Mannlige politikere fremstod som normalen, mens kvinnelige politikere ble fremstilt som ”annerledespolitikere” i mediedekningen av valgkampen 2009, skriver gjesteblogger Ingrid Dahlen Rogstad.

Som avisleser har jeg ofte irritert meg over at apolitiske temaer som utseende og privatliv får uforholdsmessig mye oppmerksomhet når kvinnelige politikere omtales: Erna Solberg overlater husarbeidet til mannen. Erna Solberg tar ikke godt nok vare på kroppen sin. Inger Lise Hansen poserer i undertøy og ødelegger for partiet sitt. Karita Bekkemellem er for opptatt av kjoler og for lite opptatt av politikk. Kristin Halvorsen forsømmer klesvasken hjemme på Grünerløkka og blir neppe årets mor. Siv Jensen venter på den rette. Siv Jensen er ikke lesbisk. Det er ikke vanskelig å komme på eksempler.

Når det gjelder mannlige politikere derimot, får man gjerne inntrykk av at de får snakke sak, og langt på vei slipper unna evalueringer og spekulasjoner om sitt utseende, privatliv eller andre aspekter ved deres person. Lars Sponheim figurerte riktignok i bar overkropp på forsiden av VG like før valget i fjor, men dette var i forbindelse med en sak der den daværende Venstre-lederen ble fremstilt i et positivt lys, som en driftig mann som hadde tatt grep om egen helse etter å ha fått diabetes. Til sammenlikning ser vi at så godt som alle eksemplene med kvinnelige politikere ovenfor er negative.

Utallige spaltemeter ble benyttet av journalister og kommentatorer på å omtale, beskrive og vurdere norske politikere i valgkampen 2009, og i min masteroppgave i statsvitenskap valgte jeg å analysere deler av denne medieomtalen for å forsøke å kartlegge eventuelle forskjeller på omtale av mannlige og kvinnelige politikere. Jeg tok for meg samtlige omtaler av politikere som ble trykket i tre toneangivende aviser, Aftenposten, Dagens Næringsliv og VG, den siste uken før valget, og forventet å finne følgende:

• mer personlig og personfokusert omtale av kvinner enn av menn;
• mer negativ omtale av kvinner enn av menn;
• mer stereotypisk omtale av kvinner enn av menn, knyttet opp mot tradisjonelle forventninger til det å være kvinne.

Jeg fant at 24 prosent av alle omtaler som vedrørte kvinnelige politikere i valgkampinnspurten omhandlet personlige aspekter ved dem, som utseende, privatliv og personlighet, mens den tilsvarende andelen for mannlige politikere var 18 prosent. Dette utgjør ikke en veldig stor forskjell på kvinner og menn, men funnet bidrar i alle fall ikke til å minske inntrykket av at apolitiske aspekter ved kvinnelige politikere vektlegges oftere enn ved mannlige. I tillegg fant jeg at de mannlige politikerne mer enn dobbelt så ofte som kvinnene var omtalt i saker der en politisk sak var rammen for oppslaget, mens kvinnelige politikere oftere figurerte i saker med en personfokusert vinkling. Jeg fant også en liten tendens til at kvinnelige politikere oftere enn menn ble omtalt med kun fornavn, mens mennene oftere ble titulert med fullt navn.

Det var først og fremst omtale av personlighet og personlige egenskaper som bidro til å trekke opp andelen personlig omtale for kvinner. Omtale av politikeres utseende i form av klær, kropp eller fremtoning var det ganske lite av i valgkampinnspurten, men jeg fant overraskende nok en høyere andel utseendefokuserte omtaler for menn enn for kvinner. En ganske tydelig tendens her var likevel at beskrivelsene av menn gjennomgående var nøytral og beskrivende, som for eksempel denne fra Aftenposten: “Vi har sett Jan Petersen i MC-dress og Carl I. Hagen i helhvitt, dansende med Eli”, mens de som gjaldt kvinner oftere hadde et negativt skjær over seg, som denne fra VG: “… en kommunikasjonsrådgiver hevder Ernas utseende står i veien for hennes politiske budskap”.

Som ventet fant jeg at de kvinnelige politikerne fikk negativ omtale oftere enn de mannlige, men jeg fant også at kvinnene fikk mer positiv omtale. Generelt sett fant jeg altså at mennene fikk mest nøytral og deskriptiv omtale, mens kvinnene oftere ble evaluert – negativt eller positivt.

Det var likevel i analysen av stereotypisk omtale at jeg fant de største forskjellene på omtale av kvinnelige og mannlige politikere. Jeg valgte å undersøke hvordan mediene trakk frem maskuline egenskaper som kompetanse, effektivitet, tøffhet og styrke, og feminine egenskaper som medmenneskelighet og varme, hos kvinner og menn, og avdekket at de kvinnelige politikerne ble fremstilt mye mer polarisert enn mennene, både ved at slike egenskaper ble trukket frem ved dem oftere, og ved de ordene som ble benyttet for å beskrive disse egenskapene. Mens mennene i all hovedsak fremstod som maskuline og ble omtalt deskriptivt og nøytralt som sindige og stabile menn, fremstod kvinnene gjennomgående som enten feminine og myke “kvinnekvinner” eller maskuline og røffe “mannekvinner”. Mannlige politikere ble for eksempel beskrevet med ganske så edruelige termer som “ryddig og klar”, “saklig og flink”, “en som setter seg store mål og får det til”, mens kvinnene til sammenlikning ble fremstilt i enten røffe ordelag som “knallhard”, “dirty”, “tåler en trøkk”, eller med ord som bar bud om en varm og moderlig stil, “snill og omsorgsfull”, “et medmenneske i særklasse”. Jeg fant også at kvinnelige politikere fikk mye kritikk for å mangle maskuline ferdigheter som kompetanse og effektivitet. De ble blant annet beskyldt for å “ikke ha greie på ledelse”, å være ”verken ansvarlig eller løsningsorientert”, og å være “omstendelig, treg og trøtt”. Mannlige politikere på sin side fikk ingen kritikk for å mangle slike maskuline egenskaper.

Funnene mine fra medieomtalen før valget i 2009 viser altså at mediene i større grad trakk frem personlige aspekter ved kvinnelige politikere og hyppigere omtalte dem på ”personlige” måter; at mediene evaluerte kvinnelige politikere negativt og positivt hyppigere enn de mannlige politikerne som oftere ble omtalt nøytralt; og at kvinnelige politikere ble beskrevet mer polarisert og i mer fargerike og kjønnsrelaterte termer enn det deres mannlige kollegaer ble. Jeg forklarer disse tendensene med tradisjonelle forventninger som stilles til det å være politiker, og det å være kvinne. Siden de første politikerne var menn, er politikerrollen knyttet til mannlige rollemodeller. Det gjør at det er en mannlig politikerstil som lager de målestokkene vi vurderer politikere etter. En god politiker er besluttsom, ambisiøs, ujålete og effektiv, mens en god kvinne i tradisjonell forstand, er medmenneskelig, empatisk, pen og familiekjær. Som vi ser er tradisjonelle krav til politikere og kvinner rett og slett uforenelige, og dette er grobunn for et velkjent dilemma som alle kvinnelige politikere må forholde seg til: Valget mellom å fremstå som en god kvinne i tradisjonell forstand, og en god politiker i tradisjonell forstand.

Det som er uventet, er alltid godt stoff i mediene. Når kvinnelige politikere opptrer på måter som bryter med forventninger til en tradisjonell politiker (ved å være for feminin) blir det dermed gjort til et poeng, på samme måte som at det gjøres til et poeng dersom hun bryter med forventninger som stilles til “kvinnelighet” (ved å være for maskulin). Derfor kan kvinnelige og mannlige politikere som gjør akkurat det samme, oppleve å bli oppfattet ulikt. En kvinne kan dermed ende opp med betegnelsen ”knallhard” og ”dirty”, mens en mann som opptrer nesten likt bare er ”ryddig og klar”. De ordene som brukes på å beskrive kvinnelige politikere bidrar til å konsolidere kvinnene som “annerledespolitikere”. Menn fremstilles som normalen, mens kvinner fremstilles i relasjon til mannen, gjennom et “kjønnet” filter. Menn fremstår som stabile mannfolk i bukser, mens kvinnene havner i en av to båser: kalde og harde “kvinnfolk i bukser” eller myke og moderlige “kvinnfolk i skjørt”. Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland satte ord på dette en gang da hun ble tiltalt som “kjeftesmella fra Bygdøy” i Dagbladet. “Kan man bruke et ord som kjeftesmelle på en mannlig politiker?”, spurte hun. “Nei, menn omtales vel isteden som pågående og direkte”.

Ingrid Dahlen Rogstad

Les Klassekampens oppslag om denne artikkelen her

Les om masteroppgaven på Masterbloggen 4.mai

Bilder:

europeanpeoplesparty, EPP Congress Warsaw (CC BY 2.0)

Arbeiderpartiet, Delegater, (CC BY-ND 2.0)