Gjesteblogger Bianca Bernhoft Løkkeberg skriver om merkelige møter i Kambodsja:

I juli kom jeg hjem fra et 5 måneder langt opphold i Kambodsja, hvor jeg hadde jobbet for Fredskorpset. Nå som det har gått noen måneder, merker jeg hvordan noen ting er hugget i stein i hukommelsen min, mens andre ting er vanskelige å huske. Hva het naboen med den lille hunden? Hvor mange kryss kjørte jeg forbi før jeg svingte inn i gata mi? Minner som er duse og uklare, og som en dag sikkert slipper taket for godt. Noen situasjoner spretter opp i hodet mitt iblant, glassklare, og jeg kan huske dem som om jeg opplevde dem i går. Hvem jeg traff, hvordan været var akkurat da, hva slags følelse jeg hadde. Det skjedde med meg her forleden.

Solfylte minner fra gatene i nabolaget mitt

Jeg kom på en dag jeg satt på stamkaféen min i Tuoltuompong. Jeg spiste lunsj og ante fred og ingen fare, da noen stilte seg bak meg og begynte og massere skuldrene mine. Jeg tenkte det måtte være Ingrid, min romkamerat og gode venninne, som også hadde tatt seg en tur på kaféen. Jeg snudde meg, og så til min store overraskelse Ramon, en nederlandsk kino-eier som jeg hadde truffet omtrent to ganger. ”Hello Bianca”, sa han. Hvordan reagerte jeg? Jeg lo. Jeg var litt sjokkert og nervøs og anspent over situasjonen, så jeg lo, det tror jeg at jeg ofte gjør. ”Uhm, hello!” sa jeg blidt og lo. Han trakk så vidt på smilebåndet, og var cool as ice hele samtalen.

Hva skjedde nettopp? En fyr jeg knapt kjenner og ikke engang hadde klemt, hadde kommet bort til meg og massert skuldrene mine.

Vi pratet litt, han dro noen teite spøker, jeg lo av dem selv om de ikke var morsomme, han sa noen flere ting også, jeg lo jammen meg av dem også, selv om de ikke engang var ment som spøker. Da han dro, satt jeg igjen litt ør, og prøvde å samle meg. Jeg hadde en rar og litt ekkel følelse. Hva skjedde nettopp? En fyr jeg knapt kjenner og ikke engang hadde klemt, hadde kommet bort til meg og massert skuldrene mine. Følte jeg meg trakassert, forulempet? Han hadde jo definitivt tråkket over mine intimgrenser. Mest av alt var jeg støl i kjevemusklene etter all den frenetiske smilingen, jeg prøvde å strekke dem ut litt uten å se ut som en idiot. Tenk om jeg hadde forstrukket en smilemuskel, og ikke kunne smile til de ordentlige vennene mine etterpå? Sorry, ble knadd av en skjeggete hollender i går, kan ikke smile på en uke!

Mon tro om han hadde fått litt puls og tenkt ”Ramon, din hønk, her gikk du over streken”.

Hvorfor i all verden hadde jeg smilt så mye til ham, og ledd av de teite vitsene hans? Som om jeg hadde gjort noe teit og prøvde å glatte over det, når situasjonen jo var omvendt. Kanskje det var det den sosiale dynamikken krevde, person A gjør noe ganske uventet og litt frekt mot person B, person B er nødt til å reagere med humor for at det ikke skal bli beklemt og ubehagelig.

Lurer på hvordan Ramon hadde reagert hvis jeg ikke hadde vært blid. Jeg hadde ikke trengt å hyle og skrike og kaste nudlene mine på ham, men jeg kunne ha snudd meg helt rolig sagt ”Hello Ramon”, uten å smile noe videre. Jeg hadde virket dønn sur, som om jeg var skikkelig fornærma over det han hadde gjort. Mon tro om han hadde fått litt puls og tenkt ”Ramon, din hønk, her gikk du over streken”. Kanskje han hadde smilt bredt og litt nervøst, slått av noen spøker, prøvd å få meg til å le, glatte over det hele. Dette får jeg ikke vite, for jeg tok ansvaret for å redde situasjonen.

Café Samnang, det beste stedet for smakfulle smoothier og merkelige møter

Helgen etter hadde jeg så vidt surmult av meg smile-stølheten, da jeg skulle spise lunsj med Ingrid. Vi var på en småshabby meksikansk restaurant ved Mua Tonle, det var en søvnig lørdag, og jeg satt og gumlet på en stor hamburger. Plutselig ser jeg en amerikansk fyr som jeg har truffet i forbindelse med jobben min. Han er en passe sløv surfer-dude fra Hawaii, med det passe sløve navnet Naahaan. Jeg hadde sendt ham en melding og spurt om han ville ble med på en jobb-event, noe han ikke hadde svart på, uten at jeg hadde tenkt noe mer over det. Plutselig sto han der, med et bredt smil.

Hvorfor blir plutselig noen situasjoner anspente, uten at det er noen spesiell grunn til det? At folk du ikke kjenner masserer deg, er en åpenbar grunn. At det skulle bli så pinlig å treffe Naahaan den dagen, er for meg fortsatt ganske underlig. Kanskje var det at han ikke hadde svart på meldingen jeg hadde sendt ham, kanskje han trodde jeg tok kontakt fordi jeg egentlig var hemmelig forelsket i ham, kanskje jeg syntes det var litt pinlig at jeg satt med en stor hamburger, kanskje jeg var nervøs for at jeg skulle ha ketchup i munnviken eller pickles mellom tenna. Mange kanskjer.

Jeg har iblant irritert meg over jenter som hele tiden skal le opp gutters dårlige vitser.

Han kom bort og virket litt nervøs og sa ”Hey! Hahaha, Bianca!” Hahaha, lo jeg med, ”Hey Naahaan!” ”Haha, yeah, how have you been?!” “I’ve been good thank you, haha, how about yourself?!” Vi hadde akkurat samme taktikk for å bekjempe beklemtheten, vi smilte det bredeste vi hadde, med eller uten pickles, vi lo av hverandres vitser og ikke-vitser, og ingen av oss visste helt hvordan vi skulle komme oss ut av det. Person A møter person B og ler som en idiot, person B vet ikke hva annet hun kan gjøre enn å le tilbake. Jeg begynte å få panikk, visste ikke hvordan jeg skulle klare å runde av samtalen, han fortsatte jo bare å stå der.

Den varme temperaturen føltes pluselig trykkende, jeg ble svett på ryggen, men smilte like frenetisk. Jeg følte at jeg satt fast i Team Antonsen sin danske-sketsj, hadde mest lyst til å gripe ham i skjortekragen og si ”Naahaan, vi kommer ingen vei med dette! Du svarte ikke på meldingen min, jeg spiser en mega-burger, la oss legge det bak oss! Begynne på nytt uten all denne latteren!” Jeg gjorde det selvfølgelig ikke. Omsider gikk han, jeg satt igjen ør tilbake.

Jeg har iblant irritert meg over jenter som hele tiden skal le opp gutters dårlige vitser, enten det er folk jeg treffer på fest eller programledere jeg ser på TV. Men denne klamme formiddagen i Phnom Penh innså jeg at det nok ikke bare er kjønnsbetinget. Naahaan tok vel bare rett og slett like mye sosialt ansvar for situasjonen som meg, kanskje han er en hardbarka feminist i hawaii-skjorte og bermudashorts. Uansett gikk det veldig galt. Jeg tror ikke jeg smilte igjen før mandagen kom.

—

Om Bianca Løkkeberg: Bianca Bernhoft Løkkeberg har jobbet et halvår i Kambodsja for Fredskorpset, og studerer nå Kina-studier på Blindern.

Bilder: Bianca Løkkeberg.