Hvem kriger i Afghanistan?
Norge er i krig i Afghanistan, det er det ikke lenger noen som er i tvil om. Elin Ørjasæter skriver på nettsiden e24.no at søknaden til Telemarksbataljonen, og utenlandstjenesten generelt, har økt drastisk og øker for hver gang Norge er i krig.
For mange fremstår dette som et stort paradoks, Ørjasæter begrunner dette med at flere vil vekk fra det relativt trygge Norge hvor vi bruker ”sykkehjelm (sic!) på skoleveien og redningsvest i stille vær”, og at dette er folk som vil gjøre en forskjell. Underforstått at nå er det ”action” i forsvaret, og folk vil ut å skyte.
Ørjasæters kommentar mangler ett grunnleggende spørsmål: Hvem er det som blir rekruttert til Telemarksbataljonen og utenlandstjeneste, og ikke minst hvem er det i tilfelle som ikke drar ut?
Veibombing og psykiske problemer
Det er ikke enkelt eller lettvint å være i utenlandstjeneste. I tillegg til farene for veibombing og den reelle faren for å bli drept eller se kamerater bli drept, følger også faren for å få psykiske ettervirkninger. Dette ble vist i den nylige debatten om erstatning for veteranene. Hvem er villige til å risikere dette? Er det et representativt utsnitt av befolkningen?
Småsteder
Aftenposten trykket en reportasje om rekruttering til utenlandstjeneste. Småsteder med sterke jakt og friluftstradisjoner i tillegg til steder med millitær tilknytning utmerker seg i antall utsendte i forhold til andel beboere.
Med risiko kommer økt lønn, dette er sjelden hele begrunnelsen for valg av arbeid, men sannsynligvis motiverende. I den nevnte reportasjen utrykte alle at det var en motivasjon i tillegg til uttalelser som: ”Jeg reiste til Afghanistan fordi jeg ikke hadde noen jobb å gå til og ikke hadde noen spesiell plan” (Dan Øwre).
Få alternativer
Det ser altså ut til at folk som ikke har særlig andre planer og kommer fra småsteder hvor arbeid potensielt er vanskelig å få tak på, er de menneskene som sannsynligvis drar ut i krig. NAV har også ved flere anledninger jeg kjenner til anbefalt utenlandstjeneste til de som ikke har fått tak på annen jobb. Det er altså ikke vestkantbarna, det er ikke akademikerbarna eller de med høyere utdannelse (det er visstnok vanskelig å få nok leger, prester og psykologer ned til Afghanistan (kun hearsay)) og de er ikke de med jobb.
Soldatene som drar ned gjør en innsats for landet. Ørjasæter mener det er fordi forsvaret har mistet ”Stomperudstempelet”. Men dersom det er bygdefolket med få andre alternativer som melder seg det burde det være svært bekymringsfullt at søkertallet øker.
Jeg har aldri vært i verken forsvaret eller utenlandstjenesten, refleksjonene er kun gjort fra et samfunnsmedlemsperspektiv. Hvis noen lurte.
—
Bilde: 4539921997_8b055532e9_b by isafmedia | (CC BY 2.0)
Om forfatteren
Ingrid
Jeg er en 30 år gammel jurist med mann, barn og hund. På mange måter veldig konvensjonell, på andre måter ikke. Er politisk rådgiver for SV på Stortinget og ellers interessert i friluftsliv og hundetrening.
Related Posts
-
Et uanstendig regnestykke
Min mormor jobbet som renholder i Forsvaret, eller «vaskekjerring» som man sa på den tiden. Dette var i tiden før fagbrevene gjorde sitt inntog i […]
Kvinne: gjør din plikt, krev din rett
Denne uken gikk Espen Barth Eide ut og varslet at regjeringen vurderer å innføre verneplikt for kvinner. Det var på høy tid. Forsvaret er i […]
11 Comments
Trackbacks for this post
-
[…] spørsmåla for Noreg på 2000-talet, som har fått alt for lite merksemd. Boka minna meg også om dette blogginnlegget, frå […]
Du tek heilt feil. Det norske forsvaret består for det meste av over- og middelklasse, mange med akademikarbakgrunn. Forsvaret sender ikkje kven som helst til Afghanistan, so det er lite truleg at NAV er ein rekrutteringsarena.
Du bommar fullstendig om du samanliknar det norske forsvaret og norske soldatar med US Army og amerikanske soldatar. Dei norske og svenske hærane er eit sersyn med eit heilt anna klientell enn andre militærorganisasjonar.
Du er nok absolutt inne på noe, Ingrid. Interessant lesning.
Det er ikke bare anekdotisk bevis for legemangel i Afghanistan. Tidligere sjef for Forsvarets sanitet, Sverre Rosén, måtte gå av etter at han gikk offentlig ut og varsla om dårlig legedekning.
Deretter blei det skrevet negative saker om hans rolle som ansvarlig for legedekninga, inntil det kom et brev som viste at han hadde møtt muren i neste ledd i kommandokjeden. Det kan tyde på at noen forsøkte å sverte ham.
Hei.
Jeg stiller flere spørsmål i innlegget, så dette er som du forstår tanker etter flere avisoppslag som kan tilsi at det er en gruppe man rekrutterer etter.
Enig i at man ikke sende hvem som helst til Afghanistan og at det er kompetente fok, men jeg er fremdeles ikke overbevist om at det er overklasse og akademikerbarna (jeg tilhører sistnevnte og kjenner kun en som har vært i utenlandstjeneste)
Har du noen tall? (jeg spør ikke for å gjøre et poeng, men for å spørre:)) Spørsmålet handler som du kanskje ser ikke om hvorvidt soldatene er kompetente, men hvem det er som søker seg til en slik tjeneste. NAV historien er sann, men også kun en anektode slik at den kan ha svært begrenset overføringsverdi.
Håper ikke det fremsto som om jeg sammenlignet dette med USA, har ikke tenkt på de i det hele tatt.
hei.
Vi må også huske på at flertallet av veteranene som har pys.lidelser har vært andre steder enn i Afghanistan. Veteraner fra blant annet libanon hadde en helt annen opptrening og forberedels, og ikke minst et annet mandat(FN). De var også “nærmere” hendelsene og grusomhetene enn det de norske soldatene er i dag. Men det er klart, faren er kraftig tilstedet og veibombene sørger for at hendelsene skjer tett på også her.
Det er mange som går rett fre verneplikt og søker seg til TMBN. Med andre ord, er det ikke alle som har startet eller benyttet muligheten til å ta høyere utdanning. Mange får sin interesse i selve verneplikten.
At de vil bort fra sykkelhjelmen er en ting, men klart det er et element av spenning som søkes. For mange er afghanistan jobben og tjenesten hjemme utdanningen. Og soldatutdanningen idag (f.eks. hos TMBN) er meget meget bra.
Hilsen “veteran” (ett kontingent i afghanistan, 2008)
Hei Simen,
Poenget med psykiske lidelser er åpenbart, det er nok helt ulike utfordringer avhengig av hvor og hva man har deltatt i. Likevel tør jeg påstå at det er en risiko som er høyere enn jeg i min kontorjobb har.
Hvorvidt folk er med “for spenningens skyld” vet jeg ikke om er en realitet, men Forsvaret prøver ihvertfall iherdig å rekruttere på fart og spenning (ref. filmen de viser til vgs elever), om enn kanskje ikke i krig.
Jeg vil fremdeles påstå at dersom folk som drar å kriger (noe jeg ser på som noe vi burde utsette færrest mulig for) er det et problem om det begrenser seg til et utvalg av befolkningen som ikke er representativ.
Det er alltid letter å si at “vi går til krig” dersom det uansett ikke er ens egne en risikerer, eller dersom det er folk som har få andre alternativer.
Hvorvidt det faktisk er sånn har jeg fremdeles ikke fått oppklart.
Hei.
Når det kommer til hvem som kriger, er det er jo forskjeller med tanke på grad og stilling. Om man er medieoffiser med medie- eller journalistutdanning, som er med på oppdrag for å ta bilder, vil man være utstatt for de samme risikoene. Om man er brannmann, kan man fortsatt bli angrepet i campen, eller en lege som tar seg en joggetur mellom leir-gjerdene. Disse kriger jo ikke per definisjon, de har forskjellige bakgrunn og utdanning OG er endel av en større styrke. Det vil vel kanskje aldri være et representativt utvalg som går til krig eller er i et krigsomårdet. Det hadde vært rart.
For egen del, dro jeg for spenningen, utfordringen og jobben som jeg som soldat faktisk var pålagt. Penger, en ok bonus, men jeg tjente faktisk mer penger ett av årene i tjeneste hjemme, enn da jeg var ute i afghanistan. Selv har jeg aldri vært arbeidsledig eller uten muligheter (studier), men valgte å verve med etter flere år som sivil (etter verneplikt. Nå tar jeg ny utdanning, men ønsker meg fortsatt tilbake.
Mvh Simen
Takk for innspill forresten, fint å få høre hva “innsiderne” tenker om det.
Det er forskjeller på grad og stilling, men jeg regner egentlig alle som drar ned litt i samme bås i denne sammenhengen. Klart det er forskjeller på de som drar ned, jeg skjønner at det ikke er en helt homogen gruppe. Heller ikke vil jeg oppfattes som å kritisere de som drar ned.
Innlegget handler først og fremst om søking til utenlandstjeneste, i tillegg til underliggende spørsmål om rekruttering til forsvaret. Selv om det aldri vil være representativt i den forstand at alle grupper i samfunnet er representert, vil jeg fremdeles påstå at det er en svakhet dersom de som søker seg dit er relativt homogene. Dersom det er større samfunnslag som vegrer seg mot å dra dit, eller rett og slett ikke er interessert, så kan det hverken være bra for landet eller forsvaret.
Hvis det er spenning som trekker folk, slik Ørjasæter tror, så er for det første ikke helt bra for Norges fremtid som fredsbevarende styrker (skulle jeg tro), og for det andre skulle det tilsi at et relativt representativt utvalg fra alle norske samfunnslag dro ned. Noe det om mulig ikke er, og hvis det ikke er det hva er det som avgjøre hvem som kriger; kultur, klasse, dårlig distriktspolitikk?
Interessante kommentarer her. Kjenner selv ingen hverken gjennom jobb, familie eller venner som har reist ut. De jeg vet om perifert som har ønsket seg ut, er definitivt i kategorien av folk man kan se for seg ikke har så godt av det.
Enig med Ingrid at det er et problem om det er en veldig ensidig gruppe som rekrutteres, men er jo interessant om det ikke er slik.
Noen som har mer tall? Mødres utdanningsnivå på de som reiser ut? Langtidsvirkninger?
Hadde selv en oldefar som var aktiv under 2. verdenskrig, og han nektet å snakke om det senere. Må være en veldig påkjenning for de som kommer hjem, og ikke har den statusen som de som forsvarer eget land har?
Hei,
Eg takka sjølv ja til utanlandsteneste før eg visste kva eg kom til å tena. På det tidspunktet hadde eg allereie fått innvilga studiestad som eg dermed valde vekk. Begge foreldra mine er akademikarar og eg kan ikkje skrøyta på meg noko anna bakgrunn enn middelklasse. Riktignok kjem eg frå ein by med færre enn 10,000 inbyggjarar, men jakt- og friluftstradisjonane er nok ikkje særleg sterkare der enn på Oslo Vest. Høgare utdanning har eg fått meg i etterkant.
Eg stiller meg m.a.o. ganske kritisk til analysen til Ingrid her.
Forøvrig kan NAV tilråda utanlandsteneste til kven dei vil. Det er Forsvaret som veljer kven dei sender ut. Personleg kjenner eg ingen som gjekk frå eit tilvære som arbeidslaus til soldat i utanlandsteneste.
Når det gjeld motivasjon for å reisa ut, kan eg berre snakka for meg sjølv. Forutan eit oppriktig ynskje om å bidra til fred og stabilitet på Balkan, var nok flukt frå trygge og keisame rammer definitivt også ein stor del av det. Likevel tykkjer eg du virrer langt ut på jordet med å hevda at dette handlar om at “folk vil ut å skyte”. Som sanitetsoffiser hadde eg det tidvis meir enn spanande nok utan at eg avfyrte eit einaste skot utafor skytebanen. Eg trur det er mange som blir tiltrekte av å tilbringa ein periode i ein kontekst som er totalt anneis enn kva ein er vand med (og kanskje opponerte mot) heime. Ein kan vel heller ikkje klandra folk for å ynskja å delta i dei hendingane som preger nyheitssendingane heime.
Om det var treningsskyting du sikta til, får du ha meg unnskyldt. Men om det var skyting mot andre menneske du sikta til, vil eg gjerne høyra kva dekning du meiner å ha for at “folk vil ut å skyte”.
Hei Erik!
Kult at du også blir med å diskutere.
Det første sist: kommentaren om at “folk vil ut å skyte” var en forståelse av Ørjasæters innlegg siden hun begrunner økt søkertall til utenlandstjeneste med at forsvaret er bedre kjent og folk vil ut av det trygge Norge. Dette var altså ikke min forståelse av hvorfor folk søker seg til utenlandstjeneste.
NAV er jeg enig i, men det vitner om merkelig forståelse hos NAV om hva utenlandstjeneste er.
Så til min analyse: Jeg har basert det på tall fra hvor folk kommer fra som gjengitt i Aftenposten, dette er potensielt feil og kan gi et feil inntrykk.
Ingen har kommet med en annen virkelighetsbeskrivelse annet enn egne erfaringer (som kan være allment gyldig, men trenger ikke være det). Min erfaring i så måte er at jeg såvidt kjenner to med utenlandstjeneste og dermed bekrefter min analyse, det er likevel vanskelig å slutte noe av det.
Mitt innlegg var også et spørsmål til om dette inntrykket og analysen er riktig, finnes det andre tall? Finnes det andre gode forklaringer?