17. mai. igjen… Hva skal jeg ha på meg? Kommer det til å regne? Er det høstvær eller vårvær?

Hadde jeg bare hatt bunad, så hadde alle problemer vært løst.

Da jeg var liten hadde jeg en barnebunad. Har nettopp ankommet landet her.

En del av meg har litt lyst på en voksenbunad, men det må da være grenser på hvor godt integrert jeg kan bli. I det jeg tar på meg en bunad står jeg i fare for å bli oppfattet som ”halvt norsk” eller ”adoptert”. Jeg er ingen av delene.

Her er meg som adoptivbarn (takk til min samboer Inga for lån av bunad). Jeg ser litt redd ut. Det er fordi jeg er redd. Inga har nettopp fortalt meg at skjorta alene koster 7000 spenn. At folk tør å gå i så dyre klær blant barn og store folkemengder, er for meg uforståelig.

Hvis jeg skal investere i en bunad nå må jeg punge ut med en drøy månedslønn. Så må jeg gå rundt å føle meg halvklein fordi jeg prøver for hardt å være norsk. I tillegg sier alle at Oslo-bunaden ikke er noe fin. Det å kjøpe nordlandsbunad ville vært så strebersk at jeg blir kvalm bare av tanken.

Hadde jeg bare vært med i et korps, ville problemet vært løst, men jeg holdt bare ut noen uker. Heldigvis fikk mamma tatt dette bilde og sendt det av gårde til halve slekta i Brasil, som den dag i dag er overbevist om at dette er norsk skoleuniform.

Derfor sto jeg nå mellom denne.

Denne.

Og denne.

Til slutt falt jeg på denne.

Den er veldig 17. mai-aktig. Kjøpte den på loppis i fjor. Mormor har sydd den opp, så den har en brasiliansk touch. Jeg gir meg selv terningkast fem.