TV veterinæren Trude Mostue har kastet seg inn i ”ormebolet”, populært kalt likestillingsdebatten. Hun er bekymret for at kommuniststaten Norge fører logg over hva folk har på brødskiva, og enda verre: presser kvinner til å plassere ungene i barnehagen i ettårsalderen. Den detaljstyrte staten, og den perverterte likestillingspolitikken, gjør Mostue regelrett uvel. Men også kvinner må ta et oppgjør med seg sjøl: skal de ha barn, får de se å prioritere det, ellers kan de la være! Kvinner må være kvinner, det innebærer (faktisk!) pupper og amming. Verre er det ikke…for Mostue. Nei, hun sender ikke ungene i barnehagen før de er to-tre, men der i gården (en villa til 17 millioner i Bærum) går det så det griner med fire unger og Toro brownies. Og ja da, hun innrømmer at det er hektisk, til tross for at hun har ”et ekstra par hender” (en filippinsk au pair), men Mostue er en rasjonell og løsningsorientert mannedame, så ikke noe ”pjatt og følerier” kommer i veien for hennes mål.

Mostues kvinnesyn får tale for deg selv. Og til tross for at ”vi” rister på hodet,  blir det ramaskrik  for en grunn – hun pirker nemlig borti et betent tema som berører mange i dagliglivet, men også et politisk dillemma hvor partiene famler (nesten) i blinde. Det handler om hvordan skal vi kombinere familie- og arbeid, og samtidig få til likestilling?

Frykten for F-ordet

Audun Lysbakken lanserer i disse dager boken “Frihet, likhet, farskap” hvor han skriver om sin pappapermisjon. I tirsdagens utgave av Klassekampen tar han et oppgjør med det han mener er venstresidens berøringsangst for F-ordet, altså familien. Det har blitt snakket mer om likestillingspolitikk enn familiepolitikk, uten at man har klart å få frem sammenhengen mellom de to politikkfeltene, sier Lysbakken. Dette gjør at høyresiden har tatt sakseierskap på familiepolitikken, til tross for at venstresiden sitter på løsningene. I følge Lysbakken, har forholdet til familien vært komplisert for venstresiden.

Jeg skriver masteroppgave om de politiske partienes likestillingspolitikk i skjæringsfeltet mellom arbeid og familie. Problemstillingen springer ut av ulike påstander, fremmet både i akademia og i det offentlige debatten, om likestillingspolitikken. Én sentral og vedvarende kritikk handler om at hvite middelklassekvinner har definisjonsmonopol på likestillingspolitikken. I følge kritikken er derfor likestillingspolitikken hovedsakelig relevant for hvite middelklassekvinner som er opptatt av kvotering, barnehagepolitikk og politisk representasjon. Med dette som bakteppe, analyserer jeg et utvalg av de politiske partienes (SV, Ap, KrF, Høyre og Frp) programfestede likestillingspolitikk i perioden fra 1981 og frem til i dag.

Ett av funnene i min analyse, er at partiene ikke klarer å forene hensyn til familien og likestillingen.

Audun treffer godt i sin analyse, og hans oppgjør med partiet er tvingende. Ett av funnene i min analyse, er at partiene ikke  klarer å forene hensynet til familien og likestillingen. Derfor tas det et veivalg som står mellom kvinners økonomiske og samfunnsmessige likestilling, eller familien. En tendens over tid er at partienes ”valg” mellom familie versus likestilling, har blitt mer fremtredende. På 90-tallet var også SV og Ap opptatt av tidsklemma, og hvordan man skulle løse den hektiske småbarnsfasen. Nå derimot, nevnes knapt familien med ett ord. Tilsvarende var Høyre og KrF langt mer opptatt av likestilling de foregående tiårene, mens nå framstår som avleggs, i hvert fall for Høyre. KrF er riktig nok mer langt mer opptatt av likestilling, men tilnærmingen er godt plassert innenfor høyresidens ”verdensbilde”. Frp stiller i en særklasse hva likestilling angår, men skiller seg ikke vesentlig fra resten av høyresiden når det kommer til familiepolitikken og implikasjonene for likestillingen.

Å oppgradere kvinners stilling gjennom hjemmet, både bygger på, og bidrar til, å opprettholde skillet mellom menn og kvinner.

Men hvorfor er det så komplisert å forene likestilling med god familiepolitikk?

Jo, fordi en politikk som legger opp til at ”en av foreldrene er mer hjemme”, (for eksempel kontantstøtten) i praksis fører til at kvinner er hjemmeværende. En slik politikk fungerer kjønnsforsterkende og kjønnsegregerende ved at den underbygger den tradisjonelle arbeidsdeling mellom kjønnene, der mor har omsorgsansvaret og far har forsørgeransvaret. Årsaken til at kvinner er mer hjemmeværende har både sammenheng med ulike forventninger til kjønnene, men også økonomiske forhold i etableringsfasen– siden kvinner tjener mindre, er det mer lønnsomt at kvinner er hjemme mens mannen jobber.

Siden kvinner tjener mindre, er det mer lønnsomt at kvinner er hjemme mens mannen jobber.

For høyresiden er familien og ”valgfriheten” er i sentrum, og politikken handler om å legitimere, og legge til rette for at den hjemmeværende skal være mer økonomisk likestilt gjennom omsorgsarbeid i hjemmet. Høyresidens tilnærming handler om  kjønnenes likeverdighet, som  betyr at kvinner og menn er like mye verdt, men ikke nødvendigvis like. I praksis kan de derfor ”helt fint” kan ulike roller. Det handler om valgfrihet. Hovedproblemet med denne tilnærmingen, er at det ikke tas høyde for maktskjevheten mellom kjønnene. Når alt i samfunnet som assosieres med mannen, har høyere status (eksempel: lønnsnivået til de kvinnedomminerte yrkene versus de mannsdominerte), nytter det ikke å likestille kvinnene gjennom stusselige forsøk på å likestille ute- og hjemmeareana. Å oppgradere kvinners stilling gjennom hjemmet, både bygger på, og bidrar til, å opprettholde skillet mellom menn og kvinner.

Et rungende JA til mer barn og familie!

Jeg er ikke i mot ”hjemmetid”. Det jeg er imot er at det hovedsakelig er kvinner som er hjemme, og de alvorlige økonomiske konsekvensene dette får for kvinners lønn, ansiennitet, og pensjonspoeng. Jeg er like mye i mot at menn taper tid med sine små barn, fordi at de aldri jobber så mye, som de gjør i småbarnsfasen. Jeg mener derfor at høyresidens politikk i realiteten er like mannsfiendtlig som den er kvinnefiendtlig.

Hvem skal ”ta dette ansvaret”?

I den politiske diskusjonen handler det stort sett om det første hensynet: hva kvinner taper økonomisk på å være hjemme, ikke hva menn taper av at de aldri jobber intensivt som i småbarnsfasen.

I min analyse ser jeg samme retorikken: kvinner må få mer makt i samfunnet, mens menn må ta mer ansvar hjemme. Hjemmearenaen har blitt en kamp som handler om hvem som skal ”ta dette ansvaret”. Som SVer og i en tid hvor F-ordet er tabu, vil jeg likevel rope ut, at tid med familie og barn er BRA. Men det kan vi ikke si for høyt fordi da legitimerer vi at kvinner lenker seg fast til kjøkkenbenken, eller?

Venstresidens strategi bidrar derfor også å opprettholde skillet mellom kjønnene i når det kommer til omsorgs- og forsørgeransvar.

Lik deltakelse i arbeidslivet = likestilling?

Venstresidens overordnede strategi, er å legge opp til at begge kjønn er likeverdige forsørgere – altså at begge foreldre jobber fulltid, samtidig som vi stadig gjør barnehagen mer tilgjengelig og attraktiv. Likestilling defineres med utgangspunkt i kvinners ”like deltakelse” i arbeidslivet. Dersom begge kjønn tjener like mye, jobber like mye og bestitter like mange maktposisjoner, er vi likestilt.

Men fulltidsarbeidsstrategien fungerer heller ikke optimalt. Mange småbarnsfamilier opplever en tidsklemme, som fører til at kvinner jobber deltid av hensyn til seg selv, barnet og familien. En av likelønnskommisjonens konklusjoner, var at foreldrefasen forsterker lønnsforskjellene mellom kjønnene, blant annet fordi kvinner jobber deltid. Venstresidens strategi bidrar derfor også å opprettholde skillet mellom kjønnene i når det kommer til omsorgs- og forsørgeransvar.

Ja da, jeg vet at ”Tårnfridene” rister kraftig på hodet av alle deltidsarbeidende kvinner som ”ikke skjønner sitt eget beste”, mens de sjøl tar sjumilssteget i karrieren med tre unger på slep.  Men jeg gjentar spørsmålet: hvem er likestillingspolitikken utformet for?

Kanskje Mostue derfor er inne på noe, når hun snakker om å sende ettåringene i barnehagen. Barnehagen er bra for barn og for foreldrenes yrkesdeltakele. Men hvordan skal vi forstå det at så mange kvinner likevel jobber deltid? Det er ikke nødvendigvis fordi man er redd for å være “dårlige foreldre”  men fordi det oppleves som i overkant hektisk med så lange dager på jobb og i barnehage når barna er så små. Det må være greit å si, uten å bli beskyldt for å sverte barnehagen eller stigmatisere fulltidsarbeidende foreldre.

Det er ingen motsetning mellom god familiepolitikk og likestillingspolitikk. Det er tvert i mot, to side av samme sak, der det ene forutsetter det andre.

“En likestilt familie”

Finnes det en vei rundt dilemmaet om likestilling og mer familietid? Nei, det finnes en vei rett gjennom. Den handler om å fokusere på et likestilt omsorgsansvar, og et likestilt forsørgeransvar, men med det første hensynet i sentrum. Dersom kvinner og menn bidrar like mye hjemme, vil begge kjønn også være like ”fristilt”  til å delta i arbeidslivet.

Tid med familien, mannens rettmessige deltakelse i hjemmet, og det likestilte familielivet burde vært løftet frem som verdier i seg selv, akkurat som likestilling er en verdi i seg selv.

SV er i nærheten av løsningen, selv om det ikke er så tydelig, på grunn av det F-ordet (som ikke skal nevnes). SV er mest progressive på pappapermisjon, og har gjennom tretti år tatt til orde for sekstimersdagen. En universell ordning med kortere arbeidsdag for kvinner og menn, kan bidra til et mer likestilt omsorgsansvar, og et likestilt forsørgeransvar. Politikken er der, det er snarere noe med prioriteringsrekkefølgen og retorikken som er innfløkt. Den handler om at  mannens rolle i hjemmet er nødvendige betingelser for kvinners deltakelse i arbeidslivet (og for å utvide trange kjønnsroller). Dette er i og for seg bra, men samtidig et konkret eksempel på Lysbakkens poeng: SV klarer ikke koble familiepolitikken godt nok til likestillingspolitikken. Tid med familien, mannens rettmessige deltakelse i hjemmet, og det likestilte familielivet burde vært løftet frem som verdier i seg selv, akkurat som likestilling er en verdi i seg selv. Det er ingen motsetning mellom god familiepolitikk og likestillingspolitikk. Det er tvert i mot, to side av samme sak, der det ene forutsetter det andre. SVs frykt for F-ordet er grunnen til at høyresiden ”stikker av” med alle ”familiepoengene” (mistenker jeg). Dette, til tross for at høyresiden overhode ikke klarer å forene likestilling og familieverdier, og er regelrett likestillingsfiendtlige, kamuflert bak ”familiens valgfrihet”. En oppfordring til partiet er derfor å utforme en familiepolitikk som heter ”En likestilt familie”, hvor pappapermisjon, sekstimersdagen og andre nødvendige tiltak inkluderes.

Det jeg imidlertid ikke kan leve med, er at det er andre forventninger til meg, fordi jeg er kvinne, enn til den mannen jeg eventuelt skulle få barn med.

Likestilt omsorgsansvar etter barnets første leveår?

Så kommer problemstilling ”del to”, som er av enda mer komplisert art. SV og Ap er opptatt av barnets første leveår. Far skal delta mer, og permisjonen skal stadig utvides. Tanken er at pappapermen skal bidra til at menn bli familieorienterte, også i årene som følger. Men kan noen flere uker til pappaperm i barnets første leveår, ta liv av et kjønnsrollemønster som er så inngrodd at vi tidvis spekulerer på om det er biologiske grunner til at kvinner vasker gulvet oftere enn menn? Hva skjer etter det ene året, når tidsklemma kicker inn, og de økonomiske incentivene til at menn jobber, og kvinner jobber deltid, venter på ”den andre siden”?

Enten må SV børste støv at sekstimersdagen (som vi hører forbausende lite om?), eller må kanskje en reform med arbeidstidsreduksjon for begge småbarnsforeldre utformes?

Der jeg får Mostue ”i halsen” er nemlig når hun sier at kvinner må ta et valg: karriere eller barn. Med arbeidstidsreduksjon for begge foreldre, må i så fall begge foreldre ta det samme valget. Mostue sier at vi må se å ”face” at det koster å få barn. Det kan jeg leve med. Det jeg imidlertid ikke kan leve med, er at det er andre forventninger til meg, fordi jeg er kvinne, enn til den mannen jeg eventuelt skulle få barn med. Man er to om få barnet, så da er det eneste rettferdige, at man to om å få nyte tiden sammen med barnet.

Det er på høy tid å tenke mer helhetlig om familie- og likestillingspolitikken. Det ser ut til at mange foreldre opplever småbarnsfasen som i overkant hektisk.  Hvordan skal vi ta hensyn til det, uten å legge opp til et kjønnssegregert samfunn? SV er på sporet, men trenger å “sortere og formidle”, og legge fra seg sin frykt for F-ordet. Dersom Lysbakken holder denne tråden, og bidrar til å gjøre frykten for F-ordet om til god likestillingsvennlig familiepolikk, så er vi på god vei.

Bilde: Cute/Child/Portrait/Photography, by CubaGallery’s photostream, (CC BY-NC-SA 2.0)