Googler man ”flink pike-syndrom” kommer utallige blogginnlegg der kvinner forteller om sitt ”flink pike syndrom”. De skriver om hvordan jakten på ”flinkheten” driver dem til fysisk og psykisk sykdom. Deretter følger naturmedisin, dietter, ulike ”styrk deg selv”-kurs og meditasjon med samme budskap: ”ta deg selv og dine egne behov mer på alvor”. Ja, det høres jo ikke så aller verst ut, å sette seg selv litt mer i sentrum lissom?

Sist gang jeg så ”flink pike-syndromet” omtalt, var i forbindelse med et førstesideoppslag i Dagsavisen for noen uker siden. Her kunne vi lese at kvinner på universitetet har bedre karakterer og raskere studieprogresjon enn menn. Likevel faller kvinnene fra på universitetets karrierestige etter masternivå. Grunnen er at kvinnene er ”for flinke”. De er boksmarte, de er flittige,  de er strukturerte, de er organiserte, de er pliktoppfyllende, MEN de mangler den kreativiteten og originaliteten som gjør at de utmerker seg. Hovedbudskapet i artikkelen var imidlertid at de unge mennene, nå i følge statistikken, er ”skoletaperne”, også på Universitetet.

”Skoletaperne” og de ”flinke pikene”.

Den ”jentetilpassede” skolen, som gjør gutter til “skoletapere”, har altså ankommet universitetet. Dagsavisen er ikke de første til å påpeke det. Professor Arild Pedersen på HF skrev i vinter at vi ser en ”Tantifisering av Univeristetet”. Innlegget ligger dessverre ikke på nettet, men kort fortalt argumenterer Pedersen for at universitetet nå er invadert av høyhælte tanter som tvinger de mannlige ansatte til å sitte å pisse. De unge mannlige studentene sliter også med en studiehverdag med altfor høye krav til selvdisiplin. Det var sannelig nytt for meg, at universitetet nylig har begynt å stille strengere krav til egenlæring.

Og hvor kommer denne overpliktoppfyllende kvinnegenrasjonen fra, som får så mange menn til å skjelve i buksene? Studenten Bjørn Olav Syvertsen har en vinkling på saken som jeg har sansen for. Han skriver at problemet kan like gjerne være at kvinnene er veldig veldig gode, og ikke at mennene gjør det noe dårligere eller bedre enn før. Syvertsen knytter det til at kjønnene blir oppdratt ulikt, og at jenter i særskilt grad opplæres til å være samvittighetsfulle. Når kvinnene utgjør flertallet på universitetet blant studentene, får det med andre ord mennene til å se dårligere ut på statistikken. Det handler derfor også om kjønnsrollene barna sosialiseres inn i, og hvordan det gir dem ulike styrker og svakheter i møtet med livet; guttene har større utfordringer med å strukturere seg, mens jentene får angstanfall av tanken på en dårlig karakter. Begge deler kan i og for seg være like alvorlig.

Hvordan bli mindre flittig og en god del mer ”original”?

Men til tross for at kvinnene er i flertall blant studentene, ser det ut til å gå fryktelig tregt med kjønnsbalansen på toppen. Fremdeles er bare 23 % av prosessorene kvinner (sist jeg sjekket), og i Dagsavisens oppslag får vi altså igjen bekreftet, at kvinnenes storhetstid er over etter masternivå. Deretter trer de originale mennene ut av skyggen. Men hvem er de ”originale” mannlige studentene, som har ervervet seg ferdigheter som gjør at de utmerker seg? De som i utgangspunktet var  de såkalte”skoletaperne”. Hva skjedde på veien, og hvordan klarte de å innhente de flittige pikene?

Etter å ha tilbakelagt tusenvis av timer på blindern har jeg kartlagt tre mulige måter å hente inn lesesalstimer, og begynne “utmerkelsesprosessen” tidlig:

1. Lesesal eller pils?

Pils er viktigere enn lesesal, men bare dersom du snakker sak eller utvider ”en viktig vennekrets”. Her får man også de gode lesetipsene til sengelesingen; altså de klassikerne  som faktisk gjelder. Pilsen er sånn sett ekstremt tidsbesparende fordi du kan skille ut hva som er av betydning innenfor ditt fagfelt. Og skulle det likevel gå galt på eksamen denne gangen(fordi du drakk litt for mye pils i innspurten), er det ingen grunn til sammenbrudd. Når masteroppgaven skal skrives så VET du hvor støtet skal settes inn, slik at professorene blir riktig varm om hjertet. Det er viktig å se det store bildet; en pissekarakter på bachelor betyr nada sammenlignet med et ekstraordinær masteroppgave. En hovedregel er derfor: alltid pils før lesesal, men bare dersom du bruker tiden ”godt”.

2. Se og bli sett

Det er viktig å gjøre seg selv synlig. Dette kan du blant annet gjøre ved å ta ordet mest mulig på forelesningene. Det er her du kan vise dine medstudenter din intellektuelle overlegenhet. Siden du vet hva som er verdt å lese, kan du trekke frem klassikere. Selv om de andre ikke fatter spørsmålet, er det ikke sånn at du opptar verdifull undervisningstid med ditt spørsmål. Nei snarere tvert i mot. De forstår at du er en ekte intellektuell og undrer seg ”hvor tar han det fra, den smartingen?”. Dette er en del av imagebyggingen som handler om å få alle, så langt opp i systemet som mulig, til “å forstå” at du er en riktig gluping. Det kan bli svært nyttig på sikt.

3. Slutt ”å ta på følelsene dine”

Det er også mye tid å spare på å unngå føleri. For det første er følelser i seg selv helt uvesentlige fordi det er umulig å bevise at følelser empirisk sett eksiterer. Sånn sett er de like hypotetiske og usannsynlige som ”teologiske fakultet”, snåsamannen og alle andre juksemakere og kvaksalver der ute. Dersom noen ergerlig nok skulle begynne å snakke med deg om følelser, så gjelder det å ikke høre så godt etter, og dra den klassiske ”ja det ordner seg nok”. Det er viktig å få de til å forstå at du synes de er ”litt ute av kontroll”, samtidig som du speider etter noen andre ”viktigperer”  eller noen lekre snupper som det kan være hyggelig å stifte et bekjentskap med.

Det feministiske dilemma.

Til tross for at dette er en karikering (som sikkert vil provosere den ene og den andre. Beklager), så er det samtidig et snev av alvor. Det er viktig å presisere at jeg ikke mener at menns måte å innrette seg på universitetet, er noe mer bevisst og kalkulerende, enn kvinners flittighet. Det viktige er å reflektere rundt hvorfor kvinner og menn møter skole- og universitetestilværelsen så ulikt, istedenfor å bagatellisere det til å handle om “skoletapere” og “flinke piker”.

Det er også interessant å se hvilke strategier som faktisk gir mest uttelling. Når vi vet at en klar overvekt av toppstillingene i dette samfunnet fylles av menn, forstår jeg det slik at menns strategier, når alt kommer til alt, er mest virkningsfulle. Mennene klatrer til topps, og kvinnene brenner seg ut.

For 250 år siden formulerte Mary Wolestonecraft et feministisk dilemma som fremdeles er høyst relevant: I et patriarkalsk samfunn hvor mannen er norm, vil det å kreve likestilling være det samme som å etterstrebe ”likhet” med menn. Implisitt betyr dette at kvinner må bli som menn, for å være likestilt.

Hva mener du?

Bilde: Texas School Girl ca. 1943 by John Vachon (LOC), Pingnews.com, (CC BY_SA 2.0)