altså, hvem har ikke opplevd det???)Så jeg måtte være tålmodig og forstå… og da tålmodigheten min rant ut etter fem år fikk han et nytt “svik” å sutre til neste kjæreste med.
Så var det et kort forhold med han som hadde blitt sviktet av broren, og jeg skulle igjen lytte og forstå. Jeg forsto heldigvis fort, og skygget banen.
Deretter kom en som faktisk hadde reelle psykiske problemer av alvorlig art. Det var det faktisk enklere å forstå… forstå det eller ikke. Han spilte i det minste ikke på den kvinnelige omsorgen, men trengte hjelp. Og tok etterhvert også imot det fra den kanten slik hjelp bør komme fra; Fra helsevesenet, og ikke fra tilfeldige kvinner som forelsker seg, og må børe den børen menn liksom bærer alene.
Hvilken kvinner har ikke møtt en mann det er “så synd på”, fordi de har blitt “sviktet og bedradd før”? Rekk opp en hånd!
Jeg tror ikke det vil bli mange hender å telle, for det er feil å si at menn ikke er “offer”. De spiller det bare ut på helt andre baner.
Vil ikke at andre skal vite. Bare den “ene” (etter den andre!)som de vil skal bære byrden for dem. “Stryke og blåse på” til det går bort… eventuelt til “den utvalgtes” kjærlighet blåser bort av denne evige selvmedlidenheten.
For all del, det finnes menn som ikke er “offer” på hjemmebanen også. Som har opplevd sine smell i livet og tatt dem som “en mann”. Taklet dem og gått videre. Eventuelt som en kvinne. Snakket åpent ut om dem, bearbeidet og gått videre. Men å si at menn ikke tillater seg å være offer er omtrentlig å si at en voldtekt foretatt under en dyne, bak en lukket dør, ikke er en voldtekt. Ingenting sett, ingenting hørt, derfor er det ikke noe!
Jeg forstår hva du vil frem til med innlegget ditt, men synes likevel det fremstår som å gå løs på klesvasken med kuskitt. Problemet er ikke at det er åpenhet rundt kvinnenes offerroller, men at menn mener de bærer sine problemer i det skjulte. Og det er ikke vi kvinnene som hindrer dem i å stå frem som offer. Vi ville ønske det velkommen… så ville vi slippe å bære deres problemer alene.
Det er opprettet mange krisetilbud til menn, som ikke blir benyttet. Av menn som føler for stor skam til å søke hjelp. Å rakke ned på andre grupper som krever sin rett, er å GJØRE seg til et offer på deres bekostning. Da er man fortsatt i en offerrolle, og bør få hjelp til å modnes inn i en mere voksen tilværelse.
Dette innlegget er veldig provoserende. Grunnen til det er at du trekker inn offerbegrepet. Hadde du skrevet et blogginnlegg om at vi må ta på alvor de guttene som er utsatt for overgrep eller som sliter med spiseforstyrrelser skulle jeg gjerne klappet i hendene. Men dette innlegget handler om at damer får all oppmerksomheten som mennene skulle hatt. Det er provoserende fordi debatten da pluselig handler om hvem som har mest rett til å hete “offer”. La oss ta voltekt, spiseforstyrrelser, syke kroppsidealer og seksuelt misbruk på alvor! La oss ikke nedverdig oss til å krangle om hvem det er mest synd på!
Anbefaler to bøker for de som ønsker en nærmere studie av kjønnsrollene,begge tar opp alt som er nevnt over i samtlige innlegg samt en mengde mer. Det skrives om utviklingen over historisk tid,hvorfor menn og kvinner har de roller de har nå og hvordan de var tidligere,årsakene til at det var slik. Uten å skyldbelegge en av kjønnene, uten å falle i offer-rolle-fellen.
De er de skrevet som tilsvar på feministisk ideologis ensidige fremstilling av menn som overgriper og skyld i all verdens smerete og urett og kvinnen som ditto offer, den utstrakte misandrien i samfunnet som vi er så vant med at vi ikke tenker over den lenger.
Men de er velbalanserte likevel,her blir ingen lynsjet, ingen ender opp som det bedre kjønn i motsetning til hva vi jevnt over blir fortalt og forsøkt overbevist om, nemlig at kvinner er bedre enn menn på mange områder.
Glem aldri at feminisme er en ideologi, på linje med kommunisme(den er arvtakeren til kommunismen) og andre ideologier. Feminismen kan ikke,har aldri klart, å gjennom seriøs vitenskapelig forskning bevise noen av sine teorier, kun via såkalt “kvasiforskning”.
Jeg er ateist,men har lest bibelen. Såpass klarer man om man er sikker på hva man står for.
Jeg har ennå tilgode å møte en feminist som har lest en av disse bøkene,de vil ikke,fordi de nok vet at deres ideologiske overbevisning ikke holder vann:
Roy F Baumeister – Is there anythimg good about men?
Warren Farrel – The myth of male power
Gi disse en sjanse,den første er nyere av dato og imøtegår mer direkte feministisk ideologi,den andre analyserer mannsrollen dypere.
Kan bestilles via nettbokhandler,på engelsk.
Svensk blogg som jobber med ett alternativ til statsfeminisme, reell likestilling hvor begge kjønns problemstillinger og behov belyses. Anbefales på det varmeste.
http://www.pellebilling.se
For å være ærlig, forstår jeg ikke helt hvor du vil med dette innlegget. Har ikke også menn et ansvar for å komme på banen med saker som er viktige for dem? Om kvinner – for å bruke dine ord – har monopolisert offerrollen, mener du virkelig at det fritar menn fra muligheten og evnen til å heve stemmen om problemer som også rammer menn? Du fremstiller det som om menn er viljeløse ofre (ja, nettopp) for kvinners dominans på følsomme områder, men ærlig talt: Er det kvinners feil om det ikke er flere menn som diskuterer spisevegring blant unge gutter? Kanskje det er på tide for flere menn å spille ballen over på egen banehalvdel, gripe tak i saker som opptar dere og – ikke minst – jobbe med å bryte ned de tabuene som kanskje gjør at en del unge menn føler at de ikke blir sett med sine spiseproblemer og sin usikkerhet? Hva med å fremme flere mannlige rollemodeller på dette området, i stedet for å sutre over at kvinnene angivelig ikke lar dere slippe til?
Kvinner sutrer og klager hele tiden, det er en del av kjønnsidentiten.
Kvinner elsker å småprate om plager, sykdom og urett. Når kvinner skal betro seg til hverandre, “bonde” som det heter så godt på engelsk, så åpner de med å fortelle om sine plager, svake øyeblikk eller urett de mener de har opplevd. Da føler de at de kommer nær hverandre!
En stor del av mediaoppslagene om kvinner handler om negative opplevelser de mener seg utsatt for.
Likestillingskampen de siste 30 år har stort sett vært en eneste stor sutre- og klagefest.
Og så har kvinner virkelig mage til å angripe menn som våger å sutre litt de også, og sier sånn som: “det er så lite sjarmerende med menn som sutrer!”, “jeg synes menn sutrer hele tiden!”.
Hahaha altså av verdensmestrene i sutring skal man få høre at man sutrer for mye?!! I tillegg sier mange kvinner: “Slutt å sutre, gjør heller som oss kvinner og ta tak i saken selv!” Joda, og det vil si sutring, for når kvinner tar tak i saken selv så sutrer de, de forlanger hjelp fra det offentlige og får de ikke det så sutrer de, de forlanger bekreftelse fra omgivelsene og får de ikke det så sutrer de.
Kvinner har sutret uavbrutt i flere tiår nå, dere får for i helsike tåle at det piper litt fra mennene også!!
Vil bare komme med et innspill her, er helt enig med det du sier. Synes du dette også gjelder debatten om likelønn?
Det gjør ikkeno. Vi menn har fremdeles belegg på rollen som tøffelhelt, den kan de ikke ta ifra oss. Kan det kalles feministoffer? Da er vi ofre også. Ser sånn ut gitt :)
slutt å spam det derre ekle vargas nettstedet ditt!
Vel, det har vært mye grunn til klaging også for å si det sånn.
Menn sutrer og klager hele tiden, det er en del av kjønnsidentiten.
Menn elsker å småprate om plager, sykdom og urett. Når menn skal betro seg til hverandre, “bonde” som det heter så godt på engelsk, så åpner de med å fortelle om sine plager, svake øyeblikk eller urett de mener de har opplevd. Da føler de at de kommer nær hverandre!
En stor del av mediaoppslagene om menn handler om negative opplevelser de mener seg utsatt for.
Menns likestillingskamp har stort sett vært en eneste stor sutre- og klagefest.
Og så har menn virkelig mage til å angripe kvinner som våger å sutre litt de også, og sier sånn som: “det er så lite sjarmerende med kvinner som sutrer!”, “jeg synes kvinner sutrer hele tiden!”.
Hahaha altså av verdensmestrene i sutring skal man få høre at man sutrer for mye?!! I tillegg sier mange menn: “Slutt å sutre, gjør heller som oss menn og ta tak i saken selv!” Joda, og det vil si sutring, for når menn tar tak i saken selv så sutrer de, de forlanger hjelp fra det offentlige og får de ikke det så sutrer de, de forlanger bekreftelse fra omgivelsene og får de ikke det så sutrer de.
Menn har sutret uavbrutt i flere tiår nå, dere får for i helsike tåle at det piper litt fra kvinnene også!!
Jeg tror poenget hans er at man offentligheten skrives lite om hvilke utfordringer menn har. Menn som har spiseforstyrrelse eller et sykelig problematisk forhold til sin egen kropp skrives det for lite om. Menn som blir fysisk eller psykisk mishandlet er nesten fraværende i norsk offentlighet. Med unntak av at det skrives en masteroppgave på sosiologi om det hvert fjerde år. Det er på ingen måte kvinnens feil at menn ikke tar tak i disse utfordringene, men nettopp derfor må man gi all honnør til maddam.no for at de gir plass til gutters perspektiv. Når alt kommer til alt så ønsker man det beste for begge kjønn. En viktig side av likestillingen i mine øyne blir da for kvinner og være med på bryte tabuene hos gutter. Det er deres kjærester, brødre og guttevenner man snakker om. Jeg vil virkelig heller en gang i fremtiden være en far som snakker om følelser enn en innadvent far som overlater snakket om “følelser” til mor.
Gutter har store utfordringer i et følelsbeste for å bryte ned slike tabuer blant menn er å prate om det.
Han setter det veldig på spissen. Det er ikke kvinnen sitt ansvar at menn ikke er “flinke” nok.
Jeg er helt enig i at menn må bli flinkere
Ops, litt ting hang igjen :)
Spørs hva du mener med kjemper. Jeg er feminist, og argumenterer alltid for ALLE de sakene du nevner.
Fedres rettigheter er nok det du klisjemessig kan kalle min hjertesak i feminismen. Jeg er også midt i en lærerutdanning, og nesten utelukkende har alle oppgavene jeg har skrevet i pedagogikk på en eller annen måte omhandlet problemer til gutter i skolen. Jeg har vært skeptisk til brystkreftsaken av flere grunner. Nevn gjerne litt eksempler på mannshat i media, så skal vi nok også der finne noe jeg støtter der også.
Jeg er rundt veldig mange feminister, og diksuterer ofte disse spørsmålene. Like ofte som ting som angår kvinner. Etter min mening kan ikke dagens feminisme eksistere uten at man innser at begge kjønn blir begrenset av “kjønn”. Skal det finnes en mannskamp bør den også innse dette.
Tingen er, at når jeg ser et område feminismen ikke har dekket godt nok, så snakker jeg om det. Det bør du gjøre også, fremfor å klage på at andre ikke gjør det.
Har du noe å vise til når du hevder at majoriteten av ofrene er menn? Statistikk fra en troverdig kilde f. eks? Eller tar du som jeg tror dette rett ut av lufta? Det høres ikke troverdig ut. Påstanden din om at alle gjerningsmenn er “nye landsmenn” eller utlendinger må også underbygges med fakta.
Og først og fremst, det er lite å hente i en sammenligning av overfallsvoldtekter og overfall generelt da begge deler er forferdelig for offerene. Jeg tror du går rett inn i kategorien fremmedfiendtlig som supplerer med et hat mot kvinner – og da spesielt feminister. Hvis jeg var deg hadde jeg byttet ut forumene du troller på med aviser, og få i belønning noe som kalles “et godt nyansert perspektiv”. Kanskje du på veien for ristet av deg det halvbrune tankegodset som du forfekter. Tenk på det.
Bytt ut “aviser” med “virkeligheten”, patriot.
Jeg mener problemet ligger i begrepet feminisme. Jeg er mann, som du sikkert forstår. Men jeg er også en mann som er for kvotering, for eksempel. Det jeg har problem med, er begrepet feminisme. Jeg foretrekker å snakke om likestilling, fordi det er et mer fruktbart begrep.
Det handler ikke om at kvinner skal få flere rettigheter, det handler om at kvinner skal få de samme rettigheter som menn. Da er det meningsløst å omtale det som feminisme, når det egentlig er snakk om likestilling.
Og han har et poeng. Det finnes områder hvor menn undertrykkes. Menn fremstilles som brutale og usympatiske, og seksualiteten vår fremstilles som usympatisk og kynisk. For meg holdt mitt syn på egen seksualitet på å føre meg inn i selvmord i tennårene. Jeg var livredd for å bli oppfattet som pervers.
Likestilling er et fint begrep, fordi det er et begrep som forteller oss at vi er likeverdige.
Anna: da har du feil kompisser. Sånn er det ikke hos min kompissgjeng. Jeg har hatt lange og gode følelser om jenter, følelser og koselige ting med mine kompiser, helt uten å være homo.
De reele tallene for voldtekt av menn er skjult i statistikken ved at man har definert voldtekt av menn slik at en kvinne som tvinger en mann til et samleie ikke voldtar ham med mindre hun penetrerer ham analt eller oralt:
http://www.genderratic.com/p/836/manufacturing-female-victimhood-and-marginalizing-vulnerable-men/
Denne nettsiden har veldig mye bra informasjon om overgrep mot gutter og menn:
http://toysoldier.wordpress.com/