Agnes Ravatn har skrevet en essaysamling om den norske bladfloraen. Dette er som skapt for en gammel Narvesenansatt som hver uke satte opp alt fra ”Elle” til ”Soldiers of fortune” i hyllene. I ”Folkelesnad” er utvalget riktignok begrenset til de norske bladene, noe som skal vise seg å være mer enn nok.

Folkelesnad gjengir forsidene i de ulike sjangrene og går igjennom overskriftene på sidene. Ravatn kobler fritt inn minner og tanker fra sin egen barndom og ungdomstid om de ulike bladene , noe som til tider er utrolig morsomt og veldig gjenkjennelig:  

”Det beste eg viste då eg var lita, var å kome til ein heim med vekeblad. Då bladde eg raskt og målretta opp til ”De blå sidene” og ”Samtaler i natten” og fråtsa i valdtekter og incest, svik og overgrep i alle tenkjelige former. Det var så mange forteljingar om incest at eg oppfatte det som temmele utbredd”

De aller fleste bladkategoriene får gjennomgå så det synger, noe hun også understreker i innledningen hvor redaksjonene blir stemplet som idioter.

Ukebladene gjentar seg selv hele tiden, helsebladene prøver egentlig å lage en evighetsmaskin med uoppnåelige mål slik at du hver måned må kjøpe nye, og new age bladene mener rare ting som at  klimaendringene ”…botnar berre i ein intensivering av solinnstrømming, som et ledd i hjertevekkelsen på jorden; åndelig varme skapar og fysisk varme”.

Mye av kritikken mot dame, interiør, mamma og jenteblad er ikke spesielt  original, og noe alle som leser ukeblad fra hennes ståsted (ung, feminist, bor i Oslo), har tenkt eller kjenner igjen.

Boka byr heldigvis og på innsikt i for meg fremdeles fremmedartede blader som jakt og fiskebladene (hvem hadde trodd at de var konsekvent hyggelige), det feministisk oppvåkte ”Kvinner og penger” (ok kanskje Dine Penger ikke var bevisst det aspektet, viktig er det uansett), og kontaktannonsene i neste samtlige av bladene.

Ravatn er god til å spotte de små feilene, og de gode sammenligningene, og får meg til å le høyt flere ganger eks ved gjengivelsen av en kontaktannonse i ”Vi under 60”:

”Den kravstore utan å stille like store krav til seg sjølv ”Dame, 70 litt kraftig s. mann, solid, høy, slank”

Der det likevel blir virkelig morsomt er i beskrivelsen av de utrolig hyggelig kontaktannonsene i pornobladene, eller spottingen av den dyreglade skribenten i Økonomisk Rapport:

”Arne Treholt er sint på riksadvokaten og ber om at noen rydder opp i rottereiret. Ulvene i pressen derimot, de trives som fisken i vannet. Journalistene vaker som gjedda i sivet sog har kastet seg over treholtsaken som hauker denne uken. Kommentatorene kakler i munnen på hverandre som høns, og flere av kamphanene fra 80-tallet kaster seg inn i manesjen, som de sirkushestene de er”

Dessverre er det som om det ikke fenger meg helt. Ravatn skriver godt, men det er litt for forutsigbart. Morsomhetene er noen ganger litt for opplagte, raljeringen noe jeg har tenkt selv. Kanskje vi er litt for like?

Dersom dere ikke stoler på meg, her er noen flere anmeldelser:

Kulturbloggen til guffen, Dagsavisens oppfatning,