Før jeg ble kjent med Pakistan og fikk pakistansk familie og venner visste jeg veldig lite om landet, til tross for den relativt store norskpakistanske befolkningen i Norge. Den eneste informasjonen jeg hadde fikk jeg stort sett gjennom mediene, via oppslag som stort sett fokuserte på undertrykte pakistanske kvinner og kriminelle pakistanske menn. Av denne typen oppslag var tragiske historier om æresdrap ofte med på å tegne et bilde av pakistanske menn som fundamentalt annerledes enn “oss”. Men mens jeg syntes det allerede var åpenlyst at pakistanske menn (og kvinner) har fått et dårligere rykte enn de fortjener, oppdaget jeg da jeg begynte å tilbringe tid i Pakistan at ære også har blitt fryktelig ensidig framstilt. Det er sant nok at ære er viktig i Pakistan, men det handler slett ikke bare om kontroll av kvinner og vold. I stedet er mange av tingene som gir en mann respekt og status i Pakistan ikke så veldig forskjellig fra hva som gjør en mann vel ansett og respektert i Norge.

Slik som mange andre steder i verden, inkludert Norge, mister pakistanske menn ofte respekt som menn i andres (og egne) øyne dersom partneren er utro, og noen velger dessverre å ty til vold for å beskytte maskuliniteten og æren sin.

Ordet “izzat” på urdu betyr ære, respekt, og (godt) omdømme, og det som påvirker en persons izzat består av to deler. På den ene siden skal en mann helst være i stand til å kontrollere kvinnene i husholdet sitt slik at de ikke oppfører seg usømmelig (hvilket defineres forskjellig avhengig av sosial bakgrunn og individuell familiepraksis), og på den andre siden bør han være en generelt sett respektabel samfunnsborger. Når det gjelder den første delen av izzat, nemlig kontroll av kvinners seksualitet, så skal det ikke stikkes under en stol at dette i mange tilfeller leder til vold av forskjellige slag, og i sjeldne tilfeller til det som kalles æresdrap. Drap er i høyeste grad ulovlig og de fleste vil heldigvis derfor tenke seg nøye om før de dreper noen, enten det er for ærens skyld eller andre ting. Vold mot kvinner derimot, ofte i form av juling, er sett på som en privatsak og er en mye mer vanlig måte å gjenopprette æren på etter at en kvinne har satt familiens ære på spill, som for eksempel når en kone har vært utro eller en datter har stukket av med en kjæreste. Slik som mange andre steder i verden, inkludert Norge, mister pakistanske menn ofte respekt som menn i andres (og egne) øyne dersom partneren er utro, og noen velger dessverre å ty til vold for å beskytte maskuliniteten og æren sin. Dette er helt klart et problem som ikke på noen måte skal unnskyldes. Men samtidig gir det ensidige fokuset på denne siden av ære også et veldig snevert og ubalansert inntrykk av pakistanske menn, som om en manns ære står eller faller utelukkende på evnen til å kontrollere kvinners seksualitet.

Den andre siden av ære, det å rett og slett være en bra kar, er vel så viktig. Dette består i kvaliteter som er like verdsatt andre steder som de er i Pakistan, det vil si høflighet, generøsitet, gjestfrihet, ærlighet, rettferdighet, edruelighet, og arbeidsomhet. Så til tross for at vi hører om mye utroskap i Sør-Punjab, der vi bor, betyr ikke det at landsbygda er fulle av utstøtte menn og kvinner. Ære er såpass sammensatt at til tross for at det kanskje hviskes bak noens rygg om hva kona hans skal ha bedrevet uti sukkerroeåkeren sammen med naboen, kan de samme mennene likevel være vel ansett og respektert for andre ting, som at de er flittige og prioriterer utdannelse for barna sine framfor andre utgifter, eller fordi de er kjent for å aldri ta bestikkelser på jobben sin.

Nå om dagen minner Salim meg ofte om en gammel mann som bodde i bygda der jeg vokste opp i Norge.

Det er også fullt mulig å miste æren sin selv om kvinnene i familien har oppført seg fullstendig upåklagelig. I nabolaget vårt bor Salim, som før hadde den beste jobben i distriktet og som derfor var landsbyens storkar. Siden den gang har han blitt sparket fra jobben sin etter å ha blitt tatt for grov korrupsjon og stjeling, hvorpå han begynte å starte krangler rundt seg i hytt og pine, ofte om saker hvor han så muligheten til å karre til seg noe ekstra som han ikke egentlig hadde rett til – et tre som falt i en storm, noen ekstra centimetere med eiendom der grensene ikke var tydelige, eller gratis bruk av noen andres eiendom – oppførsel som ingen rundt ham satt pris på. I tillegg har han også oppdratt to sønner som er landsbyens bøller og som nå skandaløst nok har kastet ham ut av hans eget hus. Nå om dagen minner Salim meg ofte om en gammel mann som bodde i bygda der jeg vokste opp i Norge. Han hadde hjulpet nazistene under krigen og da jeg var liten gikk han ofte alene langs veien og så dyster og litt fortapt ut, på samme måte som Salim gjør nå. Når noen kom forbi stirret han stivt ned i bakken – han hilste aldri. Selv om vi ikke bruker ordet ære mye på norsk var det tydelig at han, akkurat som Salim, også hadde mistet hva han nå enn hadde hatt av det. Så selv om Norge og Pakistan på mange måter er to veldig forskjellige land, mener jeg det også er mye i Pakistan som nordmenn kan relatere seg til, inkludert ære.

Cecilie Brenden Mueenuddin har en master i Gender Studies fra SOAS i London og skrev masteroppgave om maskuliniteter og ære i Pakistan. Hun bor for tiden på en gård i Sør-Punjab sammen med sin amerikanskpakistanske husbond. Hun har tatt bildene i dette innlegget selv.