Virginia Woolf var manisk depressiv og ble aldri mor. Likevel tematiserte hun morsrollen og lengselen etter å få barn litterært.

I Edward Albees skuespill Who’s Afraid of Virginia Woolf? (1962) møter vi det middelaldrende ekteparet George og Martha, som ikke har kunnet få barn, men som holder hverandre oppe gjennom en felles løgn om at de har en tenåringssønn. Gradvis kommer det fram at gjestene deres, det unge paret Nick og Honey, har vært gjennom et innbilt svangerskap. Avdekkingen av sannheten om begge ekteparenes illusjoner om det å få barn tar form av brutal sjelevrenging. Tittelen på Albees skuespill kommer tilsynelatende fra en munter selskapslek George og Martha deltar i, hvor sangen «Who’s afraid of the Big Bad Woolf» blir omgjort til «Who’s afraid of Virginia Woolf?».  Stykket kan dog relateres til Woolf også på en annen måte.

Virginia Woolf kjempet med spisevegring, søvnløshet og hodepine i perioder, og hørte stemmer fra tidlig i tenårene, da hun mistet moren sin. Flere psykologer, blant annet Katherine Dalsimer mener at hun i dag trolig kunne blitt diagnostisert som manisk depressiv/ bipolar. Ifølge Julia Briggs’ biografi Virgina Woolf: An Inner Life trodde ektemannen Leonard Woolf at hun hverken hadde den mentale eller fysiske styrken som skulle til for å få barn. At tilknytningen mellom mor og barn var noe som opptok Woolf, kommer fram i flere av romanene hennes.

I romanen To The Lighthouse (1927) skildrer Woolf for eksempel de to kvinnelige motpolene Lily Briscoe og Mrs. Ramsey. Briscoe er en ugift og frisinnet billedkunstner, mens Mrs. Ramsey er den trygge morsskikkelsen som binder sammen familien. Briscoe, som er gjest hos familien Ramsey, påbegynner et portrett av Mrs. Ramsey og sønnen James tidlig i romanen, som hun ikke er i stand til å fullføre før Mrs. Ramsey dør. Også etter hennes bortgang opplever Briscoe Mrs. Ramsey som en sterk forenende kraft i familien.

Det er et velkjent omkved at det ikke er noen menneskerett å få barn. Like fullt er det sterke ønsket om å bli foreldre aktualisert i den pågående debatten om barnløse heterofile og homofile pars rett til å bruke sæddonorer eller surrogatmødre. Hva så med psykisk syke foreldres rett til å få barn? Det sier seg selv at psykisk syke foreldre kan medføre emosjonelle belastninger for familien. Og barn av mødre med bipolar lidelse kan være spesielt utsatt.  Forskning har tidligere vist at 70 prosent av barn med manisk depressive mødre som trenger, eller er i behandling, har alvorlige tilknytningsproblemer, mens barn av mødre som «kun» er deprimerte har mindre avvik.

Ufrivillig barnløshet og infertilitet kan i seg selv være en psykisk belastning for mange par. Man kan tenke seg at det også kan være en forsterkende belastning for en person som allerede har en psykisk lidelse, å være klar over at hun aldri vil få muligheten til å bli mor, fordi hun i tilfelle ikke hadde kunnet fungere optimalt som forelder. Slikt kan for eksempel føre til framtidspessimisme eller en følelse av mindreverd som menneske.

En litterær karakter som sannsynligvis ligger nærmere forfatteren selv enn Lily Briscoe og Mrs. Ramsey, er den unge Septimus Warren Smith i Woolfs roman Mrs. Dalloway (1925). Septimus sliter med traumer og hallusinasjoner om sin døde kamerat, etter å ha kjempet i første verdenskrig. Når hans kone Lucrezia fortviler over at de ennå ikke har fått barn, kommer han med det desillusjonerte menneskets arketypiske begrunnelse om at verden er for brutal til at det er noe poeng i å bringe et barn inn i den.

She must have a son like Septimus, she said. But nobody could be like Septimus; so gentle; so serious; so clever. Could she not read Shakespeare too? Was Shakespeare a difficult author? she asked. One cannot bring children into a world like this. One cannot perpetuate suffering, or increase the breed of these lustful animals, who have no lasting emotions, but only whims and vanities, eddying them now this way, now that.

Septimus, som etter hvert begår selvmord i romanen, opplever i likhet med andre med psykiske lidelser, at livet til tider kan fortone seg som uutholdelig, og at det ikke alltid er ønskelig å bli født inn i det. Frykten for barnløshet og tomrommet som følger med å vite at man aldri får mulighet til å sette barn til verden på grunn av egen tilstand, kan nok likevel føles ubarmhjertig.

Christine Skogen Nyhagen (f. 1982) er utdannet litteraturviter ved Universitetet i Oslo. Hun er redaktør i studenttidsskriftet Argument.

Bilde 1: virginia woolf av nichnich4. (CC BY 2.0)

Bilde 2: Mrs Dalloway av Cenydd. (CC BY-NC-SA 2.0)