Å lykkes i sitt eget liv handler om anerkjennelse. Fra andre og fra seg selv. Hvor vi vokser opp i verden, bestemmer hva som gir status og positive tilbakemeldinger.

For meg var det Oslo Øst som var rammene for min barndom og ungdomstid. Nærmere bestemt så langt du kommer med linje 6 på T-banen, nå linje 1. Det er forskjellige kulturer for hva det vil si å lykkes. Det er mange større og mindre særegneheter fra Oslo Øst, men dagens tema er rett og slett det å være kul.

Å være kul er hverken å være populær eller morsom, selv om det jo selvsagt ikke skader. Det ligger mer i skjæringspunktet mellom å være passelig avslappet, ubekymret og ironisk distansert. Gjerne ispedd en passelig porsjon negativitet. Å være kul innebærer gjerne å gjøre ting bra, men forutsetter selvsagt at det ikke er et resultat av langvarig jobbing.

For å være skikkelig kul, bør det man gjør helst være noe man har gjort, eller ment, hele livet. Som feks å røyke. Man begynte liksom aldri å røyke. Fra første trekk skal røyking gjøres med største selvfølgelighet. Det samme gjelder selvsagt alkohol.

Trening skal være lystbetont.Med en gang det innebærer noe som ligner strebersk, målrettet aktivitet er det bare… ja, rett og slett strebersk. Og det er definitivt ikke kult.

Det samme gjelder jo intellektuell virksomhet. Skolearbeid, for meg så lenge at det også inkluderte universitetet, skulle selvsagt være slitsomt. Til tross for at det egentlig var ganske morsomt til tider, måtte alt gjennomføres med lidelse, sukk og stønn. Og jeg var definitivt ikke som de andre streberne på Blindern.

For å gjøre en lang historie kort, så jeg meg selv utenifra i forrige uke. Jeg så rett og slett Harald Eia på SATS. Herr ironisk distanse himself svettet på elipsemaskinen, for så å gå over på apparatene. Og jeg? Ja, jeg satt med en patetisk sykkelbukse med padding, dro og tråkket sykkelskoene rundt og kikket på pulsklokka. Og Harald Eia. Ikke nok med det, ved siden av meg satt kjæresten min, minst like svettende og målrettet som meg selv.

Jeg elsker å lære nye ting, velger stadig oftere te foran kaffe, liker å legge meg tidlig. Bor i hus, har ganske dyre langrennski, har nesten to mastergrader. Velger stadig oftere å gå tidlig hjem for å få noe ut av neste dag. I år har det gått så langt at jeg har hjemmelaget syltetøy i kjøleskapet. Det hele er til å spy av!

Forrige uke la jeg endelig ned veto. Da det ble foreslått å kjøpe en ny bil, var min umiddelbare reaksjon “Det får du i så fall gjøre sjæl. Jeg skal IKKE eie en Mercedes!”. Resultatet ble selvsagt, som den observante leser har fått med seg, at han kjøpte bilen selv. Boikotten varer helt til i morgen, min eneste unnskyldning er at jeg tross alt skal besøke farmor.

Det er ikke det samme å vokse opp i Groruddalen som på Vestre Aker. Det finnes selvsagt gode og dårlige miljøer overalt, men det er like fullt forskjeller. Det eneste jeg kan skryte av fra ungdomstida er at jeg fortsatt røyker (enn så lenge) og at jeg var den første i blokka som fikk politiet på døren på grunn av fest. Det kan kanskje veie opp for syltetøyet. Og SATS? Jeg er selvsagt bare medlem fordi en kompis er instruktør. Dypt i meg er det fortsatt en passelig avlappet , ubekymret og ironisk distansert ungdom. Med en passelig prosjon negativitet.

Harald Eia paparazzishot |placebo| CC BY-NC-SA 2.0 1 |
Saturdag Morning. How About A 100k Bike Ride| sirwiseowl| CC BY-NC-ND 2.0 |