Er genene årseken til Don og Bettys partnervalg?

Det er gode dager for evolusjonsbiologer for tida.  Etter at norsk kjønnsforskning fikk seg et skudd for baugen i Hjernevask kan det virke som om mange vender blikket mot biologien for å finne ut hvem vi ”egentlig” er.  At Harald Eia og Bjørn Vassnes får Fritt Ords honnørpris  for tørre å ta opp kontroversielle debatter og fremme naturvitenskap er derfor ganske typisk for vår ”Post-hjernevask”-tid. Og kanskje er det bra at evolusjon får større plass i vår selvforståelse. Men evolusjon blir brukt som forklaringsmodell på nærmest hva det skal være,  har pendelen svingt for langt.

Parpreferanser

I Magasinet 2 april forsøker evolusjonsbiologen  Eivind Røskaft å forklare forelskelse og parforhold.  Han sier:  ”I riktig gamle dager var det klare kjønnsroller. Kvinnen holdt seg i nærheten av leiren hvor hun fødte og passet barn og bare samlet små ressurser som bær og frukt, og mannen dro lenger unna leiren for å skaffe de livsviktige ressursene; proteiner fra dyr. ” Dette skal blant annet forklare at ”Hvis kvinnen er rikere enn mannen, skaper dette ustabilitet og utrygghet”.

Dette er Eivind Røskafts personlige, og etter mitt syn, ganske statiske synspunkt. Det menneskelige samfunn har variert i organisering til alle tider, og vi har evolvert til å være ekstremt  fleksible.   Selv en realist som meg kan på stående fot nevne forklaringer til at menn velger partner som de gjør, som IKKE har noe med steinalderens arbeidsfordeling å gjøre.  For eksempel et stereotypt kjønnsrollemønster og sosiale normer.

Kvinner og menns partnerpreferanser har endret seg rimelig mye i løpet av de siste hundre årene. Selv om jeg er ganske likt genetisk utstyrt som min tippoldemor,  tviler på at vi hadde delt så mange tanker om hvordan vi ville at vår partner skulle være.  Et glimt inn i et femtitallsscenario som det f.eks MadMen tilbyr, viser at valg av make fulgte ganske andre mønster for bare seksti år siden enn det gjør i dag.  Heldigvis.

Det fleksie mennesket

Preferanser som  endrer seg kan ikke være ikke skrevet i stein.  Og mennesket er ekstremt fleksible vesen! Epigenetikken  viser at gener og miljø påvirker hverandre gjensidig:  Genene dine bestemmer hvordan du blir, men de responderer også på det du gjør; dine handlinger kan gjøre at genuttrykket ditt, og dermed biologien din endres!  Og kanskje det viktigste: Vi har en hjerne som lærer, tilpasser seg, utvikles og vokser i respons til stimuli den blir utsatt for. I løpet av dine første tre år ble det dannet ufattelige én million millioner nye nerveforbindelser i hjernen din!  Hvordan din hjerne fungerer er derfor ikke bare et resultat av hvilke biologiske forutsetninger du hadde da du ble født, men også hva du opplevde som toåring, og fortsatt opplever.  Dette gir gode argumenter  til alle som mener at sosiale mønstre og roller har en viss betydning for hvordan vi oppfører oss. For eksempel hvordan vi velger partner.

Røskafts hypotese om den hjemmeværende kvinnen som sysler med småting mens mannen er ute og jakter på de store og viktige dyrekaloriene, og de følgene denne settingen har fått for oss som prøver å finne partner i dag, er nettopp det: En hypotese. Den egner seg dårlig for testing : Vi kan ikke isolere et barn for å finne ut om han som voksen mann  fra naturens side liker pilot-damer eller vernepleier-damer best.

Den lykkelige urtilstanden?

 Men hvorfor er det så farlig hva biologene sier? Når kjønnsroller kan forklares ut i fra biologien, blir det lett å la utjevningstiltakene ligge. Hvis kvinner fra biologiens side er bedre egnet til å være vernepleiere enn ledere er det vanskelig å argumentere for kjønnskvotering i styrer. Og jeg tror de evolusjonsbiologene har langt større gjennomslagskraft hos folk flest enn en gjennomsnittlig kjønnsforsker på dette feltet: Mannen og kvinnen i gata har etter min erfaring en forståelse av kjønn som ligger ganske mye nærmere det biologiske enn det sosiale.  Derfor er det problematisk at Røskaft får fronte sin hypotese uten motforestillinger; det han sier bidrar til nettopp å opprettholde de strukturene og stereotypene han prøver å forklare.

Jeg tror Røskaft  og hans meningsfeller er litt forelsket i tanken på vår fjerne fortid; en tid der kjønnsrollene var forståelige og greie, der ”menn var menn og kvinner  hadde mel på hendene”  (saksa fra saken ”Mekanisk Magi”  i samme avis, skrevet av Erling Dokk Holm). Ideen  om en lykkelig, naturlig urtilstand er ikke ny. Men er det hold i tanken om at mennesket fra naturens side følger et strengt kjønnsrollemønster? Eller tolker  forskerne naturen gjennom  sitt eget kjønnsrollemønster , for så å trekke den ikke overraskende konklusjonen at  det naturlige, det likner det vi finner i vårt samfunn, her og nå?

Det er godt mulig at vi har en biologisk komponent som gjør at menn blir usikre av kvinner som er rikere, smartere og sterkere enn dem selv, men å prøve å stadfeste hvor stor denne er, er umulig, uetisk og meningsløst. Vi må heller sørge for at kjønnsrollene blir så vide at både sterke kvinner og svake menn kan oppleve våren som nyforelska.

Skrevet av Hanna Hagen Bjørgaas, biologimaster  og (kanskje derfor også) MadMen entusiast.

Bildet er tatt av myownstyle1234  og ligger på flickr