Det er en beklagelig prioritering i statsbudsjettet av flere grunner. UN Women ble opprettet i fjor, og i steden for å oppmuntrende gi dem mer, gir vi dem mindre. Det betyr mindre midler til fattige kvinner. Det er i tillegg en dårlig strategi rent økonomisk, fordi diskriminering mot kvinner bremser økonomisk vekst. Har vi mistet troen? Var det ikke så viktig likevel? Av og til så lurer jeg på om vi ser bistand med et likestillingsperspektiv som en nisje. Noe vi gjør ved siden av å jobbe mot urettferdighet og fattigdom.

Verdens fattige er kvinner

Kvinner er halve jordens befolkning. Likevel eier kvinner under 1% av verdens eiendom. Kvinner i utviklingsland forlater sine barn for å arbeide for luselønn. Noen blir behandlet som slaver. De mottar 10% av den samlede lønnen, selv om de gjør to tredjedeler av jobben. Og de siste årene så har antall kvinner som lever i fattigdom økt. Noen er likere enn andre.

Å glemme kjønnsperspektivet i bistand er ikke bare urettferdig, det er også ganske dumt. Kvinner utgjør cirka 70% av verdens fattige, og vi kommer ikke til å klare å utrydde den ytterste fattigdommen i verden uten et likestillingsperspektiv. Likestilling handler også om bærekraftig utvikling. At et samfunn blir mer likestilt, at kvinner får rettigheter og man øker deres mulighet for deltakelse i samfunnet.

Projects are incomplete if they do not involve women. – Erika Barrón

Halve jorden

Man kan ikke utelukke halve jordens befolkning fra beslutningsprosesser og tro at man kommer noen vei. Kvinner må delta i fredsprosesser og de må inkluderes i bistandsprosjekter. Det er jo egentlig latterlig logisk, men likevel virker det nesten for lett å glemme. Å sikre kvinners helse, skolegang og innflytelse i samfunnet er å tenke langsiktig. Å drive bistandsprosjekter uten å inkludere kvinner er som å ha solbriller på om natten. Man kommer ikke så vanvittig fort fremover.