MadDam feirer avviklingen av kontantstøtta
Kontantstøtten er en dårlig løsning, fordi den har bidratt til å forsterke tradisjonelle kjønnsrollemønstre, der kvinner har gått ut av arbeidslivet for å være hjemme med barna – ikke ulikt sånn det var på 50-tallet. Ordningen har også vært et hinder for integrering, siden mange innvandrerkvinner heller har latt sine barn være hjemme med dem enn å la de gå i barnehagen. Innvandrerkvinner har slik fått en mulighet til å ikke delta i arbeidslivet, mens barna deres ikke er i barnehagen og leker med de andre barna og får bedre norskkunnskaper. MadDam feirer derfor at SV nå har avviklet kontantstøøtta.
Siden mange konservative er i harnisk, og KrF sier dette er et dramatisk angrep på valgfriheten tenkte vi at vi må vise litt statistikk (Tallene er hentet fra SSB). Figuren til over viser antall menn og kvinner som har benyttet seg av kontantstøtta. Statistikken er soleklar: Fra 1998 til 2009 har 90-80 % av de som har benyttet seg av kontantstøttta vært kvinner. Men, i det SV har bygd flere barnehager har kvinner heller å la barna være i barnehagen enn at de selv er hjemme ved kjøkkenbenken. Kontantsøtta har derfor ikke vært et reelt valg for mange, men en nødvendighet når man ikke får barnehageplass.
Du spør deg ikke spørsmålet om de kvinnene som faktisk velger konstantstøtte faktisk vil dette? Eller mener du at mennene i forholdet tvinger kvinnen til å være hjemme?
Så dermed lurer jeg egentlig hvordan du kan hevde at det ikke er et reelt valg for de som faktisk velger slik som statistikken sier. For ut i fra statistikken kan du faktisk ikke dra den slutningen.
Jeg er, og har alltid regna meg for å være, sosialist og feminist, men mener allikevel at det er et helt legitimt ønske å ville ta seg av sine egne barn de første åra. Jeg har lengta sånn etter å få disse barna, hvorfor skulle jeg ønske levere de fra meg praktisk talt hele dagen så snart de ikke er totalt avhengige av min morsmelk?
Vi veit alle hvor fort tida flyr avsted – særlig godt merkes det etter at du har fått barn. Babyen din vokser så fort at du nesten kan se det, hun vokser ut av armene dine og ned på gulvet, og snart begynner hun på skolen. De fleste av oss får oppleve dette “livets under” et par ganger, kanskje tre, og siden aldri mer! Hva betyr vel noen ekstra år utafor karrierekarusellen i dette perspektivet? Hva trur du vil utgjøre de varmeste minnene når du sitter som gammel og ser tilbake på levd liv? At du fikk med deg de ekstra par åra på jobben??
Kontantstøtta har faktisk blitt sett på som et velferdsgode av sånne som meg, som har hatt et sterkt ønske om å få være mest mulig sammen med barna mine mens de er små. 3 300 kroner i måneden er ikke mye, men allikevel nok til at husholdninga vår med nød og neppe går rundt. At dette godet har falt bort det siste året vi hadde bruk for det, er ikke noen grunn til å feire for meg.
KristinB
Veldig greit at SV er så tydelige i sin sak i hvertfall. Da vet man hvem som er imot at kvinner oppdrar sine egne barn, og at de overkjører de som faktisk vil være hjemme et år eller to, gjerne ved oppvaskbenken.
Jeg liker og foretrekker å kunne tilbringe tid sammen med barnet mitt de to første årene, hva skjer med familielivet når karrierejag kommer før barna?
Det mest interessante her, er at et parti som ligger under sperregrensa på de fleste målinger, kan ta en slik avgjørelse som påvirker et helt folk som tydeligvis ikke står bak partiet. Dette kalles overstyring, og jeg er sjokkert over at det kan skje i et så fritt og demokratisk land som Norge.
Jeg henger meg på Kristin. Jeg regner meg også for å være sosialist og feminist syns det er synd at en feministisk blogg skal applaudere at kvinner får ett valg mindre. For de av oss som er mødre er barna de viktigste menneskene i livet vårt. Selv om ikke alle har råd til å være hjemme bare med kontantstøtte er det ihvertfall bedre enn ingenting. Hvorfor er det feminisme å tvinge kvinner ut i arbeidslivet når de har lyst til å være hjemme i noen få år? Kan ikke enhver kvinne få bestemme selv? Anbefaler forøvrig en glimrende bok om temaet: “Likestillingslykke” av Kristin Briseid.