Vår gjesteblogger Anders R. Christensen har anmeldt Sandra Kolstads album Crux:

Sandra Kolstad beveger seg i skjæringspunktet mellom kunst og pop med overraskende stødig hånd.

Med albumdebuten «Crux» har Sandra Kolstad beveget seg et godt stykke unna lydbildet hun først begynte å gjøre seg bemerket med. For der EP-en «All that weare» med høydepunktet og ukas Urørt-vinnende Freudian Slip hovedsakelig besto av vakker, klassisk inspirert pianopop, har Kolstad med «Crux» gått over i mer styggvakker og eksperimentell elektropop.

Og Kolstad lykkes langt på vei med sitt nye uttrykk. Selv om hun nå virker mer influert av 80-tallet enn de klassiske pianistene, går hun ikke i den samme kitchfella som en del av de andre ny-80-tallsartistene går i. Til tross for at det er mye lyd, mange rytmer og tunge synther føles musikken aldri overlesset. I stedet har hun skapt et lydbilde som er fengende og føles nyskapende.

I tiden mellom utgivelsene av EP-en og albumet har Kolstad flyttet fra Oslo til Berlin, noe som virker å ha hatt mye å si for det nye lydbildet. For det er noe nesten særegent berlinsk over musikken hennes nå, i det at det ligger en kompromissløshet i balansen mellom kunsten og popen. Ved å rendyrke poputtrykket mer kunne Kolstad trolig fått et større kommersielt gjennomslag enn hun sannsynligvis vil få med denne plata, men da ville også mye av særegenheten forsvunnet, og de små Bertine Zetlitz- og Fever Ray-ekkoene som man tidvis hører blitt ville muligens blitt større. Ved i stedet å ta et bevisst valg om å være såpass eksperimentell i rytme- og lydbruk, og ikke minst i måten hun lar stemmen være et instrument i like stor grad som hun lar den være tekstformidler, gir hun en motstand som det som lytter er vanskelig å forholde seg passiv og likegyldig til. Og det er nettopp det god kunst skal gjøre.

FAKTA:

Artist: Sandra Kolstad

Album: Crux

Plateselskap: Trust Me Records/Musikkoperatørene

Myspace: www.myspace.com/sandrakolstad