Gjesteblogger Hilde Watne Frydnes skriver om å være norsk feminist i Storbritannia:

Å bo i Skottland byr stadig på nye feministiske utfordringer, hoderisting og spørsmål. I Storbritannia generelt er det å være jente, for ikke å snakke om feminist, en daglig kamp om ting som burde være selvsagt.

I et land hvor kvinner i gjennomsnitt tjener 79% av det menn tjener, hvor en kvinne på styrerommet fortsatt mest sannsynlig er en sekretær og hvor kone og barn nesten automatisk tar mannens navn er det noen ganger vanskelig å vite hvor man skal begynne. Kan vi snakke om abort? Hvorfor er terskelen for å kalle det seksuell trakassering så høy? Hvordan kan menn mene at det er greit å snakke om strippere og prostituerte i møter med kolleger? Den underliggende tankegangen om menn, kvinner og likestilling her er så grunnleggende annerledes enn i Norge, og det er lett å glemme hvor fort man sier noe selvsagt i Norge, som sjokkerer et fundamentalt konservativt og kjønnsdelt samfunn i Skottland eller Irland.

Ikke alt er store ting, selvfølgelig, og det er ofte de små som er vanskeligst å forholde seg til. Vi kan diskutere lønnsforskjeller og voldtekt fordi det er grunnleggende problematisk å være uenig i at det er galt, men at jenter selvsagt skal ha rosa sekk og Barbie, og at kvinner er flinkere å lage mat, det er det bare pripne mannshaterfeminister som kan finne på å diskutere. Slik er det også med det problematiske i Women’s Hour på BBC Radio 4.

I utgangspunktet synes jeg det er topp at det er et ukentlig radioprogram dedisert til damer og våre saker, kvinnelige problemstillinger og interessante observasjoner om damer verden over. Sånt vil vi ha mer av – folkeopplysning, fokus på skjevheter i verden og saker som særlig opptar damer i ulikestilte land. Og innimellom er det nettopp det de dekker: hvordan statsbudsjett har innflytelse på kvinners jobbmuligheter og rolle i hjemmet, internasjonal dekning av kvinnelige politikere, hvordan krig og økonomi påvirker kvinners situasjon i ulike land, og hvordan politiske maktmenns som Sarkozy, Berlusconi og Strauss-Kahns innstilling til kvinner påvirker oss. Interessant og noen ganger overraskende. Men som oftest er det enten overfladisk, selvsagt eller uinteressant: jeg vil ha mer, jeg vil ha andre ting!

Programmet har som mål å feire, informere og underholde oss (Celebrating, Informing and Entertaining Women), og ofte gjør de det ved å lage en kake. “Cook the perfect…” er et populært innslag som tar opp 20 minutter eller så av den kvinnelige timen, på kjøkkenbenken der så mange av oss tradisjonelt befinner oss. De har mange gode tips: hvordan få familien din til å spise mer grønnsaker; hvordan spare penger på middagsbudsjettet; hvordan få tid til å lage mat, gå på jobb og være kone og mamma på en gang. Men er det slike tips vi trenger? Burde vi ikke mer fundamentalt diskutere hvorfor vi skal være den som står ved kjøkkenbenken, handler og mater ungene? (Kvinner i Storbritannia lager fortsatt overveldende størsteparten av alle måltider).

Underholdningsbiten er noe bedre, men langt fra perfekt. Det stilles gjerne spørsmål om kvinnelige rollefigurer i populære filmer, vi får innsikt i sterke karakterer og personlige historier. Men igjen er det ingen som lurer på hvorfor det er så stor forskjell på måten menn og kvinner fremstilles på i film og TV, hvorfor unge popartistjenter må fortsette å bygge opp et seksuelt image, og hvilke utfordringer litteraturen i dag møter når det gjelder kvinnelige forfattere, karakterer og lesere. Det er ofte fokus på spesielt populære kvinner med suksess innenfor sitt felt, men jeg sitter ofte igjen med en bismak av at disse kvinnene feires fordi de er unntaket, de har gått mot strømmen, men istedenfor å problematisere strømmen fortsetter vi å bygge opp under bildet av at en berømt kvinne er en uvanlig og unntaksvis kvinne. “She’s a great woman in a man’s world” – ja, så lenge vi opprettholder mannens verden vil dette fortsette å være tilfelle.

Jeg klarer ikke la være å tenke at dette er Women’s Hour slik det var på 50-tallet, og at vi nå burde ha kommet dit at sendetid beregnet på å feire og informere burde ta opp aktuelle politiske problemstillinger, være tøffere i kravene og bruke sendetiden på ting som ellers ikke dekkes – mer internasjonalt kjønnsarbeid, mindre hagearbeid; mer styrerom, mindre kjøkkenbenk. Kanskje det først blir det i 2067 når lønnsforskjellene skal utjevnes?

Om Hilde Watne Frydnes (f. 1983): Utdannet litteraturviter, jobber i teknologibransjen, bor i Edinburgh og har tilbragt de siste 4 årene i Irland og Skottland. Glad i regn, kaker og action-aktiviteter.