I snart et år har jeg bodd og jobbet i Kathmandu, ved to ulike kontorer. Dette har naturlig nok ført til at jeg har hatt flere nepalske kvinnelige kollegaer. Naturlig nok er imidlertid, når alt kommer til alt, ikke en helt sannferdig betegnelse. At kvinner jobber hjemme mens menn har arbeid utenfor husets fire vegger, er fremdeles normen i Nepal. Både nasjonale og internasjonale organisasjoner er likevel unntaket, og i denne sektoren er kvinner faktisk relativt sterkt representerte.

Dette er sterke kvinner. Utdannede. Veltalende. Smarte. De arrangere seminarer, holder foredrag, har ansvar for store prosjekter og flere av dem innehar lederposisjoner. Det politiske landskapet er like fullt fremdeles i aller høyeste grad dominert av menn. Eldre menn.

Samfunnet og verdier er i endring. En økende bevissthet rundt viktigheten av kvinners deltagelse i politikken er svak, men heldigvis merkbar. Der hverdagen for kvinner ser en forbedring, gjør dette seg fremdeles mest gjeldende i Kathmandudalen. I hovedstaden har denne endringen dog ikke kommet så langt som jeg skulle ønske.

Mine sterke, kapable kvinnelige kollegaer er stort sett bare det. Kollegaer. Det er uheldigvis få av dem jeg kan kalle venninner. For etter en lang arbeidsdag må de aller fleste av dem hjem til familien. Enten som kone, ansvarlig for å få middagen på bordet. Eller som svigerdatter, som gjerne bor hjemme hos mannens foreldre. For det er fremdeles tradisjon å flytte inn hos svigermor.

Jeg kunne skrevet ganske langt om det jeg anser som mangel på likestilling i Nepal. Om medgift, hekseforfølgelse, menstruerende kvinner som må bo i skur utenfor huset en uke hver måned og om omfanget av livmorprolaps fordi man ikke prioriterer å bruke penger på å få fødende kvinner på sykehus. Eller om kvinner som blir tvunget til å ta abort fordi mannen ikke ønsker seg flere døtre. Kanskje ved en senere anledning.

Det jeg ønsker å gjøre her er å fortelle hvor stolt jeg er av mine kollegaer. For selv om de på mange områder fremdeles må følge en del tradisjoner veldig fremmede for meg, er de rollemodeller og pioneerer for kvinner i Nepal. Det er langt igjen før de kan nyte samme rettigheter som kvinner hjemme i Norge. Jeg får mange overraskede blikk når jeg forteller om rettighetene til nybakte foreldre. Mine kollegaer var gjerne tilbake på jobb kort tid etter fødselen.

For meg har det lenge vært vanskelig å forklare hvordan jeg vil definere feminisme og meg selv som feminist. Nå tror jeg at jeg er et skritt nærmere. Det er for å hedre de kvinnene i Norge og i resten av verden som har kjempet for det jeg gjennom hele min oppvekst og liv som voksen har tatt for gitt. Det å kunne gå på skole istedenfor å måtte jobbe hjemme. Det å kunne velge egne antrekk, ha stemmerett, rett til arv, studere, reise, velge hvem jeg vil være venner med og velge hvem jeg vil være sammen med. En rekke friheter våre medsøstre i andre land langt fra er like heldige å få oppleve.

Jeg er feminist for å takke for at jeg føler meg fri til å ta egne valg. Jeg ønsker å være en del av å sørge for at disse rettighetene lever videre. Være med på å jobbe for at alle kvinner skal få oppleve den samme friheten.

Ida Sellereite Fjell (tekst og bilder)

Om Ida: Jeg er 27 år og bor for tiden i Kathmandu.  Jeg har en mastergrad i samfunnsgeografi, hvor jeg skrev om sivilsamfunnet rolle i fredsbygging i Nepal.