Gjesteblogger Ingvild Korsnes Daasvand har blitt intervjuet på Ukeslutt om amming og her skriver hun alt det hun ikke fikk sagt:

Det koster litt å være åpen om noe så nært og sårt som å ikke få til å amme barnet sitt, og det var derfor ikke bare enkelt å bli intervjuet om det på radioen. Når jeg valgte å gjøre det, var det fordi åpenhet er utrolig viktig og noe jeg selv savnet i den tidlige barselperioden, og fordi jeg følte at jeg hadde noe å si. Radioprogrammer redigeres, og sånn er det, derfor tar jeg med noe av det jeg ikke fikk sagt her.

For meg, som for de fleste andre kvinner som får barn i Norge, var det å amme barnet mitt en selvfølge. Klart jeg skulle det, og så lenge som mulig. Vi vet så godt hvor viktig det er, hvor bra det er for både mor og barn, og de aller aller fleste ønsker å få til dette. Det er veldig få som velger bort amming med lett hjerte, og det har definitivt ikke vært det for meg heller. Min personlige historie er i grunnen uinteressant, men jeg vet at mange har lignende erfaring.

Som nybakt mor er en usikker på det aller meste, uavhengig av hvor mange bøker en har lest og hvor mye en har forberedt seg.  Å føde er ikke noe teselskap, en er ofte temmelig gåen etterpå, og har plutselig ansvaret for et fullstendig hjelpeløst lite menneske. På Ullevål er det to kriterier for at en skal flyttes over til barselhotellet: amming skal være etablert, og en skal kunne tisse og gå. Barselhotell er en fantastisk idé: mor, barn og eventuell partner kan være sammen og begynne det nye livet som familie. Det er fantastisk, men en sitter der ganske aleine, og det som kalles “etablert amming” er altså bare at barnet har tatt brystet ditt rett etter fødsel. Du er nå på egen hånd, og får beskjed om at du for all del må be om hjelp når du trenger det, noe som også høres veldig fint og flott ut.

Det hjelper bare fint lite at de som jobber på barselhotellet (eller vanlig barsel for den del) er så presset på tid at de ikke kan komme når du trenger det. Jeg har minner om alt for varme kvelder og netter i klam skinnsofa på hotellet, med et barn som enten skrek fordi hun var sulten eller var i halvsøvne (fordi vi måtte amme hver tredje time, og vekke om nødvendig), og ikke fikk tak i brystet eller, hvis hun klarte det, ikke fikk noe ut. Når de kom, halte og dro de og “koblet på”. En av dem tok seg god tid, en gang. De hadde for mange å ta seg av, hele tiden. Det er ikke så lett å be om hjelp da. Jeg tror en må se på ressurssituasjonen til barselomsorgen med lupe, og sette inn penger som gjør at nybakte foreldre kan få den hjelpen de trenger. For det er faktisk ikke sånn som på film, at barnet finner brystet selv og drikker av hjertens lyst. For noen tar det tid. Og en trenger ofte hjelp.

Holdninger kan det nok også gjøres ett og annet med. Da vi skulle hjem og Jenny ble veid, hadde hun gått ned litt for mye. Ikke dramatisk på noe som helst vis, men vi ble møtt på en måte som fikk det til å høres veldig dramatisk ut, og vi ble redde. Jeg fikk streng beskjed om hvor ofte jeg skulle amme, og at jeg ikke måtte finne på å gi tillegg før jeg hadde ammet, og helst ikke i det hele tatt. Vi måtte veie på helsestasjonen hver dag, og det ble kommunisert på alle mulige måter at dette var ikke bra nok. Vi er voksne, oppegående mennesker godt oppi 30-årene, men vi følte oss som hjelpeløse og nedvurderte unger. Sånn bør det ikke være.

Vi var heldige med oppfølgingen utenfor sykehuset, men det er langt i fra alle som er det, og derfor tror jeg en bør se på barselomsorgen både på og utenfor sykehusene. Helsestasjonen vår klarte ikke å redde ammingen, men de var med på å “redde” meg. Igjen, vår historie er uinteressant i den store sammenhengen, men for oss ble altså det riktige valget etter noen uker at vårt barn får morsmelkerstatning. Det har hun fått siden hun var 4 uker, og det har ikke bare  vært lett å forsone seg med. En skal takle både sin egen sorg og skuffelse over ikke å ha fått til noe så “elementært”, og reaksjonene fra omverden. Vi har vært heldige med vår familie og omgangskrets, mange er ikke det og møter mange fordommer. Jeg kjenner igjen følelsen av å måtte forklare seg når en tar frem flasken. Alle nye arenaer en kommer inn på er “skumle”; nye mennesker som skal se at jeg gir barnet mitt flaske, et barn som åpenbart er så lite at hun burde ammes, i følge alle råd og konvensjoner. Det koster.

Når en først har tatt valget, står en i en situasjon der det ofte er vanskelig å finne tilstrekkelig og god informasjon om flaskemating fra myndigheter og helsevesen. Gode private initiativer, som Flaskeposten på Facebook og boken Flaskemating av Margrethe Vik, er helt strålende og har vært uvurderlige for oss, men jeg synes at helsepersonell burde kunne veilede også de som av en eller annen grunn velger morsmelkerstatning helt eller delvis for sitt barn. WHO-koden hindrer reklame for morsmelkerstatning, noe som har vært nødvendig og bra etter skandaler i U-land der erstatning har blitt fremholdt som bedre enn amming, med fatale konsekvenser. Den bør ikke stå i veien for at helsepersonell kan veilede de som trenger det slik at de får god informasjon om hygiene, tilberedning og porsjonsberegning.

Det private er politisk, har vi ofte sagt i mine politiske kretser. Det private er, i dette tilfellet, nært og sårt, men jeg er glad for at dette temaet er på dagsorden. Ikke fordi vi ikke skal amme, eller fordi vi skal gi flaske for å komme oss ut i jobb, eller alle de andre merkelige tolkningene som har kommet de siste uken. Jeg er glad for at noen sier høyt at også vi som gir flaske til barnet vårt er gode, gjennomtenkte foreldre som ikke har valgt en løsning fordi det er enkelt og lettvint, eller fordi vi er så opptatt av karriere. Ungen min blir mett, hver dag. Å se henne kose seg med flasken og vite at hun har det bra er det absolutt viktigste for oss. Jeg er glad for at noen sier høyt i offentlig debatt at det er greit, og det har inspirert meg til å være åpen. Hvis en eneste annen mor som sitter og griner og sliter kan få hjelp av at jeg er åpen, er det verdt det. For oss var dette det riktige valget. Ikke et lett valg, men det riktige.

Ingvild Korsnes Daasvand jobber som rådgiver ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og er for tiden i foreldrepermisjon med datteren Jenny. Ingvild har vært sentralstyremedlem i Sosialistisk Ungdom og leder for Peace Brigades International Norge. Hun er masterstudent i Ledelse i komplekse systemer, sanger og yogaentusiiast.

—

Bilder:

Baby eats camera av Mahalie Stackpole (CC BY-SA 2.0)

Baby with a bottle av Jurjen van Royen (CC BY-NC-SA 2.0)

Twins av Katie Knutson  (CC BY-NC-ND 2.0)

Armelle la coccinelle av Raphael Goetter (CC BY 2.0)