Kvifor er det så mange kvinner som døyr?
Eg er veldig glad i å lese. Ei av sjangrane eg les når eg VERKELEG skal slappe av, særleg i feriar, er krim. For meg har den sjangeren, trass den grove valden og dei fæle scenene som blir skildra, vore ei form for uskyldig avslapping. Det har det vore så fjernt frå kvardag og politikk at eg har tatt av meg dei kritiske brillene mine undervegs. Målet med lesinga er berre å leve seg inn i mysteriet og prøve å finne ut kven mordaren er.
I fjor sommar, på hytta, las eg ei bok som øydela idyllen. Arr på sjelen av Val McDermid. Eg aner ikkje kor me har ho frå, men ho stod i bokhylla og eg byrja å lese. Spennande i starten, men så blei eg berre kvalm. Det blei for groteskt. Ein mordar som på grovaste vis misbrukte kvinner seksuelt. Og det fekk meg til å tenkje litt meir – kvifor sel bøker som skildrar utruleg vonde og ekle ting så godt? Og kvifor har det blitt sjangeren eg les når eg skal slappe av?
Så, for ei stund sidan, kom eg over ein artikkel som sa at det veldig ofte er kvinner som er offer i krim. Då gjekk det et lys opp for meg. Kvifor har eg aldri tenkt på det før? Feministen i meg har rett og slett tatt seg ein pause kvar gong eg har lest krim.
Eg finn ikkje igjen den artikkelen, men etter litt googling fann eg denne, som seier noko av det same: ”I moderne krim på film, tv og i bøker har unge kvinner som mishandles, voldtas og myrdes nærmest blitt et sjangertrekk.”
Er ikkje det ganske drøyt? At me har ein eigen sjanger som i hovudsak formidlar vald mot kvinner, og sjeldan mot menn? Korleis blei det sånn? Er det fordi krim er ein mannsdominert del av litteraturen? Det veit eg ikkje noko om. Men Val McDermid er kvinne, og her står det at kvinner les meir krim enn menn.
I artikkelen prøver regissøren bak Lisbet Salander-filmane å gi et svar: ”Jeg tror at krimforfattere leter etter det mest horrible man kan forestille seg. Det er jo slik at en mishandlet ihjelslått kvinne oppfattes som verre enn en mishandlet mann. Selv om vi ser oss selv som likestilte så er dette hellig.”
Føremåla til forfattarane skjønner eg godt. Men eg forundrar meg over det han seier, at me ser på mishandla kvinner som verre enn mishandla menn. Det forundrar meg like mykje som når ein i filmar skal redde ”kvinner og barn fyrst”. Eg vil ut av offerrolla og inn i likestilt-rolla. Det var kanskje difor eg likte Kate Winslet i Titanic så godt då eg var 12 år, og ho hoppa ut av livbåten for rike kvinner og barn for å freiste skjebnen med kjekke og fattige Leonardo DiCaprio (det kan òg vere fordi Leonardo var den kjekkaste mannen på planeten for meg i den perioden).
Nei, om de kan kome opp med tips på litt likestilt krim, så hadde eg blitt glad. Då kan eg lese krim med ei avslappa mine i sommar òg.
Bilete:
andrea av chris elward | (CC BY-NC 2.0)
Lisbet Salander av screenpunk. Tilgjengeleg gjennom Creative Commons.
Om forfatteren
trine
Eg er 29 år, bur på Haugerud og jobbar i SV. Distré og stort sett ganske blid. Liker å bruke tida mi på kaffi, bøker, skog og politikk.
Related Posts
-
Han sa – hun sa: rettssaken Depp v. Heard
Jeg ble dratt inn i rettssaken mellom Johnny Depp og Amber Heard mot slutten av april da jeg trakk ei visdomstann med solide røtter. Jeg […]
Et øye for et øye? Menns ansvar til å avskaffe patriarkatet med gruppestøtte og gjenopprettende rettferdighet
07. Juni publiserte Aftenposten debattinnlegget Jeg er en fortvilet far til en voldtatt datter, om en far som delte sin refleksjon rundt sine egne reaksjoner […]
Har du lest Liza Marklund, Trine? Du kan få låne av meg :)
Nei, det har eg ikkje. Takk! :) (må berre levere ei masteroppgåve fyrst…)
Den mer klassiske krimlitteraturen (sånn skikkelig gæmlis) hadde mye mer godseiere og menn i frakk som ble myrdet. De var også litt kulere med intrikate mordgåter som var litt mer som en rebus du kunne løse mens du leste. På den annen side kan det hende at det bare er mitt inntrykk og at feministhjernen min har vært skrudd av mens jeg leser. Når jeg tenker meg om pleier stort sett feministhjernen min å være skrudd av når jeg nyter populærkultur.
Ja, det trur eg du har rett i. Eg las De kom til Bagdad av Agatha Christie for ikkje så lenge sidan, og der var det jamnare kjønnsfordeling av offera, og mykje meir fokus på å finne ut kven som stod bak. Bra bok.
Virkelig godt å se at andre også reagerer på denne trenden i krim.Orker ellers ikke lese krim, tenker bare på hvordan en kunne forebygget det dumme som har skjedd… men jeg ser jo tv, og av og til i en sliten stund liker jeg å bare zappe tilfeldig og glo… men hva skjer? Jo i minst halvparten av kanalene jeg kommer inn på er det masse menn som løper etter hverandre med gevær, og det er nesten alltid en er dame der som er enten dø, nesten drept eller i det minste voldtatt. Jeg zapper videre jeg. Men hva bunner det i… er det sosialt forbudte freudianske drifter og behov (sex og aggresjon) som kommer til uttrykk? Passer det rett inn i manns libido å samtidig både se oss på defensiven, og redde oss? Overvinne de konkurrerende mennene, definere dem som dritale skurker, og selv redde kvinnen? Det jeg ser som farlig med denne trenden er at det hele tiden kjøres sånne filmer, og at rollene er med på å flytte grenser. Det legges ingen vekt på langtidskonsekvenser for familien til offeret, f.eks. Vi får sjelden se barna hennes i terapi over tapet 20 år senere. Eller er det bare et skript som er enkelt og populært?
“kvifor sel bøker som skildrar utruleg vonde og ekle ting så godt?”
Eg trur mennesket har ein dragnad mot nifse og fæle ting, i alle fall i fiksjon — Aristoteles skreiv om dette i samband med tragedien (og meinte det mellom anna handla om å føla seg reinsa, eller katharsis).
Sjekk ut denne sida: http://tvtropes.org/pmwiki/pmwiki.php/Main/DisposableWoman
Elles er det rett som Sunniva seier at t.d. Agatha Christie-bøker ofte byd på mannlege offer (sjekk ut “Mord på Orientekspressen”, “Doktoren mister en pasient” eller “Guds kvern maler langsomt”; alle er med Hercule Poirot og handlar om eldre menn som vert drepne på snedig vis). Om dei er gode døme på feministisk litteratur, kan likevel diskuterast, for å seia det sånn.
Rødhette av Unni Lindell, meget bra!
Apropos kvinner som dør – i virkeligheten da: “Cause of death: Woman” er et svensk journalistisk og fotografisk bokprosjekt som lanserer en bok og en kjempe-site neste år. Det handler altså om kvinner som blir drept fordi de er kvinner. Av ektemenn, fedre, kjærester, brødre, onkler, bestefedre – eller indirekte fordi stater ikke følger opp sine menneskerettslige forpliktelser og driter i å tilby helsehjelp til gravide, for eksempel. Altså, disse svenske damene har en utrolig spennende blogg, der man kan følge tilblivelsen av boka gjennom hele prosessen. Jeg har meldt meg på en en-gang-i-uka-feed, så hver mandag morgen starter jeg dagen med å lese meg opp på hva de kloke damene har funnet ut siden sist. Anbefales! Klart, jeg driver jo og skriver om voldtekt til daglig, så man må kanskje være av en viss … orientering … for å orke å lese om kvinnedrap på mandagsmorgener. Men altså – det prosjektet er så viktig!!
Sjekk her: http://causeofdeathwoman.wordpress.com/about/
Takk for mange gode innspel!
Barbro: tja, eg veit ikkje kvifor det er sånn, men Synnøve hadde eit interessant svar. Og eg aner ikkje kva konsekvensane er av at me ser så mykje vald på TV heile tida.
Synnøve: haha, artig link. Interessant om det er sånn at me har dragning mot fæle ting. Og det er nok sant at Agatha Christie ikkje er reinspikka feministisk litteratur, men nettopp fordi det er eldre litteratur har eg nok meir toleranse for det enn nyare litteratur. For meg blir det litt som Mad Men, fascinerande fordi kjønnsrollene er så karikerte. Når det er sagt, har Christie fleire kvinnelege hovudpersonar som er smarte, og det er bra.
Therese: takk, eg skal sjekke ho ut!
Anja K: takk for tips. Bra og viktig prosjekt.
Godt observert, Trine! Jeg leser ikke mye krim, men jeg synes nesten alltid at vold mot kvinner på film og TV er ubehagelig å se på. Vold mot menn kan være underholdene, jeg har jo likt både Tarantino og Sopranos og The Wire og andre voldelige ting. Men når kvinner blir mishandlet er det aldri bare klang og bang og say hello to my little friend, dama får seg aldri en på tygga fordi hun underslår penger fra mafiabossen eller møter opp full på jobb. De blir som oftest mishandlet fordi de er kvinner. De blir voldtatt eller de er prostituerte, menn dreper dem fordi de er kjærester eller fordi de ikke lenger er kjærester, fordi de er sjalu, fordi damene enten er for pene eller ikke pene nok. Hvis de skal få lov til å kicke litt ass tilbake, må de se ut som Angelina Jolie og ha trippel-svart belte i karate, hvis ikke går det ikke.
En annen grunn til at jeg kan ha glede av Tarantino-filmer og Sopranos, er sikkert at det er noe veldig langt fra min virkelighet. Mens voldtekt, vold i hjemmet, trusler fra sjalu ekspartnere o.l. er noe jeg kan lese om altfor ofte i norske aviser. Her i Kambodsja er det sånn at hvis en kvinne flørter med en gift mann eller omvendt, risikerer hun å få kastet syre i ansiktet av mannens kone. Det tipper jeg ikke kommer til å slå an på TV, siden da er jo ikke kvinnen pen å se på lenger.