Skjønnhet i hamstringens tid
“Det 
du har på deg, avslører hvem du er”, har ”skjønnhetsindustrien” hamret inn i hodet mitt. Nøyaktig hvilke positive egenskaper vitner egentlig et ”riktig” utseendet om?
En lørdag, for ikke så veldig lenge siden, tittet endelig sola frem etter det som kjentes som uendelig mange regntunge og kalde junidager. Jeg kom fra en nesten folketom park på St. Hanshaugen, og satt på 37-bussen på vei til Jernbanetorget. Et lite øyeblikk ser jeg ”oss” utenfra, der jeg passerer stappfulle handlegater i Grensen. Gatebildet domineres av kvinner med handleposer som enten er på vei inn i, eller ut av en butikk. Jeg ser høye ”sko” (helst tresko eller ”platåsko”, av den typen som er ”inn”), store og klumpete fingerringer, lange fargerike kjoler, korte olashorts, bukser med høyt liv, hatter, smale skinnbelter, og resten av det som representerer sommerens moter. Ansiktskremen, mineralsminken og frisørsjampoen kommer godt til sin rett i dette hektiske miljøet som lukter ”blanke t-soner” (ansiktspartiet i panna, nesa og haka. jmf skjønnhetsindustrien) og ugreit hår, lang vei. Man skulle tro at det er rene torturen å brøyte seg frem mellom ørten andre moteløver en varm lørdagsformiddag, men den gang ei.…
Litt harmløs shopping…
Er det ikke harmløst at vi unner oss litt ting blant, dersom det gjør oss glade? Jeg vet i hvert fall at jeg blir glad av kjøpe meg noe nytt, som gjør at jeg føler meg fin. Flere av butikkene reklamerer nå også for mer etisk produksjon og utdannelse til unge kvinner i Bangladesh. Vårt forbruk bidrar dessuten til økonomisk vekst i fattigere deler av verden. Ja, bare tenk på hvilken økonomisk katastrofe det hadde blitt dersom vi IKKE handlet. For oss i verdens rikeste land betyr, beleilig nok, billig klesproduksjon Bangladesh; litt til dem, og enda litt mer til oss. Alle de etiske perspektivene som omhandler miljø, etisk produksjon osv. blir dessuten så overveldende at en liten stakkars her,umulig kan forholde seg til sånt?
Forfengelighetens pris
Problemet et også at det ikke koster ”litt” tid og penger ”å føle seg fin” nå for tiden. Mari R. Mikkelsens masteroppgave i sosialantropologi ”Fordi jeg fortjener det!” viser at innsatsen kvinner legger i sitt eget utseende er økende. Mikkelsen avslører også at hvor mye tid det er snakk om, underrapporteres av kvinnene selv – det er tabu å si at man bruker tid på utseendet, men alle skal se vakre ut. Hennes funn stemmer overens med mine observasjoner. Jeg har for eksempel aldri hørt noen si noe sånt som dette:
”beklager at jeg er sein. Jeg måtte bare fikse neglene, nappe øyenbrynene, vokse ”barten”, skrubbe vekk død hud, ta en hårkur, stikke innom solstudio, style håret, sminke meg, finne ut hva jeg skulle ha på meg (og sikre at alt fra innerst til ytterst og fra topp til tå matcher), fjerne kroppshår på fem ulike plasser og påføre et dusin kremer. Phuu, ja det tar en to-tre timers tid, når man blir rutinert”.
Skjønnhetsprosedyrene er som en bunnløs brønn, hvor enorme mengder tid og penger forsvinner. Desto mer penger vi kaster ned i brønnen, jo verre og styggere føler vi oss. Det dukker nemlig hele tiden dukker opp nye ”skavanker” som må fjernes, skjules, reduseres, pleies. Situasjon i dag er derfor som følger: vi har aldri har lagt mer innsats i utseendet, og aldri har vært mer misfornøyde med hvordan vi ser ut.
”Skjønnhetsdronning” eller ”Skjønnhetsslave”?
Hvorfor protesterer vi ikke mot at vi bombarderes med et forskrudd kvinneideal som gjør at vi føler oss feite, utilstrekkelige, stygge, umoderne og hårete, med mindre vi heseblesende holder tritt med diettene, motene og kosmetikken? Grunnen til at vi tier, kan henge sammen med at det ikke er noe man høster mer anerkjennelse for, enn et bra utseende.
Mikkelsen bruker begrepet ”estetisk kapital”, som refererer til at ”kapitalen” man ”har” gjennom sitt utseendet kan konverteres til andre former for kapital, eller makt. Et bra utseendet vitner om ”vellykkethet”, som gir høy sosial status. Høy sosial status avler ressurssterke venner, mer attraktiv kjæreste og muligens bedre jobb. Hvordan kan utseendet ha en så avgjørende betydning? Jo, fordi vi i utstrakt grad setter likhetstegn mellom utsiden og innsiden, skriver Mikkelsen. Man kan altså si at det lønner seg å vie utseendet mye oppmerksomhet.
Det jeg er interessert i, er på hvilken måte det lønner seg, og for hvem. Var det lønnsomt for hun som var villig til å ofre all sin tid og alle sine penger på å oppnå ”det perfekte utseende”? Det er utvilsomt en svært sårbar, og ikke minst kostbar form for makt som “kasseres inn” gjennom det ytre. Kan det i det hele tatt kalles makt, dersom ens ”verdi” fastsettes utfra hvor man befinner seg på en konstruert og helsefarlig ”skjønnhetsskala” – en skala som handler om å la lavest mulig BMI, og ellers se mest mulig polert, symmetrisk, og pornografisk ut? Hva skjer når man ikke lenger klarer å holde tritt, eller aldringsprosessen (gud forby kvinnens aldring!!!) ikke kan reverseres lenger? Hvor står man da i forhold til den mannen/kvinnen og de vennene som ”valgte” en, fordi man en gang så ”vellykket ut”? Det sier seg selv at ingen trygge og varige relasjoner kan bygges på slike premisser.
Hvor er lesbepatruljen?
Elin Ørjaseter har gjentatte ganger tatt opp problemstillingen, og etterlyser i sin nyeste bok, ”Det Glade Vanvidd”, en lesbepatrulje (tilsvarende homsepatruljen) som kan kaste sminken vår og rive oss vekk fra speilet. Utseendet er kvinnens nye tidstyv og et direkte hinder til likestilling; kvinnen bruker tiden på ulike skjønnhetsritualer, mens mannen gjør karriere. Dette er en karikering, men jeg er enig med Ørjaseter, i at dette også må ses i et likestillingsperspektiv. Mitt inntrykk er at de fleste av oss gjør det motsatte – vi forsøker heseblesende på tilpasse oss, og få tenker at det har noe som helst med likestilling å gjøre. Vi er i likestillingens navn opptatt av å telle minutter som vies til husarbeid. Vi teller kroner som menn og kvinner tjener, men vi teller altfor få minutter som forsvinner foran speilet, eller kroner som går inn på skjønnhetsindustriens konto.
Utenpå hodet eller inni hodet?
Før jul arrangerte de unge kvinnene på høyresiden, en ”Jentekonferanse”. Målet med konferansen var å definere feminisme på nytt – på høyresidens og fremtidens kvinners premisser. Jeg er positiv til at vi blir flere feminister, og dro for å se hva deres feminisme består av. Jeg ble overrasket når jeg oppdaget at spørsmålene fra salen stort sett handlet om ”hvordan kle seg for å komme opp og frem”, ”hvor går balansegangen mellom å kle seg maskulint og feminint”. Kvinnene slet med å finne ut hvordan de kunne kombinere det å være ”kvinnelig” og ”feminin”, og samtidig utstråle den samme seriøsiteten som menn. Ingen snakket om at et viktig grep for å komme ”opp og frem”, er å erstatte all den tiden vi bruker på å pynte oss, med å lære oss noe nyttig. Ingen sa at hvorvidt du kommer ”opp og frem” skal handle om det du har inni hodet og ikke utenpå hodet. Ingen sa; ”nå dere, gir vi faen i det tullet der, og snakker om hvordan vi skal frigjøre oss fra unødvendig stress og forventninger og bruke evnene våre mest mulig fornuftig”.
“Fordi vi fortjener” å være som vi er
Så hvem har skylda? ”Skjønnhetsindustrien” som konstant retter forskrudde kvinneidealer mot oss, må ta deler av skylden. Det er vel heller ingen tvil om at skjønnhetsindustrien går av med seieren hva ”lønnsomhet” angår. Denne industrien opererer likevel ikke løsrevet fra resten av samfunnet. På seks år har omsetningen på kosmetikk økt med 30 prosent. Dette vitner ikke bare om økt forfengelighet, men også økt privat forbruk, og om hvilke verdier vi er opptatt av. Kvinners fokus på utseendet burde derfor også ses i sammenheng med et samfunn som setter statussymboler, materielle verdier, forfengelighet og ekstrem individualisme, veldig høyt.
Men hvor mye arbeidstid skal vi miste, hvor mange av oss skal skamme seg over sitt utseende, før vi sier at ”det vi fortjener” er å få lov til å se ut som vi er, og at det er bra nok i massevis? Kanskje det vil skje i en tid hvor kvinner først og fremst får anerkjennelse og oppmerksomhet for det de sier og bidrar med, og ikke for hvordan de ser ut?
Første steget på veien er at vi, “de unge, og fremtidens feminister” tar opp kampen med en av VÅR generasjons mest fremtredende tidstyver. Dette er en oppfordring, også til de unge høyrekvinnene, som famler etter innhold i sin feminisme..men det får være tema for et annet blogginnlegg.
bilde 1: “My 2011 Integrity Toys Pre- Orders“,Smartypants444, CC BY-ND 2.0
biilde 2: “Photography from the Phat Farm Fashion Show at Funkshion Miami Fashion Week”,Charles Allan Smith , CC BY-ND 2.0
bilde 3: “Swim Wear Fashion for Bikini.Com“, Charles Allan Smith , CC BY-ND 2.0
Om forfatteren
Malin
For meg handler feminisme om rettferdighet og frihet. Å skrive om feminisme er viktig, både for meg personlig, men også fordi jeg håper det kan bidra til mer debatt, refleksjon og kjønnsrettferdighet.
Related Posts
-
Feminisme i 2022: Jeg vil ha flere menn med på laget
Godt nyttår! Hva ønsker jeg å se mer av i feminismen i 2022? Vel, jeg ønsker å se flere menn med på laget. Til tross […]
Vi trenger alle noen omsorgsdager nå
Problemene knyttet til slitenhet under pandemien og kapitalismen er uten tvil systematiske, men jeg tenker likevel det er på sin plass med plaster på såret: jeg synes at alle kunne fått noen omsorgsdager nå.
Joa, men det er ikke ALLE som bruker så mye tid på utseende, ei heller på å fortvile over utseendet sitt. Dette er i aller første instans et vestlig “problem” og vi i vesten står nok ikke for mye mer enn 30% av verdens befolkning (uten at jeg fant noen korrekt kilde på det, bare ren hoderegning/gjetning)
i media derimot, er det mye av det og det hadde vært gøy med en lesbepatrulje. anbefaler serien Beauty and the Beast som har gått på FEM hvor de tar tak i dette problemet! her viser de at folk som er sykelig opptatt av utseende ofte er like dømmende som de som har en eller annen kroppslig skavank.
for det hele bunner jo i at folk er usikre på seg selv, og man kan si at det er media sin skyld, men de aller fleste som deltok i programmet hadde blitt mobbet da de var små, hadde daddy-issues e.l. vi mennesker er programmert til å se “like” ut og at de som ser “like” ut som oss kan vi stole på.
flott artikkel og definitivt et tema som trenger mer debatt og oppmerksomhet her i Norge!
Det er sikkert stygt å le fra sidelinja, men…
hvis man ser på de fysiske fakta i stedet for alle dagens sosiale konstruksjonene så fremstår mange av dagens “feminine” idealer som mistenkelig maskuline.
Det er menn som har lengre og fyldigere øyenvipper og tykkere og mer vitalt hår. Ser man på stammer av mennesker som fremdeles lever nomadisk av jakt og sanking er det mennene som pynter seg mest også. Hos så å si samtlige pattedyr og fugler er det hannene som er mest prangende og krever mest oppmerksomhet. Hunnene er gjerne små grå og uanselige.
Det er fristende å påstå at det ikke ble inn blant menneskene med prangende kvinner før kvinner ble menns eiendom og knyttet opp til deres sosiale status , men dette er bare spekulasjoner. Man kan jo like gjerne spekulere i hvorvidt dette kan være et sosialt forsøk i å utligne naturlig kjønnsdimorfisme.
Dog…
det er fremdeles naturlig feminint å være liten, grå og unnselig, samme hva bladene sier.
Med den biologiske tankerekken din må du jo være en motstander av fedrepermisjon.
med den konklusjonen din må du jo være ute etter å provosere :P
Det er vel kun på ytterste venstre sin feministbevegelse konsekventhet har en tendens til å være provoserende.
oi, brukte du konsekventhet, det la jeg ikke merke til ;)
hei martine, ja det er interessante tanker, og det kan godt være at du har rett. haha, det er jo ikke uten grunn at de bruker mannelegger i reklamer for kvinnebarbering. det at kvinnen kan sies å være “den andre” er en kjensgjerning innenfor feminismen, som du sikkert vet godt. det er vel kanskje litt sånn fremdeles (vil jeg tørre å påstå) at en kvinnens skjønnhet øker mannens status. hmm, kanskje det er derfor jeg stundom i livet har følt meg som et estetisk vedheng….ved siden av den flinke mannen;)
Hei til deg fra Dagens Outfit.
Takk for din gode tilbakemelding! jeg er helt enig i at fokuset på skjønnhet varierer. Etter min mening er det delvis kulturelt betinget, men kanskje hovedsakelig økonomisk betinget (uten at jeg vet dette for sikkert). Kulturelt så synes jeg det er klare variasjoner til og med innad i Norge. jeg tenker da hovedsakelig på forskjellen mellom by og land, hvor de i byen ofte viker langt mer forfengelige enn de i utkantsstrøk. dette har jeg observert i mange andre land også. De kulturelle variasjonene handler også om variasjoner med hensyn til hva som betraktes som et skjønnhetsideal. I Brasil er kropp kanskje enda mer sentralt. mange bor praktisk talt på stranda i minimale bikinier. Dette gjør at kropps- og treningsfokuset er enormt. I India derimot handler det om å hvitest mulig hud. Dette er et skjønnhetsidael som også kan knyttes til en oppfatning om at de hviteste tilhører høyere kaster. tilsvarende finner vi også på sri lanka. for oss her hjemme (som pøser på med brunnkrem) høres det absurd ut, hvem vil vel ikke se brun ut? India og Brasil (med Kina og Russland) er imidlertid eksempler på land som har opplevt enorm økonomisk vekst de siste 15 årene, og hvor vi derfor også oftere hører som nye skjønnhetspraksiser. I mange av de fattigste landene derimot har svært få råd til å legge penger ned i slike ting, det sier seg jo selv. ser man derimot på overklassen i disse landene, oppdager man at de er veldig opptatt av nettopp det ytre.
Jeg mener derfor at de økonomiske forholdene og måten et markeldsliberalistisk økonomiske system mater oss med at vi må forbruke mer, kanskje har aller størst innvirkning. Økonomisk vekst er bra på mange måter, men det endrer også mye på måten vi lever sammen på, og på verdiene våre. Måten vi skal klare å konsumere mer (når vi egentlig allerede har alt) er ved at det hele tiden “skapes nye behov”. Skjønnhetsindustrien har forstått at kvinnens kropp og kvinnens utseede, er en uendelig brønn. fra mitt perspektiv handler dette også om kjønnsidenitet og forventninger til hvordan kvinner skal være, for å være “bra kvinner”. En viktig egenskap hos kvinner har vært, og er at de er vakre.
Jeg er også enig med deg i at det ofte handler om usikkerhet og at vi trekkes mot de vi “ligner på”. kanskje det er nettopp derfor det ytre blir så viktig i en by – fordi det hele tiden er nye “førsteinntrykk”. ikke vet jeg. dette med usikkerhet er samtidig en ond sirkel fordi fokuset på det ytre antageligvis forsterker usikkerheten. desto mer tid og penger vi bruker på det ytre, jo mer misfornøyd blir mange med hvordan de ser ut. dersom alle rundt en også bruker veldig mye tid på det ytre, er det også enda lettere å føle at man “faller fra” eller ikke ser bra nok ut, med mindre man henger med på karusellen.
som du skriver, synes jeg det uansett er et veldig interessant tema, som vi burde vie mer oppmerksomhet. vi bruker så mye tid og penger på det ytre, at det er viktig å lære mer om hvorfor, hva som tjenes, hva som tapes og hvordan dette påvirker kvinners selvfølelse, psyke og livskvalitet. Og det er nettopp det siste som er mitt hovedanliggende, som kvinne og som feminist.