Det er fredag og jeg skal møte noen venner for å ta noen pils. Klokka er bare seks. Men det er den tiden på året og fra nå av blir det bare mørkere og mørkere.

Allerede er jeg sent ute, skulle vært der nå. Så da er spørsmålet; hvilken vei går jeg? Skal jeg gå den veien som åpenbart er raskest, eller går jeg rundt og tar den tilsynelatende trygge hovedveien?

Jeg hater spørsmålet og blir irritert på meg selv. Jeg går jo selvfølgelig den raske veien, den veien jeg alltid har gått.

Når jeg kommer ned veien hører jeg noen bak meg. Jeg får klump i halsen og stikk i brystet. Jeg ser diskré bak meg. Det er en mann som kommer gående mot meg. Han går fort. Det er bare oss der. Jeg har begge hendene i jakkelomma og griper om nøklene med høyre hånd slik at en nøkkelspiss stikker ut fra hver side av neven. I venstre lomme griper jeg mobilen, ikke fordi at jeg tror jeg skal ringe, men fordi at den er hard. Et slags våpen.

Mannen nærmer seg bak meg. Så dukker det opp et par som kommer gående mot meg fra den andre siden. Jeg puster lettet ut og slipper tak på nøkler og mobil.

En del av meg tenker at jeg er en idiot som ikke går den andre veien. Hva er det jeg prøver å bevise? En slags selvstendighet og motvillighet til å la meg begrense. Mitt eget lille prosjekt. Ikke faen om noen skal fra meg friheten til å gå igjennom min egen bydel.

Over 95 prosent av alle voldtekter skjer hjemme hos folk, ikke på gata. Det er realiteten. Men jeg føler meg ikke utrygg hjemme. Jeg føler meg utrygg når jeg er alene på vei hjem, når det er stille og mørkt.

Foto: Street Light @ Tanasbourne by R.U.P.A.K – A.N.T.O ~~ Passing Time

Foto: Street Glow by Mr Ducke