YES to fabulous
Du fikk det kanskje ikke med deg, men 24. juni var verdens feminine dag, world femininity day (WFD) (WTF?). Ikke kvinnedagen, den er fremdeles 8. mars, men altså dagen hvor man feirer det feminine. Litt av poenget, slik jeg forstår det, er å heve feminine egenskapers status i samfunnet. .
Ikke for å være negativ til gode ideer her altså, men jeg er skeptisk til å “feire femininitet”. Ikke bare fordi jeg syns det er teit (det er jo ikke et argument, jeg skjønner det) men fordi jeg ikke er helt sikker på hva som faktisk er å være feminin. Ifølge WFD er det noe den jevne kvinne har glemt. De forklarer det ikke veldig bra til oss frafalte disipler, men sier at femininitet er å føle seg fabulous. Den danske representanten er litt mer spesifikk og sier at femininitet er “motherhood, vulnerability, groundedness, flowers, beautiful dresses and high heels.”
Det er som Simone de Beavoir skulle ha sagt det selv:
- Det å være feminin er noe man blir gjennom sexy undertøy, fine kjoler og høye hæler.
- Og hvis du har på deg sexy undertøy, en fin kjole og høye hæler så føler du deg fantastisk.
- Og altså, hvis du ikke har nevnte effekter så er du heller ikke feminin.
WFD ble feiret i tre byer, NY, London og København. Jeg må si jeg hadde foretrukket NY-programmet hvor man kan kle seg ut som en kjent kvinne og bli tatt bilde av fremfor å intervjue folk på gaten om hva femininitet er for dem, som de gjorde i London (teit, teit, dusteteit: Hva betyr femininitet for deg?). En enkel måte man kunne feire det selv, forøvrig, var å kjøpe blomster, ha blomster i håret, kjøpe blomster til mor og bestemor eller å dra på spa. Litt som morsdagen. Eller akkurat som morsdagen, egentlig.
Jeg får lyst å gå hjem og hive orkideene mine i bosset.
Kvinnen - det fleksible kjønn
Hva er feminine egenskaper?
Store Norske Leksikon nevner følsomhet, evne til omsorg, estetisk interesse og opptatthet av utseende som mulige egenskaper. Sånn sett scorer jo WFD full pott, siden de absolutt må kunne påstås å være opptatt av utseende.
Jeg kjenner at jeg får litt klaustrofobi av å måtte forholde meg til femininitet. En blomst i håret er greit, men hvis vi alle skal begynne å snakke med Smurfestemme for å vise vår feminine sårbarhet, så melder jeg pass. Menn kan være individer, mens kvinner er først og fremst kvinner. Det er det klassiske kultureksempelet med band og jenteband. Litteratur og kvinnelitteratur. Og du må for all del ikke rokke ved kjønnsrollene, da er du en idiot. Det uskyldige og hyggelige ordet kompis er politisk korrekt (politisk korrekt = sosialistisk), mens jenteband er å kalle en spade for en spade.
Hvis en blomst i håret er symbolet for femininitet, hva er da symbolet for maskulinitet, forresten?
Bilder:
Om forfatteren
Ingvild
Bergenser som bor i Oslo. Jeg er interessert i teknologi, film og internett, i tillegg engasjeres jeg av eldreomsorg og internasjonal solidaritet. Jeg liker rufsete hunder, rødvin og (e)bøker man blir oppslukt av. Ypperlig på førstelinje IT-support (bytt browser) og trives med raske beslutninger.
Jeg bruker aldri ord som feminitet og maskulinitet. Men jeg synes samtidig det er bedre at ordet feminitet knyttes til ytre stæsj, som jo kan tas på og av – avkles – som en blomst i håret eller et par sko, enn at feminitet betraktes som selve essensen eller en viktig bestanddel i personligheten hos en gruppe mennesker. Jeg tenker med gru på en mannlig psykolog jeg gikk hos, fordi jeg ønsket hjelp etter overgrep. Han satt og snakket om “feminiteten din” – og da var det ikke utseendet mitt han var opptatt av, men at væremåten min burde “forbedres”.
Pussig hvordan alle vet hva som menes med “feminin”, men det er likevel vanskelig å si konkret hva det faktisk betyr. Jeg liker heller ikke uttrykket, men om vi kunne slutte å bruke det om folk og avgrense det til stæsj, som f.eks et par sko hadde det vært fint.
At en psykolog får seg til å bruke et sånt uttrykk om noens væremåte er jo forstyrret. Jeg tror ikke jeg hadde taklet en sånn beskjed veldig bra.
Man må erkjenne at det er visse kulturelle markører, enten det er ting eller fakter eller annet, som utgjør definisjonen av ”feminin.” Med andre ord, Simone de Beavoir hadde nok et poeng. Når det er sagt betyr ikke det at folk ikke kan ha en personlig tilnærmelse til feminitet (eller maskulinitet), hvilket innebærer at feminitet varierer og er dynamisk (selv om det ikke nødvendigvis blir oppfattet sånn). Derfor syns jeg det verken er teit eller dustete å spørre folk på gata nettopp hva de legger i begrepet. At det er mer eller mindre sykt at begrepene er knyttet såpass til emosjon og psykologi er jeg absolutt enig i.
Å dele verdenspopulasjonen i to og si at ”menn kan være individer, mens kvinner er først og fremst kvinner” er en overforenkling som ikke tjener den feministiske debatten fordi den ignorerer hvordan kjønnede identiteter, menn og kvinner, umulig kan forstås uten å tenke på andre identitetsaspekter som bidrar til sosial differensiering og dermed forskjellige forhold til maktstrukturer. Allikevel er jeg enig i at noen ganger må man gjøre forenklinger, særlig for å iverksette progressive politikk.
Som jeg ser det ligger problemet dypere enn det faktum at begreper som ”femininitet” og ”maskulinitet” forsterker en kjønnsdikotomi hvor folk som faller utenfor risikerer stigmatisering, en følelse av fremmedgjøring og mangel på frihet til å definere seg selv og sitt kjønn. Heteronormativiteten, som innebærer mye mer enn en definisjon av kjønn, bygger på et kjønnsbinær som er til de grader sosialisert inn i vår forståelse av verden at likestilling og frihet, uansett hvordan man vrir og vender på det, kan vanskelig oppnås. Riktig strategi, etter min mening, må være å identifisere normaliserende strukturer ved for eksempel peke på hva som ligger i begreper som ”femininitet,” la folk dekonstruere og bygge en personlig tilnærmelse til fenomenet, og jobbe aktivt og målrettet mot strukturer og holdninger som privilegerer og naturliggjør heteronomartivitet og en dikotomisk forståelse av kjønn.
Til slutt vil jeg legge til at jeg tror personene bak World Femininity Day sikkert hadde gode intensjoner, men at arrangementet blir å ta tak i problemet der hvor det lett løsner grepet.
At begrepene er uttrykk for et problem som ligger dypere er jeg enig med deg i. Jeg vet ikke om jeg er enig i at riktig strategi er å få personlige tilnærmelser til begrepet feminitet, hvordan skal det funke om folk legger egne meninger i ord? Jeg vet ikke hvor personlig man kan gjøre feminitet, begrepet er jo i høyeste grad avhengig av den felles kulturelle forståelsen. En kan være bevisst på hvordan en bruker sitt eget språk, enten man unngår å bruke dem, bruker dem bevisst på f.eks ting eller bruker dem om stereotypiske kjønnslige egenskaper. Blir ikke det et språkmessig kaos? Kanskje ordet burde få beskrive uttrykket for det sosiale kjønnet kvinne, også kan vi heller som du skriver jobbe mot strukturene.
Om det er teit eller dustete å fly rundt på gaten i høye hæler med blomster i håret og intervjue folk om feminitet er vel en subjektiv vurdering og kanskje avhengig av hvilke bilder man skaper seg i hodet. Men så er vel begreper som “teit” og “dustete” absolutt subjektive, mulig flåsete, men i mine øyne godt beskrivende for arrangementet.
Jeg er enig i at jeg har gjort en overforenkling, men at den ikke tjener den feministiske debatten er jeg ikke enig i. Jeg fikk jo for eksempel både deg og Sigrun til å komme med kloke kommentarer :)
I beg to differ, men spørsmålet om overforenkling kan vi ta en annen gang da det er mer relevant.
Du sier at begrepet “feminitet” er i “avhengig av den felles kulturelle forståelsen.” Der har du et poeng. Det kan bli vanskelig, kanskje til og med umulig, å gjøre begrepene personlige uten å fjerne dem helt. Jeg liker å se på sosiale “sannheter,” i dette tilfellet kan feminitet være et eksempel, som konstituert gjennom en slags dialog mellom hvordan ett individ utøver fenomenet (en personlig tilnærming) og hva det sosiale fellesskapet rundt anser som legitimt. Et vesentlig problem er at stemmen (les: definisjonsmakten) til en udefinerbar gruppe andre roper høyere og stiller sterkere i å diktere hva som blir ansett som riktig, og dermed vil ikke det å iføre seg tursko og hettegenser bli ansett som feminint på World Femininity Day selv om Kristin ønsker og mener det. På en annen side, å uskjemmet velge å ha en personlig tilnærmelse til feminitet og maskulinitet, og aktivt kommunisere og argumentere for “avvik” som like feminint/maskulint som alt annet, kan ha en positiv subversiv effekt.
Men til syvende og sist tror jeg at massen av tekst over bare understreker hvor unyttig begreper som “feminitet” blir på et praktisk nivå.
Ja, du har et poeng. Om noen individer velger å offentlig stå for en annen måte å være kvinne eller mann på så gjør man det enklere for andre. Man har jo mange åpenbare eksempler på det. Feminister sliter for eksempel med et litt dårlig image, Malin har skrevet bra om folk som syns hun er for jentete/feminin til å være feminist. Kjønnsidentitet er utrolig viktig for folk, og man skal være tøff for å utfordre det.