Jeg har et veldig godt minne fra barndommen. Jeg er seks eller syv år og sitter hjemme på rommet mitt. Det er lørdag, fra stua hører jeg radien stå på og mamma som nynner med på sangene. Broren min ser på TV på stuen, kanskje hopprenn, mens jeg sitter på gulvet for meg selv og leker med brio- togbanen. Pappa er på kjøkkenet og baker brød og duften av nystekt brød begynner sakte å spre seg i huset. Alt er trygt og godt og fint.

Da jeg var ett år gammel kjøpte mamma og pappa huset der jeg vokste opp. Dette huset og området i en liten radius rundt ble mitt barndomsunivers. Jeg lekte med nabobarna, hadde egen huske i epletreet i hagen og det tok mindre enn ti minutter å sykle til skolen.

Over 400 barn i Norge har ikke et fast sted å bo. Tenk deg en far eller mor som ikke vet hvor de og barna skal bo om tre måneder fordi huseieren har sagt opp leiekontrakten eller hevet husleia til et nivå de er ute av stand til å betale. Det er klart at folk som havner i en slik situasjon ikke er i stand til å tenke på noe annet enn hvordan de skal klare å skaffe seg tak over hodet. 

Visste dere at over halvparten av enslige foreldre med små barn leier den boligen de bor i og samtidig at forskning viser at mennesker som leier bolig i Norge i dag har dårligere levekår enn de som eier?

Er det rettferdig at hjemmene til folk er spekulasjonsobjekter og at hushaier tjener seg rike på at vanlige folk har usikre og kortsiktige boforhold? Retten til bolig er en menneskerett og i byen der jeg bor, Oslo, er det et skrikende behov for å gjenreise den sosiale boligpolitikken.

I Oslo er vi nå over 600 000 mennesker. I følge Utviklings- og Kompetanseetaten i Oslo kommune vil det i 2030 ha økt til over 750 000, kanskje så mye som 850 000. Boligmarkedet i byen er så presset at det meldes om grensesprengende boligpriser.

De som taper i kampen om å få seg et trygt og godt hjem er de som er svakest fra før og som ligger dårligst an på fattigdomsstatistikken: ungdom med ingen eller lav utdannelse, funksjonshemmede, innvandrere, rusavhengige og barnefamilier i etableringsfasen. SSBs rapport om levekår og flyttemønstre i Storbyene fra 2001 viser at om lag halvparten av sosialhjelpsmottakere, ikke-vestlige innvandrere og fattige i Oslo og Akershus har dårlige boforhold og så mye som 25 prosent bor svært dårlig.

Dette mener jeg at burde gjøres:
1) Det må settes i gang en storstilt sosial boligbygging med vekt på ikke- kommersielle utleieboliger: studentboliger, ungdomsboliger og kommunale boliger. I dag har Oslo kommunene så få boliger at det bare er de som har størst problemer som bor der. Det er mye bedre å lage bomiljøer med god blanding av folk.
2) Langt flere tomter må reguleres til boligformål.
3) Sterkere politisk regulering av boligmarkedet. Leietakeres rettigheter må styrkes, spesielt retten til langtidskontrakter.
4) Flere må få mulighet til å kjøpe sin egen bolig. Staten, og Oslo kommune må legge til rette for at det bygges boliger med lave innskudd og pristak ved videresalg. Da kan folk kjøpe rimelige boliger for å bo i, ikke for å plassere kapital og spekulere i økte boligpriser.

Jeg bodde i samme hus med mamma, pappa og broren min helt til jeg ble 18 år og flyttet hjemmefra. Jeg ble aldri tvunget til å bytte skole eller klasse eller finne meg nye venner. Jeg følte meg trygg og jeg følte meg hjemme. Gode barndomsminner om et trygt og godt hjem må bli en realitet for alle. Høyre og FrP, som styrer Oslo, er ikke opptatt av å utjevne de sosiale forskjellene i byen og det er på tide at de blir kastet ut av byrådskontorene.