Foreldreknipa
Om eg skal peike på eit punkt i livet der det ser ut som om likestillinga verkeleg blir utfordra, må det vere dei fyrste åra som foreldre.
NRK sendte for nokre veker sidan ein episode av programmet Jobben er livet. Her møter me mellom anna Line, som er utdanna advokat og jobbar i eit bra advokatfirma. No er ho gravid.
Mange kvinner opplever på det stadiet konflikt mellom ønsket om å vere ei god mor og å vere ein god advokat. Kva gjer du når du har ein kunde på telefonen som vil ha svar no, samtidig som barnehagen stenger om ein halvtime? Line svarte med at ho no vil ta kortare lunsjar, stå opp tidlegare om morgonen og leggje seg seinare om kvelden. Mindre fjas, meir fokus. Det MÅ jo gå å kombinere desse rollene.
I programmet blir sjefen til Line intervjua, og han bekreftar i stor grad poenga til Line: ho må finne måtar å organisere kvardagen sin smart på.
Det er ikkje rart mange slit seg ut. Det er ikkje rart kvinner vel å jobbe mindre, eller bytter til ein mindre krevjande jobb, når det ikkje går å oppfylle forventningane heime og på jobb samtidig.
Sånn kan me ikkje ha det. Her må me finne løysingar som gjer det mogleg å vere glade småbarnsforeldre utan at kvinna må gi opp karrieren si. Eg har grubla litt på kva som kan endre på desse tinga, men lurer på kva de tenkjer.
Mi førebels korte liste:
- I heimen: haldningsendring. Det må vere eit like naturleg ansvar for far som for mor å følgje opp ungane. Samtidig må det vere greit å bremse forventningane til at alle skal henge med på cupcakes-kulturen som er på framvekst, der det er trendy å stå i timesvis på kjøkenet kvar dag for å lage mest mogleg spennande mat. Fiskekaker frå Rimi må vere lov og bra nok.
- Delt fødselspermisjon mellom mor og far.
- Meir tilrettelegging av arbeidslivet for småbarnsforeldre. Kortare arbeidsdag for båe foreldra mens dei er småbarnsforeldre (6-timarsdag?)
Dette er ikkje gjennomtygga, så eg er nysgjerrig: Kva trur de er smarte løysingar?
Street Sign II, fotograf: Till Westermyer (CC-BY SA 2.0)
Om forfatteren
trine
Eg er 29 år, bur på Haugerud og jobbar i SV. Distré og stort sett ganske blid. Liker å bruke tida mi på kaffi, bøker, skog og politikk.
Related Posts
-
Vi må gjere meir for å beskytte Ukrainske familier, kvinner og barn
Russlands invasjon av Ukraina har ført til at millionar av menneske er på flukt internt og inn i Europa, og vi står ovanfor den største […]
Vi trenger alle noen omsorgsdager nå
Problemene knyttet til slitenhet under pandemien og kapitalismen er uten tvil systematiske, men jeg tenker likevel det er på sin plass med plaster på såret: jeg synes at alle kunne fått noen omsorgsdager nå.
På hjertesukk-stadiet dette, men hva med at barnehager og skoler ikke systematisk ringer mødrene når barnet er sykt?
Jeg er for fedrekvoten (inntil en viss grense), fordi jeg mener den er viktig for at fedre skal få et sterkere bånd til barnet. Det tror jeg kan gjøre at de i større grad tar den delen av ansvaret som handler om planlegging og at det blir en likere fordeling av arbeid som skal gjøres i hjemmet. Jeg tror det vil føre til at mor i mindre grad ses på som den primære omsorgspersonen, av seg selv og miljøet rundt.
Dersom mange fedre tar en større del av ansvaret blir i det minste urettferdigheten jevnere fordelt, slik at det ikke er kvinner som blir diskriminert. Kjønnsperspektivet blir kanskje neddempet?
Ofte tror jeg kvinnen definerer seg bort fra den delen av arbeidslivet som innebærer stort press, fordi hun ser at det er viktigere å sørge for en hverdag som praktisk sett flyter bedre. Barna får hovedrollen i livet hennes. Jeg synes ikke det er galt, men håper at tiltak som fedrekvoten vil bidra til at fedre blir engasjert på lik måte og dermed prioriterer mer “kvinnelig”. Jeg tror altså at dersom menn ikke tar et større ansvar på hjemmebane, blir heller ikke kvinners situasjon bedre.
Noen råd til dem som oppdager at de sitter i husmorfellen:
http://lammelaartanker.wordpress.com/2011/05/14/rad-som-gjor-at-forhold-varer/
Hei Vigdis. Godt poeng. Det er kanskje ein ting foreldra kan ta opp med sin barnehage/sfo/skule? Irriterande om praksisen er sånn.
Og hei Lammelåret. Det var gode råd i den saka du linka til. Eg trur du har heilt rett i at det er avgjerande at ein diskuterer desse tinga heime, og at kvar enkelt par må finne kompromissløysingar som får kvardagen til å gå på ein fin måte. Noko av problemet her er at det blir eit dobbeltpress på kvinner, både på jobb og på heimebane. Om ein jobbar på ein mannsdominert arbeidsplass, er det lett å føle at ein må jobbe ekstra mykje for å vise at ein er flink og høyrer heime der. Om ein i tillegg må ta ekstra andsvar på heimebane, både fordi det er høgare forventningar til kvinner, og fordi kvinner ofte stiller høgare krav til ryddestandard (kanskje som følgje av desse forventningane), blir det eit dobbeltpress det er vanskeleg å følgje opp over lengre tid.
Au pair. Til alle!
Jeg mener at det dobbelt-presset i stor grad skyldes egne holdninger til hvordan ting skal være.
De fleste kunne nok redusert på sine krav til huslig standard uten at det var fare for liv og helse. Hvor mye tid bruker vi på de ulike huslige oppgavene? Gir dette energi eller stjeler det energi? En del av tidspresset er vi selv med på å skape.
Jeg tenker at dersom vi går en runde med oss selv og tenker på hvorfor vi velger som vi gjør og tar bevisste valg, blir det lettere å leve med de valgene vi tar. Vi må vite hva vi velger inn og hva vi velger bort. Damer må sette grensene selv, både for seg selv og utad. Det er lov å si nei, det er lov å sette av tid til ingenting. Mye handler om selvtillit og trygghet. Dersom omgivelsene gir deg dårlig samvittighet, er det kanskje på tide å synke tilbake i en selv og ta en nærmere titt på kjerneverdiene. Dersom en lever liv som ligger langt fra kjerneverdiene, tror jeg det er lettere å la seg styre av “andre”. Og gjøre valg som ikke er forankret i seg selv. Klart det blir et stort press da. Men vi kan i stor grad få en enklere hverdag, hvis vi bare er villige til å se nærmere på hvordan vi lever livene våre. Det kan være tøft, men det går an å gjøre mye.
Hei Lammelåret
Ja, eg trur forventningane me stiller til oss sjølv er med på å utgjere ein del av dette problemet. Men eg er ikkje samd med deg i at dette er hovudårsaka til at mange småbarnsforeldre er stressa. Det er ei kjerne her som handlar om faktisk dårleg tid.
Det er travelt å både jobbe fulltid og gjere alt foreldre MÅ gjere for at ting skal fungere. Oppå dette kjem forventningane me (og andre) stiller, som forsterkar problemet.
Det bør ikkje vere feil å ynskje å ha tid til å vere gode foreldre, samtidig som ein er i jobb. Målet må vere å få eit arbeidsliv som legg til rette for dette, sånn at folk kan finne ein balanse, utan au pair. Og då treng me politiske løysingar (i tillegg til haldningsendringar om kven som skal gjere kva og kor mykje heime).