Gjesteblogger Audun Herning rapporterer fra Sør-Sudan, fire dager før landet skal bli egen stat:

I går kom det besøk på kontoret. Det var studenter fra Universitetet i Juba som kom for å drive opplæring i den nye nasjonalsangen. Den samme nasjonalsangen som har blitt ringetonen til så å si samtlige av mine kollegaer (det eneste unntaket er hun som insisterer på å beholde ”My Heart Will Go On” av Celine Dion). Sangen er nylig vedtatt av setning for setning av parlamentet. Det har gjort den enda litt mer inkluderende, men også litt vanskeligere å synge.

Når jeg står og ser venner og kollegaer synge forstår jeg enda bedre hvor viktig dette er. Der står venner som har vært barnesoldater. Der står mødre som ikke bare kjenner igjen lyden av et Antonov-bombefly, men som også har sett på nært hold hva bombene gjør med landsbyer, venner og familie. Der står mine personlige helter som tok enorme risikoer for å bringe mat inn til områder ingen andre ville dra til. Der står min gode venn som mista ti brødre og begge sine foreldre i krigen. Og der står alle de som måtte flykte og som vokste opp i flyktningeleire eller utenlands.

Jeg står og ser de synger og tenker også på folkeavstemninga i januar hvor over 98 % stemte for at Sør-Sudan skulle bli et eget land.

Jeg tenker framover på feiringa på lørdag. 9. juli 2011 blir dagen hvor Sør-Sudan blir den 54. staten i Afrika.

Krigen i Sør-Sudan varte fra 1983 til 2005. Mer enn to millioner døde. Over fire millioner måtte flykte. Ingen var uberørt. Alle du møter her har historier. Afrikas lengste krig kaller de den. Man kunne like gjerne snakket om en dobbelt så lang krig, eller enda lengre. Det er nesten misvisende å snakke om Krigen. For den siste borgerkrigen har ikke vært den eneste. Sør-Sudan har sett lite fred siden Sudan ble en selvstendig stat.

Minnene om krigen og det som ble ofret for det som skal skje på lørdag er over alt. Plakater med døde ledere eller bannere som minner om martyrene preger byen. Det er umulig å ikke tenke at dette er både en avslutning av et vondt kapittel og en feiring av en ny begynnelse.

Men det er feiringen som står i fokus. Hele byen er pynta til fest. For en liten stund er det lett å glemme at den nye staten kommer til å bli et av verdens fattigste og minst utviklede land. Man kan fokusere på andre ting enn at det fortsatt er store problemer med militsgrupper. Til og med grusomhetene som skjer i Nuba Mountains akkurat nå, som for mange er et ekko av det som skjedde i Sør under krigen, forsvinner litt i bakgrunnen for sørsudanere som er klare for å feire. Og det er lett å skjønne. Det er lett å glede seg med en hardt prøvet befolkning som ikke akkurat har hatt så mange grunner til å feire. Så nå er det fest. I hvert fall i noen dager. På mandag venter hverdagen. En hverdag som ikke kommer til å bli enkel.

Om Audun:

Gjesteblogger Audun Herning (30) er tidligere leder for Sosialistisk Ungdom og politisk rådgiver for SV. Han bor i Juba, hovedstaden i det som 9. juli blir republikken Sør-Sudan, hvor han jobber for Norsk Folkehjelp.

Bilder:

Spreading the message av Al Jazeera English.

The coming vote av Al Jazeera English.